Kidsa - de digitale prøvekaninene

Bokens omslag viser en stilisert, liten kanin som skriver på iPad. Den lille kaninen ser konsentrert og anstrengt ut der den sitter. Omslaget og bokens tittel røper allerede at her kan det bli klar tale. Det er ikke feil.

Gaute Brochmann skrev bok, på oppfordring, etter at hans datter i fjerde klasse en dag kom hjem med en splitter ny iPad i skolesekken. Skolen hadde ikke gitt foreldrene noen informasjon om at iPad skulle innføres som læremiddel i barneskolen på Lillehammer. Brochmann regnet med at de ville få vite det som skulle til på det annonserte foreldremøtet. Slik gikk det ikke. Etter en teknisk gjennomgang fra skolens side på møtet, stilte han derfor spørsmålet: ”Men hvorfor innføres dette? Kan dere ikke si noe om det, vær så snill?”

Men det kunne ikke læreren svare på. Dette er bare begynnelsen på en fortelling om fraværet av både en begrunnelse og en konsekvensutredning før iPad ble innført som undervisningsmiddel, i dette tilfellet altså i barneskolen. Det ble som en Hallelujastemning skriver Brochmann. Hva som forelå av erfaringer og forskning, nasjonalt som internasjonalt, ble vist liten interesse. Dårlige resultater kunne bli underrapportert av de mest ihuga tilhengerne. Hvor lå ansvaret for innføringen av det Bærum Høyre gikk til valg på med fynduttrykket ”iPad til kidsa” i 2015? Det viser seg at ansvaret ikke var plassert noe sted. I praksis lå det hos den enkelte kommune og dens skoleledere, og der ble det liggende. Dette er bare en av de mange avsløringer og klargjøringer, som Brochmann redegjør for i boken. Hans agenda er (komprimert, anmeld. anmerkn.): ”…Å skape et samlet bilde og levere en statusrapport fra dagens digitale skolevirkelighet, med et særlig fokus på barneskolen……” og ” Å samle inn det som finnes av kunnskap og forskning fra ulike fagmiljøer…..”som et bidrag til at den videre diskusjonen om digitale læremidler i skolen kan skje på et faktabasert grunnlag.”

Brochmann er ingen prinsipiell motstander av digitalisering. Han har et gjennomført balansert og saklig forhold til det han skriver om. ”Det handler om å stille kritiske spørsmål på en forpliktende måte. Og jeg skal forsøke å svare på dem så godt jeg kan etter hvert.” Oppnår han det?

Ja, det gjør han. Språket er usedvanlig tydelig, levende og godt, formen ganske muntlig. Han inkluderer leseren ved å bruke ”du” og ”vi”. Det gir en nærhet til stoffet som er spesiell. Han går grundig til verks. Boken er inndelt i ni kapitler, med et fyldig antall referanser. Disse er sortert kapittelvis – et redaksjonelt leservennlig grep.

Jeg kan helt enkelt ikke finne noe som er nødvendig å kritisere i denne boka. Den er saklig, informativ, personlig og engasjerende. En viktig bok!

Anne Brit Brodal, pensjonert fysioterapeut