Mottok 118 færre henvisninger i 2024

Sammen med Rehabiliteringssenteret AiR i Rauland, er den ideelle stiftelsen Hernes Institutt en av to rehabiliteringsinstitusjoner i Norge som kun tilbyr spesialisert, arbeidsrettet rehabilitering. 

I en pressemelding i januar utrykker brukerutvalget ved Hernes Institutt bekymring over at instituttet i fjor mottok hele 118 færre henvisninger enn året før. I et normalår vil belegget ligge på ca. 330 pasienter.

I løpet av oppholdet på fire til seks uker, følger pasientene individuelle planer satt sammen av et tverrfaglig team. Målet er tilbakeføring til arbeidslivet, samt å få flere unge ut i utdanning og arbeid. Ett år etter oppholdet, mottar i underkant av 50 prosent av deltakeren ingen form for stønad fra NAV.

Absurd

– I en tid da langtidssykefraværet øker, er det absurd at vi har ledig kapasitet på det vi er landskjent for å være ledende på, nemlig å få langtidssykemeldte tilbake i arbeid, sier direktør ved Hernes Institutt, Ole Jo Kristoffersen.

I løpet av de par første måneden i 2024 kom det færre pasienter enn normalt til rehabilitering i Hernes. Da våren kom, var antallet henvisninger nesten halvert. Det kunne ikke lenger dreie seg om normale svingninger.

Alle henvisninger fra fastlege til spesialisthelsetjenesten går direkte til "sentral vurderingsenhet" i de regionale helseforetakene. Utover året opplevde fastlegene i økende grad at henvisninger til Hernes Institutt kom i retur med avslag.

Grunnen var den nye prioriteringsforskriften som kom i juni 2024. Der presiseres det at en kost – nytte analyse skal legges til grunn før et rehabiliteringsopphold innvilges.

Dyrere men bedre

– Vurderingspraksisen i helseforetakene har blitt annerledes. Som en følge av dette, blir avslagene flere. Det merkes over hele landet og på alle rehabiliteringsområder. Sammenliknet med diverse dagtilbud, er vårt tilbud dyrere i anskaffelse. Men forskning viser at etter to år så lønner det seg likevel samfunnsøkonomisk, sier Kristoffersen.

Les mer: Avvikler rehabilitering for benamputasjon og hoftebrudd ved Aker sykehus

At antall avslag har økt, og at færre pasienter nå henvises til rehabilitering, har vært tatt opp som tema i spørretimen på Stortinget flere ganger i løpet av 2024. Der viste helseministeren blant annet til samhandlingsreformen fra 2012, som ønsker å gi kommunene et større ansvar for spesialiserte rehabiliteringstjenester.

– Med tanke på kommunenes ressurser, vil det bli svært vanskelig å overføre kvaliteten og kunnskapen som er opparbeidet i spesialisthelsetjenesten på dette feltet over til kommunene. Dette er grundig dokumentert i Riksrevisjonens undersøkelse av rehabilitering i helse- og omsorgstjenestene som kom i fjor, sier Kristoffersen. 

Ny kunnskap

Han mener det er bekymringsfullt at man ikke reviderer samhandlingsreformen på bakgrunn av den forskningen og faglige utvikling som har skjedd på feltet siden 2012.

– I dag vet vi at det er de døgnbaserte, intensive tverrfaglige tilbudene som har god effekt på langtidssykefraværet. Når nåløyet for å komme til disse rehabiliteringstilbudene blir trangere, vil det et eller annet sted danne seg en opphopning av pasienter som ikke får det tilbudet de selv og fastlegen mener de bør ha for å komme seg ut i arbeid og utdanning, sier Kristoffersen.

Fysioterapeut Morten Ingnes Fredrikson har tidligere jobbet ved Hernes Institutt. Han er i dag avtalefysioterapeut ved et institutt i Elverum, og forteller at de oftere enn tidligere opplever at pasienter som har forsøkt lokal fysioterapi over lang tid, får avslag på sin søknad om spesialisert rehabilitering, av typen som tilbys ved Hernes Institutt.

– Pasienten blir henvist til et tverrfaglig rehabiliteringsopphold etter en grundig vurdering både fra oss og fastlegen. For dem som får avslag, er det lett å miste troen på en mulig bedring. Resultatet blir at mange pasienter faller ut av gode tiltak de har brukt lang tid på å etablere, sier Fredrikson.

Har behov for mer

Pasientene som blir henvist har som oftest stått utenfor arbeidslivet over lengre tid. For mange begynner klokka å tikke mot arbeidsavklaringspenger (AAP), med de økonomiske konsekvensene det fører med seg.

– Vi ser at de pasientene som er over på AAP ofte er mindre motiverte for aktive tiltak alene, de har behov for mer enn kun treningsveiledning. I tillegg faller de ofte langt ned på prioriteringslisten, siden vi må sette inn tiltak der vi har størst mulighet til å skape endring med minst mulig ressursbruk, sier Fredrikson.