Leder

Bør vi få henvisningsplikten tilbake?

Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Fysioterapeutens syn. Ansvarlig redaktør har ansvar for innholdet.

Publisert Sist oppdatert

Antallet KOLS-pasienter som får fysioterapi har blitt redusert med hele 46 prosent etter at henvisningsplikten ble borte. Tilsvarende tall for artrosepasienter er 37 prosent og for revmatikere 31 prosent. Er det på tide at henvisningsplikten gjeninnføres?

Den ble slettet nærmest med brask og bram. Fra 1. januar 2018 slapp pasienter å gå gjennom fastlegen, ortopeder eller andre leger for å få full refusjon for fysioterapi.

Fra den dagen kunne de oppsøke fysioterapeuten på egenhånd. Når de selv ønsker det. Når de selv kjenner at de har et behov.

Revolusjonerende for mange. En av dem er en dame jeg kjenner godt (les moren min). Noen år før 2018 ble hun avspist med tre fysioterapibehandlinger etter et lengre sykehusopphold. Det mente hun selv var altfor lite i den situasjonen hun var. Nå tar hun seg lykkelig til fysioterapeuten på egenhånd, og de to sammen bestemmer hvor ofte og hvor lenge. Det passer min mor perfekt. Hun er snart 80.

Det ville også passet meg helt utmerket. Og flere med meg. De jeg spør har tiltro til at fysioterapeuten vet hva som skal til, og også avslutter behandlingen i tide. Det er en avgjørelse jeg er glad overlates til fysioterapeut og pasient sammen, og at legen ikke lenger trenger å ha et avgjørende ord med i laget.

Det er en avgjørelse jeg er glad overlates til fysioterapeut og pasient sammen, og at legen ikke lenger trenger å ha et avgjørende ord med i laget.

Irene Mårdalen

Men en medisin kommer sjelden uten bivirkninger, ei heller for fjerning av henvisningsplikten. Nå viser det seg at resultatet for enkelte pasientgrupper er ganske nedslående. Urovekkende. Bekymringsfulle.

For hva skjer når artrosepasienter og andre unnlater å oppsøke fysioterapeut? Blir de lengre sykemeldte? Får de dårligere livskvalitet? Kommer de noen gang tilbake i jobb, eller blir de sittende i sofaen?

Dette har vi foreløpig ikke tall på. Det er derfor beundringsverdig at fysioterapeut Didrik Grønvold og ortoped Ole Koppang bringer bekymringen til torgs. Først her i Fysioterapeuten. Men de stopper ikke der. Nå skal de møtes – ortopedene og fysioterapeutene i Bærum – for å se på tiltak som gjør at de kommer nærmere hverandre igjen. At samarbeidet igjen blir tettere og at flere pasienter som trenger det kommer til fysioterapeutene.

Det er et eksempel til etterfølgelse.