Bidrar til å forebygge bekkenbunnslidelser i Etiopia

Tennfjord er førsteamanuensis ved Høyskolen Kristiania og jobber som fysioterapeut ved Kvinneklinikken på Akershus Universitetssykehus. I 2010 reiste hun for første gang til i Etiopia, et land med 105 millioner innbyggere på Afrikas horn.

– Jeg har alltid ønsket å drive med utviklingsarbeid, men den gangen var ikke fysioterapeuter etterspurt av Røde Kors eller Leger Uten Grenser, så da måtte jeg ta saken i egne hender. At det ble Etiopia, var tilfeldig. Jeg startet på en master i internasjonal helse i Bergen og ville skrive om kvinnehelse. Veilederen min var gynekolog og hadde arbeidet i Etiopia. Jeg fikk kontakt med hans tidligere kollega og dro til sykehuset i byen Gondar i tre måneder.

Feltarbeidet førte til en masteroppgave om obstetriske fistler, en samlebetegnelse for åpninger mellom hulorganer i underlivet hos kvinner. Seinere returnerte Tennfjord til Etiopia på eget initiativ i 2015, 2017 og 2019.

Hun skrev om erfaringene fra besøkene i et fagessay i Fysioterapeuten i fjor og refererte til en studie som viser at én av fem kvinner, bosatt på den etiopiske landsbygda, har en eller annen form for bekkenbunnslidelse, som overaktiv blære, underlivsprolaps, stress- eller analinkontinens. Tallet er sannsynligvis enda høyere fordi mange lever med disse tilstandene i skjul.

–Etiopia har blitt et foregangsland innen fødepolitikk. Ute i distriktene får såkalte «helath extension workers» innføringskurs i obstetrikk, slik at de kan gjenkjenne risikosymptomer hos gravide, som blødninger og tvillingfødsler, og melde fra til sykehuset ved behov. Dette forebygger dødsfall hos mor og barn og reduserer komplikasjoner i forbindelse med fødsel, men samtidig som stadig flere overlever, er det også flere som ender opp med bekkenbunnnsdysfunksjon.

Blitt et hjertebarn

Fysioterapi er en ung profesjon i Etiopia. Det første kullet ble utdannet i 2002, og Tennfjord oppdaget at det var lite kunnskap om kvinnehelse blant fysioterapeutene ved sykehuset. Det kom en og annen gravid kvinne innom avdelingen med smerter i rygg eller hofter, som er mindre tabubelagt, men problemer knyttet til bekkenbunnen fikk liten oppmerksomhet.

Hun oppsøkte gynekologer på sykehuset og fikk være med jordmødre på fødestua. De visste ikke at fysioterapeuter kunne bidra i forhold til forebygging av fødselsskader, men hun merket at det var interesse for kunnskapen hun formidlet.

– Jeg tenkte at det var behov for undervisning i et større omfang og møtte velvilje. Belayneh Ayanav, som er jordmorkoordinator, fikk meg kanskje litt prakka på seg, men han ble raskt engasjert. Vi fikk med oss jordmor fra Norge, pluss en lokal jordmor, gynekolog og fysioterapeut, og satte ned en prosjektgruppe. Høsten 2020 ble prosjektet tildelt cirka 120.000 kroner fra universitetet, med forutsetning om at pengene skal gå til samfunnsutvikling og komme kvinner i distriktene til nytte.

Gir funksjonelle råd

Tennfjord har fungert som hovedinstruktør for undervisning og rådgiver. Hun har laget undervisningsmateriell med tanke på det forebyggende aspektet, det vil si treningsmanualer til deltakerne med beskrivelse av anatomi, risikofaktorer og forebyggende tiltak, herunder bekkenbunnstrening og livsstilsråd.

Jordmor har skrevet om støtteteknikker og suturering av rifter. Duoen fra Norge skulle egentlig ha reist til Etiopia for å presentere arbeidet i februar, men på grunn av koronaen foregikk møtet digitalt. Undervisningen ble gitt til prosjektgruppen som igjen skulle undervise helsepersonell på sykehuset etter konseptet «train the trainers».

Prosjektgruppa holdt deretter et helgeseminar med tittelen «Prevention and Mangement of Pelvic Floor Dysfunction», for en tverrfaglig gruppe, bestående av leger, fysioterapeuter og jordmødre, totalt 50 stykker. Tanken er at kunnskapen nå skal forplante seg til andre ansatte på sykehuset via mentorer i de ulike avdelingene. Undervisningen vil også bli gitt til helsearbeidere ute i distriktet.

– Kvinner er i snitt innlagt seks timer etter at de har født. Det er begrenset hvor mye de kan ta til seg av råd i løpet av den korte tida, i tillegg til å bli suturert, starte å amme og komme seg på beina. Derfor må vi sørge for at kunnskapen når ut til alle ledd, slik at kvinnene får informasjon om risikofaktorer og forebygging både ved svangerskapskontroller og etterkontroller. Det er viktig at alle involverte føler eierskap til prosjektet. Det gir motivasjon, sier Tennfjord.

Før oppstart samla de inn data i forhold til kunnskapsnivå, holdninger og praksis hos deltakerne og kvinnene. Post-data skal innhentes utover våren og vil kunne gi en indikasjon på om undervisningen har hatt effekt.

– Implementering tar tid, og jeg har lært meg at jeg må følge deres tempo. Dette er i første omgang et holdnings- og kunnskapsprosjekt, men på sikt kan det være aktuelt å måle effekten om kunnskap kan redusere fødselsskader, eller undersøke om kvinnene fulgte den veiledningen de fikk, for å avdekke om det er mulig for dem å drive med bekkenbunnstrening, og om det har noe for seg. Vi har forsøkt å integrere bekkenbunnstrening i hverdagslige aktiviteter. For eksempel ved å gi råd om å trekke sammen bekkenbunnen når du løfter opp barnet ditt eller bærer en tung vannkanne. Det er viktig at de føler at rådene er både funksjonelle og meningsfulle, sier Tennfjord.

Gjør en forskjell

Undervisningen har vært frivillig, men Tennfjord håper den i framtida kan gi studiepoeng og komme inn i grunnutdanningen til helsepersonell som jobber med kvinner under graviditet og fødsel. Hun har også en drøm om et tverrfaglig bekkenbunnsenter ved sykehuset i Gondar.

– Det er fint å kunne formidle informasjon, som vi vet mange norske kvinner har nytte av videre til kvinner i Etiopia. Dette prosjektet er spesielt givende fordi vi ser at forholdsvis enkle forebyggende tiltak kan gjøre en stor forskjell for mange. Samtidig som forsterket fagkunnskap vil kunne bidra til økt yrkesstolthet hos klinikerne. Det er i dag ingen etiopiske fysioterapeuter som behandler bekkenbunnslidelser, annet enn at de kan instruere om bekkenbunnstrening. De gjør ingen undersøkelser og har heller ikke fokus på dette. Derfor er det flott at de nå blir bevisste den viktige rollen de kan ha. Jeg vil gjerne være med videre i prosessen som rådgiver og reiser ned igjen til Etiopia når det er mulig, sier Tennfjord.