Gjertrud Lager Olaussen, fysioterapeutstudent ved UiT, Norges arktiske universitet. gjertrudolaussen@gmail.com.
Denne artikkelen ble akseptert 5.januar 2021. Personlige erfaringer vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt.
På grunn av den pågående pandemien, praktiserer kommunen jeg er i rød beredskap. De gjeldende smittevernstiltakene innebærer blant annet bruk av munnbind og hansker dersom en ikke klarer å opprettholde to meter avstand til pasienten, uavhengig av pasientens alder og sykdomstilstand. Ingen av pasientene beskrevet i teksten har brukt munnbind.
Bruk av munnbind i barnehagen
Veileder og jeg er på barnehagebesøk, vi skal følge opp et lite barn med motoriske utfordringer. Vi har begge på oss munnbind. I det vi kommer inn i barnehagen føler jeg meg som en fremmed. Jeg skiller meg ut. Barna i barnehagen reagerer ulikt, visse inviterer oss umiddelbart med på leken, andre stirrer eller gjemmer seg bak kjente voksne. Noen av barna søker blikk-kontakt med meg i større grad enn jeg har opplevd tidligere. Thornquist (1) skriver at smil og blikk-kontakt hos spebarn sees på som innlærte umiddelbare uttrykk. Helt fra starten av livet tolker vi hverandres nyanserte ansiktsuttrykk, for å forstå sinnsstemning, reaksjoner og emosjoner. Jeg ser bort på veileder, det er rart å ikke kunne lese ansiktsuttrykkene hans.
Barnet vi følger opp kjenner meg ikke fra før. Jeg synes det er vanskelig å oppnå ønsket kontakt med barnet gjennom munnbindet, og lurer på om barnet skjønner at jeg vil det vel. Jeg føler meg maskert, som at det er en slags vegg mellom oss. Barnet virker verken usikker eller redd, men søker heller ikke til meg. Jeg kjenner litt på følelsen av å ikke nå fram, og synes det er litt vanskelig. Barnet vi følger opp skal øve på å krabbe, reise seg opp fra sittende på gulvet og stå. Veileder og jeg inntar en slags lekende-observasjonsrolle, mens en pedagog fra barnehagen er nærmest barnet. Vi er altså tre voksne som observerer barnet. To av oss har munnbind på, er nærmest ugjenkjennelige og har uleselige ansikter. Selv om vi sitter, leker og kryper på gulvet, liker jeg ikke helt maktforholdet i situasjonen. Jeg er glad for at barnet er i trygge omgivelser i barnehagen.
Bruk av munnbind i oppfølging av et barn i barneskolealder
Hver uke følger jeg opp et barn i barneskolealder. Vi tøyer mens vi leker bokstavleker, snakker om fritidsaktiviteter og om hvilke planer som gjelder for helga. Vi har blitt et godt team. For første gang på de fem ukene med oppfølging har jeg på meg munnbind og hansker. Vanligvis venter far på gangen, men grunnet smittevernsreguleringer er han med inn i gymsalen. Da han var med sist gikk det på bekostning av barnets konsentrasjon. På forhånd av oppfølgingen er jeg nervøs. Jeg bekymrer meg for hvordan kommunikasjonen mellom barnet og meg skal gå, og om far har mye på hjertet.
Munnbindet skjuler mine ansiktsuttrykk og min mimikk. Jeg merker at jeg anstrenger meg litt ekstra gjennom hele behandlingen for å holde på barnets oppmerksomhet. Gjennomgående i behandlingen er jeg bevisst på å snakke tydelig, smile med øynene og vende blikket og kroppen mot pasienten. Jeg orienterer meg kroppslig etter pasientens høyde, og gjør egentlig alt jeg kan for å kompensere for det som føltes som et manglende ansikt. Jeg klarer heldigvis å forholde meg rolig og trygg, og prøver ikke å gjøre så mye ut av munnbindet. Det er utfordrende. Av og til trekker barnet buffen sin opp foran ansiktet, slik at det også likner et slags munnbind. På en måte gjør det oss mer likeverdige. Vi spøker om at vi begge ser ut som rare tannleger.
Den relasjonen og tillitten vi hadde bygd opp over flere uker tålte disse smittevernstiltakene. Vi hadde det overraskende nok like gøy som vanlig, og fikk gjort alt jeg hadde planlagt. Jeg er stolt av det vi fikk til, men føler likevel at munnbindet skapte en slags distanse mellom oss.
Bruk av munnbind i møtet med en eldre pasient
På en omsorgsbolig møter jeg en eldre pasient som ikke husker å ha møtt verken veileder eller meg før. I dag har jeg på meg munnbind, hansker og smittevernsfrakk. Veileder, sykepleierne og hjelpepleiere ser alle like ut. Jeg er litt usikker på hvem av helsearbeiderne som er hvem.
Pasienten vi følger opp hører dårlig og husker ikke helt hva fysioterapeuter driver med. Vi forteller at dagens plan er å gå noen runder med prekestol i gangen. Pasienten virker usikker, er lite motivert og tviler på egen evne til å gjennomføre. Å se noen andre, ved å orientere kroppen og rette blikket mot dem, signaliserer blant annet interesse og engasjement ovenfor den du møter (1). Nettopp dette ble særlig viktig i møtet med denne pasienten.
Jeg vender meg mot pasienten og prater høyt, vennlig og tydelig. Vi snakker om løst og fast, og kommer inn på ulike hus og gatenavn. Det viser seg at vi har bekjente i samme gate. Med ett har vi funnet en trygg start på samtalen. Det føles både fint og nødvendig. Pasienten har på en måte plassert meg blant alle anonyme og sterile helsearbeidere i blå frakker. Pasienten ender opp med å gå lengre planlagt, og uttrykker at det er fint å snakke med «noen fra byen». Jeg opplever at smittevernsantrekket skaper trygghet, men også en spesiell distanse.
Jeg har tenkt mye på om denne pasienten føler seg ensom i hverdagen. På grunn av den pågående pandemien har ingen av pasientene på omsorgsboligen hatt besøk på lenge. Alt helsepersonell som kommer nære er tildekket fra topp til tå og noen av oss er bare innom ett fåtall ganger før vi forsvinner. Jeg får høre at det er stor utskiftning av personell her. Det må være trist å henvende seg til anonyme og uttrykksfattige ansikter i hverdagen, og ikke minst å støtte seg på en plast-hånd, når en først og fremst trenger medmenneskelighet.
Oppsummering
Bruk av munnbind har vært en stor del av praksishverdagen og gjort inntrykk på meg. Jeg har følt meg distansert fra pasientene, selv om jeg har vært nære dem. Å bruke munnbind i møte med pasienter som ikke kan, eller har vanskeligheter, med å snakke eller høre har vært særlig utfordrende. Jeg har følt meg distansert. Selv om bruk munnbind og øvrige smittevernstiltak har vært helt nødvendig og på mange måter skapt trygghet, har jeg følt på at det uttrykker et ønske om å opprettholde en viss distanse til pasienten. Det har vært vanskelig å kommunisere interesse, emosjoner, eller bekreftelse uten å kunne bruke ansiktet.
I ettertid synes jeg at bruk av munnbind har gjort meg mer oppmerksom på mitt eget kroppsspråk, på hvordan jeg retter kroppen, hodet og blikket, og på hvilken vei jeg prater. Jeg har måttet uttrykke meg tydeligere verbalt. Med ansiktet tildekket, har jeg måttet øve på å ta i bruk det jeg hadde tilgjengelig for å skape god kommunikasjon og trygghet i disse pasientmøtene.
Referanse
1. Thornquist, E. (2016). Kommunikasjon: Teoretiske perspektiver på praksis i helsetjenesten (2. utg.). Oslo: Gyldendal Akademisk.
