I godt over ett år har vi kjempet mot virusets herjinger. Fra å være skjønt enige om at alle må trå til i en felles dugnad, har fraksjonene nå blitt sterkere enn noen gang. Mye på grunn av moralske dilemmaer. Etiske prinsipper. Lover og forskrifter. Og kanskje lave smitte- og dødstall?
Eller herjinger og herjinger. I Norge har det store flertallet vært skånet for disse herjingene. Sannsynligvis på grunn av de strenge restriksjonene som har blitt iverksatt så snart man har sett en tendens til smitteøkning. Nasjonalt og/ eller regionalt.
Carl Tollef Solberg skriver i denne utgivelsen av Fysioterapeuten (3/21) om ti moralske utfordringer under en pandemi. Dette er nok bare ti av svært mange flere moralske utfordringer vi har stått og står ovenfor. Han tar opp temaer som plikt til helsehjelp, eksperimentell vaksinering, fordeling av vaksiner, alvorlighet av covid-dødsfall versus andre dødsfall, måling av dødsfall – og memento mori – for å nevne noe. Memento mori er kanskje spesielt interessant: Hvordan tenker vi om vår egen dødelighet?
I tillegg vet vi at livet handler om mer enn helse. Eller - hva er helse? Hva er god helse?
Tiden etter pandemien blir interessant. På mange måter. Når samfunnet en dag skal tilbake til tiden før korona. Hvordan er befolkningens mentale helse? Hvor mange mistet jobben? Hvor mange sliter med å få endene til å møtes? Hva blir senvirkningene av barn og ungdoms mangel på skole- og fritidstilbud under pandemien? Hva med de voksnes mangel på sosial kontakt? For ja, det er fint å ha en jobb. Men det er også fint å ha mulighet til å møte andre mennesker enn sin egen husstand. Alt dette må settes og sees i en sammenheng. Adderes og multipliseres. Kanskje må vi også sette noe i mente. Eller som Carl Tollef Solberg skriver: «Lærdommene vi tar med oss fra denne pandemien vil i alle tilfeller være formative, og de vil forhåpentligvis gjøre oss bedre rustet for det post-pandemiske samfunnet vi skal tilbake til».
