Gi barnet rom for deltakelse
Hvordan kan fysioterapeuter sikre barns medvirkningsrett ved valg av mål og behandling? Først og fremst ved å se barn som subjekter og gi dem rom til å vise frem det de allerede kan og vet om sin egen kropp, sier fysioterapeut Stephanie Gómez Holst.
Holst var ansatt som barnefysioterapeut i Kristiansand kommune da hun skrev fagartikkelen «Barnets stemme: Om barns medvirkningsrett i fysioterapibehandling». Hun jobber for tiden som fysioterapeut ved Sørlandet sykehus Arendal.
- Det kan være lett å glemme at barn og foreldre ikke er en og samme person. Målet med artikkelen er å gjøre fysioterapeuter og annet helsepersonell mer bevisste på barnet som subjekt med sine egne tanker, følelser og meninger, sier Holst.
Har rett til å bli hørt
FNs barnekonvensjon fastslår, i likhet med Norges grunnlov, at barns meninger skal vektlegges i samsvar med alder og utvikling. En slik medvirkningsrett innebærer rett til å uttale seg, bli hørt og kunne påvirke utfallet som formelt treffes av andre.
I artikkelen tar Holst utgangspunkt i den fiktive pasienten Silje på 16 år som er født med cerebral parese. Hun kan se tilbake på en barndom preget av tverrfaglig oppfølging og behandling. Silje opplever at det var foreldrenes ønsker som avgjorde hvilke behandlingstiltak som ble satt i verk og hvilke mål som skulle oppnås, uten at hun selv i tilstrekkelig grad ble spurt og involvert i disse prosessene. Forskning viser at foreldrenes mål ofte er knyttet til egenomsorgsoppgaver, mens barnas mål i større grad er knyttet til deltakelse i skole og fritidsaktiviteter.
- Vi vet at barn ned til femårsalderen har vist evne til å sette egne mål og nå disse på lik linje med mål satt av foreldrene. Barn har ofte stor kunnskap om seg selv. Det er viktig at helsepersonell gir barn rom til å vise hva de kan og hva de kan få til med den kroppen de har. Som fysioterapeuter kan vi ha stor nytte av å lytte til barna før vi skal velge tiltak og behandling, sier Holst.
Egne meninger
Holst diskuterer hvordan helsepersonell kan sikre at barnet blir hørt i valg av tiltak i tverrfaglig samarbeid og familiesentrert praksis. Familiesentrert praksis innebærer å se barnet i familien og hverdagen, men har blitt kritisert for å gi barnet en mer passiv og mindre fremtredende rolle enn foreldrene.
Å akseptere at barn kan ha andre meninger enn foreldre og helsepersonell, er ifølge Holst en forutsetning for å kunne skape et rom der barnet blir hørt og kan delta på sine egne premisser, basert på alder og egne preferanser.
Individuell tilpassing
- Ofte brukes standardiserte verktøy i utredningen, men barnet trenger først og fremst individuell oppfølging. Miljøet vi oppsøker barnet i spiller også en rolle. Det er antakelig enklere å vise hva man faktisk kan klare gjennom lek barnehagen, enn på helsestasjonen, sier hun.
Hva velger barnet å interessere seg for i rommet? På hvilken måte uttrykker barnet hva det liker å gjøre? Ikke alle barn kan uttrykke seg med ord, men ofte kan de uttrykke seg med kroppsspråk.
- Det er viktig å fange opp hva de kommuniserer, enten det er ved hjelp av tale, lyder eller med kroppen. Barn kan uttrykke skepsis når vi presenterer dem for noe. Kanskje gir de uttrykk for at de liker noe annet bedre. Hvilken innsats barnet legger i en oppgave, kan selvsagt varierer fra dag til dag. Men hvis barnet gir gjentakende uttrykk for at dette synes jeg ikke noe om, da skal vi ta det på alvor, sier Holst.
Lytt til barna
Selv om det ikke alltid er lett å legge til rette for barnets medvirkningsrett, håper Holst at artikkelen kan få fysioterapeuter og annet helsepersonell til å bli problemstillingen mer bevisst, og i større grad ta barnets synspunkter med i vurderingen av hvilke tiltak og mål som skal settes i verk.
- Barn er ikke den diagnosen de har, men enkeltindivider med forskjellige behov. Selv om det er foreldrene som tar beslutningene, er ikke det uten videre ensbetydende med at barnet kan tvinges. Vi må lytte til barna i beslutningsprosessen, og det må vurderes om behandlingsmålet kan oppnås med mindre inngripende behandlingsformer. Vi må gi dem rom til å vise frem det de allerede kan og vet om sin egen kropp, avslutter Holst.
