Pasientens historie

I 1949 het det sykegymnaster og Norske Sykegymnasters Landsforbund. Legenes autoritet var det få som stilte spørsmål ved, og pasienter uten henvisning – gud forby!

Forbundet hadde sitt fjerde landsmøte i november 1949, der blant annet «sykegymnastenes arbeid» var tema. 70 år senere, i januar 2018, ble direkte tilgang til fysioterapi innført. Da var det slutt på kravet om henvisning fra lege.

Psykomotorikerne Alette Ottesen og Eline Thornquist har skrevet artikler som berører en del av de samme problemstillingene. Ottesen med kronikken Direkte tilgang – hensikter og realiteter. Thornquist med det første av tre fagessays; Glimt fra norsk fysioterapihistorie: Den gang da, hva nå?.

Temaet for Thornquists første historiske glimt er fysioterapeuters undersøkelse og vurderingskompetanse, med utgangspunkt i to foredrag på landsmøtet i 1949. Tidsreisen hun tar oss med på gir god innsikt.

– Med oppheving av henvisningskravet i privat praksis og innføring av direkte tilgang, er det god grunn til å sette undersøkelsen i fysioterapi og vår vurderingskompetanse på dagsorden, skriver Thornquist, som spør: Hva legger vi i undersøkelsen, og hva omfatter vurderingskompetansen?

Hun er også opptatt av idealet «pasienten i sentrum», noe ingen snakket om for 70 år siden. Tilsynelatende er alle enige, men hva betyr det egentlig?

Alette Ottesen reiser spørsmålet om hva som har vært hensikten med reformen som kom i januar 2018, og hva realitetene er i den kliniske hverdagen.

Hun påpeker at direkte tilgang til fysioterapi ble beskrevet som en pasientreform. Videre at lovendringen, ifølge NFF, skulle bidra til effektivitet i helse- og omsorgstjenesten og avlaste fastlegene. Det ble sett på som en stor seier for oss fysioterapeuter, skriver Ottesen, som spør:

– Når direkte tilgang omtales som en seier for fysioterapeuter, forstår jeg det som at vi «vant». Vant vi på pasientenes vegne eller vant vi en profesjonskamp for større autonomi? 

Hun understreker også betydningen av henvisningsbrevet, og mener at vi ut fra et samfunnsperspektiv kan trenge en sluse inn til fysioterapiressursene i det offentlige helsevesenet.

Eline Thornquist peker på en dreining mot en mer konsumentorientert ideologi, og skriver at jo mer «i sentrum» pasienten er, jo mer øker overforbruket av helsetjenester.

Vi mener det er all grunn til å spørre hvem og hva som vinner eller taper på direkte tilgang til fysioterapi. Hvordan opplever grupper av pasienter å miste sin «sluse» inn til fysioterapeuten? Hvem vil etter hvert stå igjen i det mye omtalte sentrum? Konsekvensen av denne reformen bør følges nøye gjennom forskning.