Spår kamp om ressursene

Hvordan går det egentlig med samhandlingsreformen? Ikke så verst, ifølge Tor Åm, samhandlingsdirektør ved St. Olavs Hospital i Trondheim. Men økte ressurser kan vi bare glemme.

Publisert Sist oppdatert

Han mener det vil være fånyttes, både for sykehus og kommuner, å rope etter mer ressurser for å takle økende utfordringer i årene som kommer.

Argumentasjonen baserer seg på at det i årene som kommer vil være knapphet både på arbeidskraft og økonomi.  Derfor må fremtidens utfordringer løses med de ressursene vi har i dag. Selv om sykehus og kommuner hadde midler, så vil vi mangle arbeidskraft.

Les også leder: En titt i glasskula.

På oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet har Tor Åm ledet Nasjonalt nettverk for implementering av samhandlingsreformens mål om bedre folkehelse og bedre utnytting av ressursene i helsetjenesten. Med erfaring fra begge sider av samhandlingsgjerdet, altså kommune- og spesialisthelsetjenesten, deler han sitt syn på hvor reformarbeidet står og hva vi kan vente oss fremover.

Kjenner terrenget

Åm har blant annet erfaring som kommunaldirektør i Trondheim kommune. Dermed har han også kunnskap om hvordan man tradisjonelt har gått løs på nye oppgaver i sektoren.

– Vi er flinke til å beskrive utfordringer og lage planer for hvordan de skal løses. Men vi er ofte dårlige på å gjennomføre det vi har planlagt. Implementering har tradisjonelt kommet i bakleksa, og det er en kjensgjerning at det ikke fungerer før den som møter pasienten er med, sier Åm.

Når det gjelder samhandlingsreformen, mener han at både kommunene og spesialisthelsetjenesten er godt i gang med implementeringen.

– Vi har en klar plan, og de sentrale aktørene samles for å arbeide med dette sammen. Det innebærer en moderne form for ledelse, mener Åm.

Ressurser eller reform

Direktøren har tidligere vært klar på at penger og økt bemanning ikke er svaret på samhandlingsreformens utfordringer, og vi ber ham utdype.

– Mange mener fortsatt at vi kan løse fremtidens utfordringer gjennom økt tilgang på ressurser og personell. Dermed kan vi fortsette å jobbe som vi gjør i dag, men bare øke volumet på tjenestene i takt med økende behov.

Åm mener imidlertid det er udiskutabelt at vi må omstille oss, fordi vi ikke vil få tilgang til mer ressurser og økt antall ansatte for å løse utfordringene. En debatt mellom de som mener vi kan fortsette som nå og de som mener vi må omstille oss, er vanskelig fordi aktørene legger ulike premisser til grunn.

- Ikke opp av Nordsjøen

– I en slik debatt havner vi ofte på hver vår banehalvdel fremfor å snakke med hverandre. Det er nødvendig å innse at personell ikke kan pumpes opp av Nordsjøen, legger han til.

Åm illustrerer med at dersom man skal tilføre en fysioterapeutressurs et sted, så må det tas fra et sted.

– I disse dager opplever vi et økende press på den norske økonomien, og folk begynner å forstå at oljefondet ikke vokser inn i himmelen. Samtidig øker presset på velferdsstaten gjennom et økende antall asylsøkere.  Selv om det er arbeidsledighet nå vil antall yrkesaktive i et 15-årsperspektiv øke med 15 prosent, mens antall personer over 67 vil øke med 80 prosent. Det sier seg selv at kampen om arbeidskraften da vil øke betydelig, spår Åm.

Økonomisk langtidsvarsel

Eldrebølgen er et kjent begrep på det økonomiske langtidsvarselet, og den kommer stadig nærmere.

– I dag går cirka femten prosent av hvert kull fra videregående skole inn i helse- og omsorgsfagene. I 2035 vil vi ha behov for at 35 prosent av hvert kull tar dette valget – om vi skal opprettholde dagens nivå på tjenester. Det betyr at kampen om arbeidskraften vil hardne til, og man må finne nye løsninger i behandlingstilbudet via innovasjon, velferdsteknologi, gruppeterapi og mye annet.

Direktøren påpeker at Stortinget har arbeidet med dette lenge, og at samhandlingsreformen dermed er en del av et langt større arbeid.

– Man kan for eksempel se på om veksten i behov kan dempes, blant annet ved hjelp av folkehelsearbeid.  Samtidig må man selvsagt se på om ressursene kan brukes mer effektivt, og hva som kan løftes ut av sykehusene og over til kommunene, forklarer Åm.

Mer penger enn folk 

– I Trondheim kommune har jeg selv sett at vi i perioder har hatt mer penger enn tilgang på folk. Selv om vi skulle gå ut på gaten og rope ville vi ikke få hjelp. Og, dette er bare forsmaken på hva som kommer, fortsetter han.

Med overblikk over reformarbeidet retter Åm en advarende pekefinger mot de som tror at økte ressurser løser alle problemer.

– Bruker man ressurser ukritisk blir man lite kreativ. Vi må jobbe smartere sammen, og nettopp der passer visjonen om pasientens helsetjeneste godt, slår han fast.

Misforstått reform

Smartere arbeidsformer og kreative løsninger ser flott ut når det presenteres, men hvordan er det egentlig for de som skal stå for den faktiske gjennomføringen av reformen? Er det ikke slik at kommunene, med samhandlingsreformen, har fått tilført flere oppgaver uten at økonomien nødvendigvis er styrket tilsvarende?

– Mange har misforstått samhandlingsreformen. Var det slik at kommunene fra 1. januar 2012 fikk noe nytt ansvar? Nei. Den eneste endringen som kan ses i sammenheng med denne datoen er at kommunene fikk penger og ansvar for utskrivningsklare pasienter fra spesialisthelsetjenesten. Men, her kunne man også velge å kjøpe seg fri fra ansvaret, understreker Åm.

Han legger til at en rekke virkemidler skulle bidra til at kommunehelsetjenesten over tid skulle settes i stand til å ta et økt ansvar. Men Stortinget forventet ikke at dette skulle skje over natten. Regjeringen har hele tiden snakket om en retningsreform.

Fra sitt kontor på St. Olavs Hospital i Trondheim, understreker Åm at både sykehusene og kommunene må evne å strekke seg etter nye oppgaver.

– Sykehusene må settes i stand til å takle nye behandlingsmuligheter som bare de kan håndtere. Dermed må kommunene settes i stand til å overta oppgaver som sykehusene i dag ivaretar. Dette er et målbilde og ikke et faktum.

Det faglig riktige

I sin sluttrapport sier Nasjonalt nettverk for implementering av samhandlingsreformen at det er avgjørende å legge til rette for «rett pasient på rett sted til rett tid».

Sluttrapporten fra det nasjonale nettverket peker på at det må etableres insentiver for at kommunene skal overta oppgaver fra sykehusene. Vi spør Åm om hva annet enn økonomi man har tenkt seg her?

– Det viktigste for alle organisasjoner er hva som er det faglig riktige. Fysioterapeuter vil helst gjøre det som er faglig riktig, og man ønsker derfor rett pasient på rett sted, svarer direktøren, som er opptatt av å utjevne forskjeller og skape faglig enighet.

– Det er store forskjeller på landsbasis i hvem som behandler hva på hvilket nivå. Faglige standarder er derfor viktige. Per i dag er det mye synsing innen helse- og omsorgsfeltet. Her må det jobbes frem forskningsbasert kunnskap og faglig enighet. Dersom vi lykkes med å få kommunene til å ta nye oppgaver, må dette også lønne seg for kommunene, slår han fast.

Svaret er med andre ord både faglig og økonomisk.

– Juridiske og økonomiske virkemidler sto sterkt da jeg kom inn i Helse- og omsorgsdepartementet. Men faglige virkemidler, som retningslinjer og standardiserte pasientforløp, er også tunge virkemidler for å sikre rett utvikling. Her er vi bare i startgropen når det gjelder å få med kommunene, sier Tor Åm.

Desentralisering

– Nettverket foreslår at det bør bygges desentraliserte spesialisthelsetjenestetilbud som skal støtte de kommunale helse- og omsorgstjenestene. St. Olavs Hospital har allerede i lengre tid hatt et aktivt forhold til desentraliserte spesialisttilbud. Ett av flere eksempler på slike tilbud er Røros sykehus, der man har klart å opprettholde driften. Mantraet er å desentralisere det man kan, og sentralisere det man må, sier Åm.

Direktøren mener at desentraliserte tilbud skaper gode møteplasser for samhandling mellom nivåene i helsevesenet, men at det fremdeles må brukes lederkraft for å få til desentralisering.

– Se for eksempel på Oppdal, med mange tilreisende skiturister. På grunn av skader i alpinanleggene var det viktig for Oppdal å ha et lokalt røntgentilbud. Det er kapasitet ved St. Olavs Hospital i Trondheim til å gi et tilbud til disse pasientene, men da må de reise i 90 minutter for å få en avklaring om brudd eller ikke. Ser man på samfunnskostnadene i et slikt perspektiv, kan det vise seg at desentralisering lønner seg, sier Åm