Hva er livsmestring?

Forfatteren og psykologen Ole Jacob Madsen skriver i bokens åpning: ”Livsmestring. Smak på ordet. Hvem vil ikke mestre livet? Og hvem vil være uenig i at spesielt unge i dag som opplever så mye stress og press, kan ha godt av å lære seg å mestre livet? Og hvilken arena er bedre å gjøre det på enn nettopp i grunnskolen, der 99,88 % norske barn taktfast går?”

KrFU s landsmøte i 2015 ville ta et oppgjør med ”det såkalte prestasjonssamfunnet, som gjør ungdommer syke”. Landsmøtet lanserte ideen om innføring av ”psykisk helse og livsmestring” som et eget tema i grunnskolen. Moderpartiet KrF tok det på alvor. Saken ble fremmet for Stortinget, og vedtatt. Samtlige partier hadde mer eller mindre delt ungdommenes bekymring. Tiden var tydeligvis moden.

En rekke skoler har, i samarbeid med sin kommune og fagfolk, innført ”psykisk helse og livsmestring ” som tema. Det er mange varianter av det faglige innholdet, timeantall og måten det tenkes på. Programmene har ulike navn: ”Robust”, ”#psyktnormalt”, ”Timen LIVET”, ”LINK”, UP`S m.fl.

Madsens siktemål med boken er å problematisere innføringen av det som her, for lettvinthets skyld, kalles et fag. Han påpeker at livsmestring på langt nær er så”ukomplisert, bivirkningsfritt eller politisk nøytralt som man kan få inntrykk av”. Mer kan ordet ”livsmestring” sees som en konstruksjon uten et klart definert innhold. Dette belyses og begrunnes analytisk, med fakta, forskningsresultater, faglige og personlige refleksjoner. Han får godt fram hvordan svada og abstrakte formuleringer preger myndighetenes begrunnelse for og forsøk på å konkretisere begrepet ”livsmestring”. Han påpeker også, skånselsløst, at ”livsmestring” ikke bare gjelder den partipolitiske bekymring for barns helse og trivsel i skolen: ”Ambisjonene på vegne av de unge eller lønnsomhetsargumenter er heller aldri langt unna i iveren for livsmestring i skolen.” Han finner det merkelig at ikke det politiske tiltaket er å finne ut hvilke faktorer som skaper de problemene som elevene opplever. Han mener at faget i seg selv kan komme til å bli et ytterligere prestasjonspress av å skulle mestre og lykkes. I tillegg skyves ansvaret for egen psykisk helse ned på elevene, i en grad de ikke er modne for. Det er et samfunnsansvar er å legge til rette for læring, trivsel og personlig utvikling i skolen, dermed også psykisk helse.

Madsens språk kan til tider bli litt tungt og ordrikt. Forfatteren er tydeligvis ikke veldig glad i punktum. Små ord som ”at” og ”som” kunne med fordel vært brukt noe oftere. Henvisninger i teksten er markert som nummererte noter, referansene som vanlig. Begge listene ser ut til å oppgi samme kilder. Dette er et tungvint system for leseren og jeg forstår ikke helt hensikten. En forlagsavgjørelse?

Boken gir en god og mangefasettert drøfting av temaet livsmestring i skolen. I sin takk til hjelperne med boken helt til slutt kommer Madsen med en glitrende avslutning:

”Denne boken er dedisert til min yngste sønn Didrik, som daglig forstyrrer enhver illusjon jeg måtte ha om å mestre livet, og minner meg på at livet først og fremst er til for å leves.”

Anne Brit Brodal, pensjonert fysioterapeut