Gi barnet rom for deltakelse, skriver forfatterne.Foto: Colourbox
Gi barnet rom for deltakelse
Hvordan kan fysioterapeuter sikre barns medvirkningsrett ved valg av mål og behandling? Først og fremst ved å se barn som subjekter og gi dem rom til å vise frem det de allerede kan og vet om sin egen kropp, sier fysioterapeut Stephanie Gómez Holst.
- Det kan være
lett å glemme at barn og foreldre ikke er en og samme person. Målet med
artikkelen er å gjøre fysioterapeuter og annet helsepersonell mer bevisste på
barnet som subjekt med sine egne tanker, følelser og meninger, sier Holst.
Har rett til å bli hørt
FNs barnekonvensjon fastslår, i likhet med Norges grunnlov,
at barns meninger skal vektlegges i samsvar med alder og utvikling. En slik
medvirkningsrett innebærer rett til å uttale seg, bli hørt og kunne påvirke
utfallet som formelt treffes av andre.
I artikkelen tar Holst utgangspunkt i den fiktive pasienten Silje
på 16 år som er født med cerebral parese. Hun kan se tilbake på en barndom
preget av tverrfaglig oppfølging og behandling. Silje opplever at det var
foreldrenes ønsker som avgjorde hvilke behandlingstiltak som ble satt i verk og
hvilke mål som skulle oppnås, uten at hun selv i tilstrekkelig grad ble spurt
og involvert i disse prosessene. Forskning viser at foreldrenes mål ofte er
knyttet til egenomsorgsoppgaver, mens barnas mål i større grad er knyttet til
deltakelse i skole og fritidsaktiviteter.
- Vi vet at barn ned til femårsalderen har vist evne til å
sette egne mål og nå disse på lik linje med mål satt av foreldrene. Barn har ofte
stor kunnskap om seg selv. Det er viktig at helsepersonell gir barn rom til å
vise hva de kan og hva de kan få til med den kroppen de har. Som
fysioterapeuter kan vi ha stor nytte av å lytte til barna før vi skal velge
tiltak og behandling, sier Holst.
Egne meninger
Holst diskuterer hvordan helsepersonell kan sikre at barnet blir
hørt i valg av tiltak i tverrfaglig samarbeid og familiesentrert praksis. Familiesentrert
praksis innebærer å se barnet i familien og hverdagen, men har blitt kritisert
for å gi barnet en mer passiv og mindre fremtredende rolle enn foreldrene.
Å akseptere at barn kan ha andre meninger enn foreldre og
helsepersonell, er ifølge Holst en forutsetning for å kunne skape et rom der
barnet blir hørt og kan delta på sine egne premisser, basert på alder og egne
preferanser.
Individuell tilpassing
- Ofte brukes standardiserte verktøy i utredningen, men
barnet trenger først og fremst individuell oppfølging. Miljøet vi oppsøker
barnet i spiller også en rolle. Det er antakelig enklere å vise hva man faktisk
kan klare gjennom lek barnehagen, enn på helsestasjonen, sier hun.
Hva velger barnet å interessere seg for i rommet? På hvilken
måte uttrykker barnet hva det liker å gjøre? Ikke alle barn kan uttrykke seg
med ord, men ofte kan de uttrykke seg med kroppsspråk.
- Det er viktig å fange opp hva de kommuniserer, enten det
er ved hjelp av tale, lyder eller med kroppen. Barn kan uttrykke skepsis når vi
presenterer dem for noe. Kanskje gir de uttrykk for at de liker noe annet bedre.
Hvilken innsats barnet legger i en oppgave, kan selvsagt varierer fra dag til
dag. Men hvis barnet gir gjentakende uttrykk for at dette synes jeg ikke noe
om, da skal vi ta det på alvor, sier Holst.
Selv om det ikke alltid er lett å legge til rette for
barnets medvirkningsrett, håper Holst at artikkelen kan få fysioterapeuter og
annet helsepersonell til å bli problemstillingen mer bevisst, og i større grad
ta barnets synspunkter med i vurderingen av hvilke tiltak og mål som skal
settes i verk.
- Barn er ikke den diagnosen de har, men enkeltindivider med
forskjellige behov. Selv om det er foreldrene som tar beslutningene, er ikke
det uten videre ensbetydende med at barnet kan tvinges. Vi må lytte til barna i
beslutningsprosessen, og det må vurderes om behandlingsmålet kan oppnås med
mindre inngripende behandlingsformer. Vi må gi dem rom til å vise frem det de
allerede kan og vet om sin egen kropp, avslutter Holst.