Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens mening.
“Et mer rettferdig rehabiliteringstilbud” = et dårligere tilbud for alle?
Norges befolkning blir eldre, og det blir fremover en økning i antall syke og rehabiliteringstrengende. Samtidig antydes det at rehabiliteringstjenester skal bygges ned. - Er dette veien å gå?, spør fysioterapeut Øyvind Skrivervik.
Skrevet av Øyvind Mulstad Skrivervik, fysioterapeut ved Unicare Bakke AS. Hovedtillitsvalgt Norsk Fysioterapeutforbund i Unicare Rehabilitering.
Helse Sør-øst (HSØ) og Helse Midt-Norge (HMN) sine behovsvurderinger for rehabilitering for fremtiden påpeker at det er behov for store endringer i tjenestene. De økonomiske rammene skal ikke økes, men flere pasienter skal inn på kortere opphold enn før. Digital rehabilitering skal implementeres i større og større grad. Kortere opphold betyr behov for mer effektive rehabiliteringsmetoder.
Digital rehabilitering kan være en vei å gå for å nå flere pasienter på en kostnadseffektiv måte. Integrering av teknologi i rehabiliteringsprosesser kan tilby skreddersydd rehabilitering og oppfølging, samtidig som det gir pasienter muligheten til å utføre rehabilitering hjemmefra. Å utforske og implementere digitale verktøy kan ikke bare møte kapasitetsutfordringene, men også forbedre tilgjengeligheten og effektiviteten i rehabiliteringsbehandling. Dette åpner for en mer fleksibel tilnærming som tar hensyn til den økende pasientbyrden og de begrensede ressursene i kommunene.
Skal supplere – ikke erstatte
Det viktig å fremme at digital rehabilitering bør supplere, ikke erstatte, den personlige og helhetlige omsorgen som er nødvendig for mange pasienter. Å finne en balanse mellom faglig kvalitet og effektiv bruk av ressurser er nøkkelen når vi står overfor disse komplekse utfordringene. Det er viktig at digitaliseringen ikke går på bekostning av den individuelle oppfølgingen og pasientenes vei mot en optimal rehabilitering.
I januar i år ble avtalene med HSØ kansellert, og det er varslet at nye anbud skal utarbeides med oppstart i januar 2026. Avtalene med HMN utgår 1. juli 2025. Dersom man følger behovsvurderingene betyr det at mange som i dag har rett til rehabilitering i spesialisthelsetjenesten, ikke vil få det i fremtiden. Dette inkluderer pasientgrupper som eksempelvis senfase hjerneslag, CFS/ME, smerteproblematikk, overvekt, samt personer med kroniske sykdommer som revmatisme, MS og Parkinson. Disse skal følges opp i kommunene - hvilket er bekymringsverdig.
Status i kommunene er bekymringsfull
Riksrevisjonens nylige konklusjoner understreker en alvorlig utfordring i kommunene, hvor over 85 prosent av kommunene mangler lovpålagt kompetanse i rehabiliteringsfeltet. I tillegg avsløres det at færre enn 25% av kommunene tilbyr alle rehabiliteringstjenestene som Helsedirektoratet anbefaler. Det er disse kommunene som HSØ og HMN mener skal følge opp de tidligere nevnte pasientgruppene. Mange kommuner sliter fortsatt med kapasiteten etter samhandlingsreformen. Kommunenes kapasitetsproblemer har ført til mangelfull oppfølging av pasienter, da mange tjenester har for mange oppgaver i forhold til ressursene. Fysioterapeutene i kommunene har også mange oppgaver. For mange. Det er ikke nok ansatte til å følge opp alle på en god måte. Får man i tillegg til en økt belastning i form av alle de rehabiliterings-pasientene som ikke lenger skal tilfalle spesialisthelsetjenesten, vil de belastes ytterligere. HSØ skriver også at kommunene skal følge opp rehabiliteringspasientene som har vært på kortere opphold enn hva som er tilfelle i gjeldende avtaler. Her skal ifølge HSØ frisklivssentralene kunne brukes.
Frisklivssentraler er ikke lovpålagt, og 1/3 av kommunene i Norge har ikke dette på plass. Med de fleste kommuners manglende rehabiliteringskompetanse, kan de bli tvunget til å kjøpe tjenester av spesialisthelsetjenesten. Hvis de har råd. Hvis ikke, får de ikke noe tilbud.
HSØ hevder i sin regionale fagplan for fysikalsk medisin og rehabilitering at tilbudet skal bli mer rettferdig. Utfordringen, slik jeg ser det, ligger i hvordan pasientene kan unngå å falle mellom to stoler uten økte bevillinger til kommunene. Endringene i de fremtidige avtalene med HSØ og HMN kan bety en illevarslende nedbygging av fagkompetanse innenfor rehabiliteringssentrene og andre ytere i spesialisthelsetjenesten. Dette er fagkompetanse som de har brukt mange år på å bygge opp og utvikle, i tråd med kunnskapsbasert praksis. Det skaper bekymring, da nedbygging samtidig med en økning av antall eldre og syke ikke er noe som passer spesielt godt sammen. Man burde heller ruste opp denne kompetansen og tilhørende tilbud.
Historisk sett er det både rimelig og logisk å anta at disse endringene vil føre til et dårligere tilbud for mange. Kortsiktige besparelser kan potensielt få store økonomiske konsekvenser på lang sikt, med en økning i kommunale kostnader og økt lidelse for de berørte.
