Universitetslektor ved UiT Norges arktiske universitet, Lars Øie.
Foto: Privat.
Robotteknologi: Står fysioterapeuter i fare for å bli erstattet?
- Nei, og det er heller ingen god idé, sier fysioterapeut og universitetslektor ved UiT Norges arktiske universitet, Lars Øie. Han mener roboten står i veien for samskapingen som skjer mellom pasient og terapeut.
«Ved ryggmargsskade forklares noe av opptreningseffekten ved
at det skjer en slags omprogrammering av nervesystemet og ryggmargen forbi
skadestedet. Men kan det tenkes at pasientene har behov for noe mer enn
mekaniske gjentagelser på en robottredemølle», spør han i fagartikkelen «Robotteknologi
og kroppsforståelse: Fysioterapeutens rolle er fortsatt avgjørende for god
behandling».
I artikkelen tar han utgangspunkt i sine egne erfaringer med
robotassistert tredemølletrening av ryggmargsskadede, og utforsker betydningen
av kroppsforståelse og kommunikasjon i fysioterapifaget.
Øie var tidligere avdelingsleder ved Vigør
Rehabiliteringssykehus (tidl. Rehabiliteringssenter Nord-Norges kurbad), og jobbet
i perioden 2017 - 2020 med robotassistert tredemølletrening av pasienter med ryggmargsskade
og andre nevrologiske lidelser.
- Det er et kjempefint hjelpemiddel, og alt i alt får vi
flere pasienter til å gå bedre ved hjelp av robotassistert tredemølletrening enn
det vi kan klare uten. Men selv om du som fysioterapeut kan finjustere roboten
slik at gangmønsteret blir så gunstig som mulig, så mister du den fysiske
kontakten du får med pasienten ved konvensjonell behandling, sier Øie.
Kompenserer for manglende funksjon
Under robotassistert tredemølletrening avlastes pasientens
kroppsvekt ved hjelp av et opphengsystem og en sele festet til kroppen. Med fotortoser
festet til maskinen styres pasientens gange, mens fysioterapeuten blant annet
kan stille inn hvor mye hjelp pasienten skal få. Målet er å klare så mange steg
som mulig i løpet av en treningsøkt.
- Maskinen har et avansert dataprogram som til en viss grad kan
kompensere for pasientens manglende funksjoner. Før vi fikk robotteknologi, ble
hele jobben gjort manuelt av to til tre terapeuter samtidig som pasienten gikk
på tredemøllen. Bruk av robotteknologi begrenser fysisk kontakt mellom pasient
og terapeut, sier Øie.
- Hvilke konsekvenser kan det få?
- Vi mister informasjonen vi normalt ville fått ved å være i
fysisk kontakt med pasienten. Så lenge vi ikke gjør bevegelsen sammen med
pasienten og kjenner hvordan den skjer, blir det vanskeligere å fange opp nyanser
i bevegelsesmønsteret. Den kroppslige samhandlingen og samskapingen mellom pasient
og terapeut vil da gå tapt, en svært viktig kommunikasjonsform i fysioterapifaget,
sier Øie.
Kroppen er mer enn et nervesystem
Før roboten tok over tredemølletreningen av ryggmargskadede
pasienter ved tidligere Rehabiliteringssenter Nord-Norges kurbad, var det
terapeutenes hender og kropper som hjalp til med tyngdeoverføring og bevegelser
av beina når pasientene trente på å gå. Øie forteller at teamet som hjalp til
med å støtte og fasilitere, hele tiden hadde følelsen av hva som skulle til.
- Vi kunne kjenne det på pasientens bevegelser om vedkommende
trengte litt mer eller litt mindre støtte. En så finjustert nyansering blir for
avansert for roboten. Det er ikke sikkert at det er mulig for pasienten å finne
tilbake til sin gamle gange, eller at gangmønsteret til roboten passer helt til
pasientens funksjon etter skaden. Gjennom fysisk kontakt og interaksjon har pasient og terapeut bedre
mulighet til å utforske alternative måter å bevege seg på sammen, sier han.
Øie mener man skal være varsom med ukritisk å ta i bruk de
siste tekniske hjelpemiddlene, selv om forskningen kan vise til gode
resultater.
- Står fysioterapeuter i fare for å bli erstattet av
robotteknologi?
- Nei, og det er heller ingen god idé. Vi må huske at for
pasienten er kroppen mer enn et nervesystem eller et korsbånd som skal
repareres, og at det finnes andre, viktige ting i pasientens liv som vi må ta
hensyn til som fysioterapeuter. Artikkelen prøver å sette ord på hvordan vi kan
forstå at pasienten ikke bare er den objektive kroppen hvor alt handler om den
mekaniske reparasjonsprosessen, men at kroppen faktisk er sentrum for alt som
skjer i pasientens liv, sier Øie.