– Noe av det mest meningsfulle jeg har gjort innen forskning
Britt Stuge er en av flere fysioterapeuter som drar til Nepal denne uken. Stuge er også forsker, og veileder blant annet en av PhD-stipendiatene i det pågående Norhed-prosjektet i Nepal.
Dette er Stuges ellevte reise til Nepal. Ideen til den første doktorgraden dukket opp allerede i 2013, da fysioterapeuten og forskeren fra Ortopedisk klinikk ved Oslo Universitetssykehus var på reise. Her traff hun Ranjeeta S. Acharya, sjefsfysioterapeut ved Kathmandu University Dhulikhel hospital og lederen av den eneste fysioterapiutdanningen på bachelornivå i Nepal. Ideen ble materialisert, og stipendiaten fra Nepal disputerte ved Universitetet i Oslo (UiO) i 2020 med avhandlingen ‘Pelvic girdle pain and pelvic floor disorders in pregnant Nepalese women’. Stuge var hovedveileder. Nå er Ranjeeta professor, og Stuge har fått en ny stipendiat under sine vinger.
Lokal ressurs
– Ranjeeta er nå lokal ressursperson i Norhed-prosjektet og hennes status som professor var en viktig brikke i tildelingen av Norhed-midler for å starte en masterutdanning for fysioterapeuter i Nepal, sier Britt Stuge til Fysioterapeuten. Ranjeeta var den tredje fysioterapeuten i Nepal som tok doktorgrad, første kvinne og første innenfor kvinnehelse. Hun er den første og eneste professoren i fysioterapi i Nepal.
Utfordringer på løpende bånd
– Kan du fortelle litt om prosessen – fra ideen om PhD.-midler oppstod i 2013 til Ranjeeta fullførte PhD.-utdanningen ved UiO?
– Jeg traff Ranjeeta i Nepal i 2013. I 2014 ble jeg invitert til å forelese på Neptacon’, den 7. internasjonale fysioterapikongressen i Nepal. Vi lagde da prosjektplan og søkte om midler til doktorgradsprosjektet. Våren 2015 fikk Ranjeeta innvilget kvotestipend fra Lånekassen i Norge, og vi var klare for å sette i gang, men like etterpå kom det kraftige jordskjelvet i Nepal og de to helsestasjonene vi skulle samle inn data ved ble jevnet med jorden. Så da måtte vi tenke nytt og omarbeide planene. Høsten 2015 var Ranjeeta på vei til Norge for opptak på doktorgradsprogrammet ved UiO. Nok en utfordring oppstod da det var energi-boikott fra India i Nepal. Hun rakk oppstarten ved UiO - så vidt. Gjennom doktorgradsløpet hadde Ranjeeta flere studieopphold i Norge, men all datainnsamling foregikk blant gravide kvinner i Nepal. Siste utfordring av mange på denne reisen var Covid, noe som medførte disputas på zoom fra Nepal – en stor begivenhet både her og der.
– Hva har Norhed-prosjektet hatt å si for fysioterapi i Nepal så langt?
– Prosjektet har jo bare så vidt startet, men det vil sette sine spor med tre nye doktorgrader og med mulighet for at fysioterapeuter kan ta mastergrad i Nepal. Det vil bidra til at fysioterapeutene ikke behøver reise utenlands, men kan ta sin masterutdannelse i fysioterapi i Nepal. Mange flere kan da bidra til kompetanseheving og kvalitetssikring av fysioterapi faget.
-Oppsiktsvekkende
– Hva betyr det at en kvinne tar doktorgrad og blir professor i et land som Nepal? Opplever du at dere har bidratt til «mer» enn forskning på kvinnehelse? Jeg tenker blant annet på likestilling.
– Det er oppsiktsvekkende med en kvinnelig professor i Nepal. Ranjeeta forteller at folk blir overrasket når hun viser til sin doktorgrad i fysioterapi, særlig i offisiell sammenheng relatert til nasjonale politiske beslutninger. Hun sier også at det gir henne makt når det gjelder saker hvor kjønn er involvert. Med hennes kunnskap om kvinnehelse gjennom doktorgradsarbeidet har hun nå en styrke til å videreføre forskning på dette feltet. Som professor blir hun involvert i prosesser og avgjørelser med en stemme til å fronte kvinnehelse, noe som ville vært umulig uten den kompetansen og statusen.
Skal kartlegge kunnskap om bekkenbunn
– I og med den pågående doktorgraden der du er veileder – har kvinnehelse fått en unik plass i fysioterapeututdanningen der?
– Stipendiaten jeg nå veileder, Bimika Khadgi, skal kartlegge Nepalske kvinners kunnskap om bekkenbunn, bekkenbunnstrening og gjøre en randomisert kontrollert studie på effekt av bekkenbunnstrening i Nepal. Bimika er kvinnehelse fysioterapeuten ved fysioterapi utdanningen og ved Dhulikhel hospital. Hun har sammen med Ranjeeta et ønske om å etablere en egen masterutdanning innen kvinnehelse i Nepal, men først må masterutdanningen innen muskel-skjelett (se egen sak) komme godt i gang.
– Norsk Fysioterapeutforbunds faggruppe for kvinnehelse har en høy andel av fysioterapeuter med doktorgrad og professorkompetanse. Dette inspirerer Nepalske fysioterapeuter.
– Never give up!
– Hvordan påvirker denne typen prosjekt hverdagen til deg som person – og som forsker?
– Først og fremst er det veldig inspirerende og jeg tenker at ‘alt’ er mulig. Har du en god ide så stå på. Never ever give up. Doktorgradsløpet til Ranjeeta innebar masse utfordringer og da er det veldig morsomt å møte positive, velvillige og hjelpsomme mennesker som bidrar til å løse problemene – det får jeg energi av. Å bidra til at Ranjeeta fikk tatt doktorgrad er vel noe av det mest meningsfylte jeg har gjort innen forskning, og jeg synes jeg har vært veldig heldig med et enormt rikt fysioterapi liv som kliniker, forsker og formidler. Å kunne bidra til å gjøre en forskjell for folk er berikende. Jeg har fått være med å sette kvinnehelse på kartet i Nepal, og tenker at ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.
- Vi kan lære av det vi har fått til i Nepal
– En ting er nytteverdien for den nepalske fysioterapeututdanningen. Hvordan vurderer du erfaringene fra dette prosjektet – og nytteverdien for de norske miljøene som er med i prosjektet?
– I 2017 ble jeg invitert til å forelese på den første internasjonale gynekologiske og obstetriske konferansen i Nepal. Fysioterapeutene Ranjeeta og Bimika foreleste på samme konferansen, noe som var banebrytende. Jeg inviterte også med kvinnehelsefysioterapeut Ingeborg Hoff Brækken, da jo bekkenbunn ikke er mitt spesialområde. Vi presenterte blant annet en informasjonsvideo for bekkenbunn og bekkenbunnstrening som vi har laget i Nepal for Nepalske kvinner. Videoen med blant annet flotte animasjoner av bekkenbunnskontraksjon vises på venterommet på gynekologisk obstetrisk avdeling slik at både mann og/eller svigermor som er med til svangerskapskontrollene kan se. Da professor og bekkenbunns-spesialist Kari Bø så videoen, sa hun ‘vi ligger jo langt bak i Norge’, så ja, vi kan lære av det vi har fått til i Nepal. Jeg har også hatt masterstudenter som har skrevet sin masteroppgaver på data fra Ranjeetas doktorgradsarbeid.
– Vi har noe å lære
– Kan du si litt om hva dette prosjektet og denne reisen har betydd og betyr for deg - ikke kun som forsker og fysioterapeut - men også som menneske?
– Det er jo en gave å få anledning til å bli kjent med andre kulturer så inngående som jeg har fått anledning til gjennom Ranjeetas doktorgradsprosjekt. Jeg tenker at vi har noe å lære av hvordan man i Nepal viser respekt for hverandre, og for turister. Det gjorde inntrykk å oppleve hvordan de tok vare på hverandre og har bygget opp igjen landet etter jordskjelvet i 2015.
– Samtidig er det påfallende å se hvordan kvinner utfører det tyngste arbeidet, både som trippel arbeidende og bærende på stein og 60-70 kilo tunge potet sekker.
– Som menneske betyr jo nye og helt spesielle vennskap masse. Jeg er utrolig heldig som har fått bety noe for noen. Og jeg smiler aldri så mye som når jeg er i Nepal. Når alle du møter smiler til deg og sier ‘namaste’ eller ‘how are you mam’, da må du jo smile tilbake. Jeg kjenner at det gjør noe med meg, så jeg bør nok bli flinkere til å smile hjemme i Norge også!
Stuge fortsetter:
– «You go to Nepal for the mountains, but you return for the people” (Lonely Planet).
Det som virker i Norge, virker ikke nødvendigvis i Nepal
– Jeg har skjønt og lært at det som virker i Norge kanskje ikke virker i Nepal, sier Stuge.
– Vi skal passe oss for å belære andre før vi har sjekket ut deres ståsted. I Norge er vi opptatt av fysisk aktivitet og trening. I Nepal har kvinner i jordbruket fulle dager, det vil si fra tidlig til sent, med fysisk aktivitet, enten de er gravide eller nettopp har født. Mange har store problemer grunnet underlivsprolaps og inkontinens. Noen få får tilbud om kirurgi, men det hjelper lite når de går rett ut i potetåkeren og løfter og bærer 60 kg tunge potet sekker dager etter operasjonen.
– Fysioterapi er en relativt ny profesjon i Nepal og det finnes ikke mange stillinger for fysioterapeuter. Ranjeeta meldte gledesstrålende i forrige uke at etter et møte med ledelsen ved det eneste kommunale ‘maternity hospital, eller fødsels-sykehus’ i Nepal, hvor Ranjeetas doktorgradsarbeide ble presentert, ble det bestemt at det skal opprettes en fysioterapiavdeling på dette sykehuset. Det er jo et flott resultat av forskning på kvinnehelse, avslutter Britt Stuge.
Nå går altså ferden til Nepal med en rekke andre norske fysioterapeuter.
