I målingene ser fysioterapeut Lise Bjellånes Gunstad i Lillehammer bare litt sterkere resultater for kvinner enn menn på hverdagsrehabilitering.
I målingene ser fysioterapeut Lise Bjellånes Gunstad i Lillehammer bare litt sterkere resultater for kvinner enn menn på hverdagsrehabilitering.

-Ser ikke så mye til ulik effekt av hverdagsrehabilitering for kjønnene

-Vi ser ingen sterke tegn på at menn ikke har effekt av hverdagsrehabilitering, sier fysioterapeuter i Kristiansand og Lillehammer.

Publisert Sist oppdatert

-I målingene våre ser jeg bare litt sterkere resultater for kvinner, sier fysioterapeut Lise Bjellånes Gunstad i Lillehammer. På fysioterapeuten.no kunne du nylig lese om doktorgradsavhandlingen som har sett på de økonomiske sidene ved hverdagsrehabilitering, og i gjennomsnitt ikke finner noen signifikant nedgang i bruk av helsetjenester i etterkant hos menn. Hos kvinner fant doktorand Tore Bersvendsen derimot en besparelse.

Blant de ti kommunene Bersvendsen inkluderte i tallmaterialet sitt, var Kristiansand. Her sier fysioterapeut Ingvild Bjorvatn Saaghus at erfaringene deres er litt delt, at en del menn får en effekt i form av bedring av fysisk funksjon, mens andre ikke har like stor effekt. Men heller ikke hun eller de andre i teamet hennes tenker at det er de store kjønnsforskjellene, eller at hverdagsrehabiliteringen ikke gir effekt for menn.

-Jeg kikket gjennom målingene på Short Physical Performance Battery (SPPB) og Pasientspesifikk funksjonsskala (PSFS) for en tilfeldig måned, og fant at mennene faktisk hadde noe bedre resultater enn kvinner den måneden. Det gjaldt både for funksjonsnivået, og at de hadde en god og tydelig forbedring av målene sine, forteller Saaghus.

Paul Mardon Qvalben har fått hverdagsrehabilitering i Kristiansand av fysioterapeut Ingvild Bjorvatn Saaghus (bak).
Paul Mardon Qvalben har fått hverdagsrehabilitering i Kristiansand av fysioterapeut Ingvild Bjorvatn Saaghus (bak).

Litt høyere på COPM

På Lillehammer forteller Gunstad at hun har sett gjennom målingene deres på Canadian Occupational Performance Measure (COPM) og Short Physical Performance Battery (SPPB) siden januar 2019, på jakt etter mulige kjønnsforskjeller.

- På COPM setter kvinnene i gjennomsnitt 3,8 poeng høyere skår på utførelse etter fire uker, mens menn går opp 2,3 poeng. På tilfredshet går kvinnene 4,5 poeng opp, mens mennene skårer seg selv 3,1 poeng opp. På SPPB har begge kjønn 2,3 poeng bedring på retest etter fire uker, forteller hun.

Gunstad ser heller ingen stor kjønnsforskjell når brukerne skårer seg på COPM 3 måneder etter hverdagsrehabiliteringen.

-Både menn og kvinner oppgir i stor grad at de vedlikeholder funksjonen. Noen skårer lavere på COPM da, men kun i få tilfeller lavere enn de gjorde før oppstart av hverdagsrehabiliteringen, sier hun.

Ulike mål

Gunstad kjenner seg litt igjen i det forsker Oddvar Førland sier om kjønnsrollemønster i den generasjonen, og at menn og kvinner setter litt ulike typer mål.

-Vi ser at menn oftere setter mer generelle mål, som «skal bli litt mer aktiv» og «skal klare å gå tur». De er ikke alltid like flinke til å sette ord på behov. Kvinner kan sette mer spesifikke og «personlige» mål, som å dusje, gå ut med søpla og klare å lage middag. Jo mer konkrete målene er, jo lettere kan det bli å motivere, mener hun.

Saaghus opplever ikke at menn velger aktiviteter som innebærer at de sitter mer i ro. Ingen av dem tenker heller at tjenesten påvirkes av mange kvinnelige ansatte.

-Vi lager jo individuelt tilpassede opplegg for hver bruker. I Kristiansand er vi tre menn og seks kvinner som jobber med hverdagsrehabilitering, så vi er ikke så kvinnedominert, sier Saaghus.

Bruker Paul Mardon Qvalben fikk hverdagsrehabilitering i Kristiansand etter et brudd. Han sier at han har gode erfaringer. Bortsett fra noen måneder med fysioterapi i etterkant av hverdagsrehabiliteringen, har han ikke trengt helsetjenester.

-Jeg synes ikke det var så lett å sette spesifikke mål - jeg tenkte mer helhet, sier Qvalben.

Brukeren blir spurt om hva han tenker kan være forskjellene på menn og kvinner som får hverdagsrehabilitering.

-Kanskje er kvinner mer samvittighetsfulle, og følger bedre opp opplegget de får, mener han.

Venter lenger med å be om hjelp

I sørlandsbyen erfarer teamet at mange eldre flytter fra enebolig med hage til leilighet. Da faller samtidig mange av de aktivitetene som mennene kanskje har likt å drive på med, som å ordne i hagen og fikse noe i snekkerboden, bort.

Gunstad i Lillehammer tenker at det kan være at menn venter lenger med å be om hjelp enn kvinner, at de prøver å klare seg selv lengst mulig. Også Saaghus er inne på dette. Da kan de også ha noe dårligere utgangspunkt når de får hverdagsrehabilitering, mener de to.

Saaghus opplever at menn som ikke har ektefelle, ser ut til å ha noe dårligere utsikter. Kanskje holder de mer på hjemmetjenesten i etterkant fordi de er ensomme eller det gir dem trygghet, reflekterer hun.

-Vi kan heller ikke tvinge dem til å sette mål om selvstendighet, vi spør «hva er viktig for deg» og tanken er jo at det å velge mål selv skal virke motiverende, sier fysioterapeuten på Sørlandet.

Tidspress i hjemmetjenesten

Om det skulle stemme at menn i større grad får hjemmetjeneste etter hverdagsrehabilitering, blir et spørsmål om ansatte i tidspress kan dempe noe av effekten oppnådd under hverdagsrehabilitering. Kanskje har ikke disse ansatte like mye fokus på egenmestring eller tid til å vente på at brukeren utfører ting selv, og ende med å gjøre oppgavene for brukeren.

-Jeg ble selv omdisponert til hjemmetjenesten i mars, da koronaen slo til. Jeg tenke jeg skulle ta med meg kompetansen på mestring og selvstendighet inn dit, men endte med å kaste inn håndkledet flere ganger fordi tiden ikke strakk til, sier Gunstad.

Også Saaghus tenker at dette kan påvirke utfallet i etterkant av hverdagsrehabiliteringen. Til sist sier fysioterapeuten:

-Avhandlingen har sett på økonomisk utbytte i form av mindre bruk av helsetjenester. Men så må man spørre seg om det bare er dette, altså en reduksjon i helsetjenestene, som avgjør om man har suksess med hverdagsrehabilitering? Hva med at brukerne kan ha fått økt livskvalitet ved at funksjonen bedres, og at de nå mestrer det som er viktig for dem i livet?