– Journalskriving er en skjerping av egen praksis
Journalen er et utstillingsvindu for egen profesjon, og dermed avgjørende for i hvilke sammenhenger fysioterapeuters kompetanse anses som viktig og relevant, mener professor emerita Eline Thornquist.
– Jeg ser det som helt sentralt for fysioterapifaget at vi greier å beskrive skriftlig det vi tillegger vekt i konkret fagutøvelse. I mine snart 50 år som fysioterapeut har min hovedinteresse vært forholdet mellom klinisk praksis og det vi nedtegner i pasientjournaler, artikler og forskning, sier Eline Thornquist, psykomotorisk fysioterapeut, og professor emerita ved Høgskulen på Vestlandet. Thornquist har lang erfaring fra klinisk virksomhet, undervisning og forskning, og har skrevet en rekke artikler og fagbøker innenfor interessefeltet helsefagenes kunnskapsgrunnlag.
På 2000-tallet gjennomførte hun en studie ved tre avdelinger på et somatisk sykehus som omfattet analyser av journaler og intervjuer med fysioterapeuter om journalskriving. I journalene fant hun tekster som var standardpregede og knappe med hensyn til funksjonelle forhold og kliniske vurderinger. Bare deler av tekstmaterialet formidlet det som først og fremst forbindes med fysioterapi, nemlig funksjonelle sammenhenger. Muntlig uttalte fysioterapeutene seg tydeligere og mer direkte om sammenhenger mellom pasientens liv og deres funksjon, enn de gjorde i skrift.
Det som skiller oss fra resten
Ifølge Thornquist, er god journalføring den beste metoden for å vise frem hva fysioterapi representerer, der selve essensen er å få frem det som skiller fysioterapi fra andre yrkesgruppers virksomhet. Hun mener pasientjournalen er avgjørende for hvilke henvisninger fysioterapeuter får, og i hvilke sammenhenger andre yrkesgrupper anser fysioterapeuters kompetanse som viktig og relevant.
– Det aller viktigste med å føre journal, er å fortelle andre hva vi har å fare med. I tillegg er det viktig for den enkelte yrkesutøver. Å tvinge seg selv til å sette ord på funksjonsvurderingene som ligger til grunn for det vi foretar oss, er en svært viktig del av å bli en fagperson. Journalskriving er en skjerping av egen praksis, sier Thornquist.
Pasientjournalen skal inneholde diagnostiske overveielser og være kort og presis. Det kan være en utfordring når tiden er knapp, særlig i privatpraksis.
– Jeg tror fysioterapeuter generelt med fordel kan trene mer på diagnostiske overveielser. Journalen skal beskrive hvilke undersøkelser vi har gjort, hvilke funn vi har gjort, og hvilke vurderinger vi har lagt til grunn for valg av behandling. Innholdet skal være lett tilgjengelig, alt nedskrevet i løpet av kort tid. Det er en kjempeutfordring. Øvelse og erfaring hjelper, men det er grenser for hvor hurtig dette arbeidet kan gjøres. Det tar tid å være den som skal dokumentere, sier hun.
Krever høy presisjon
– Hvordan kan denne tidsklemma løses for de privatpraktiserende, som har forholdsvis kort tid på hver enkelt pasient?
– Det er nesten uløselig med den ordningen vi har i dag. Fastlønnstillinger gir bedre rom for journalskriving. Men fysioterapi har en lang tradisjon for privat virksomhet, og driftsstilskuddsordningen ble en slags mellomløsning da kommunehelseloven kom i 1984. Av fysioterapeutene i privatpraksis, er det kun psykomotorikerne som beregner en hel time per pasient. Etter at de fikk primærrolle og henvisningsrett, vet også gode manuellterapeuter å bruke pasientjournalen som et utstillingsvindu for egen kompetanse, sier Thornquist.
– Blir kunsten å skrive pasientjournal godt nok ivaretatt ved utdanningene?
– Fysioterapistudentene får en grundig innføring i journalskriving, både teoretisk og ute i praksis. Likevel tror jeg det kan settes inn et støt når det gjelder å understreke hvor viktig denne delen av faget er. Skriftlig dokumentasjon, og man kan like det eller ikke, vil få en stadig større plass i vår tid og fremover. Et tettere tverrfaglig samarbeid mellom ulike helsepersonellgrupper krever høy presisjon og formidlingsevne i den skriftlige kommunikasjonen, sier Thornquist.
