Bevegelse og livslang læring i et samfunns- og miljøperspektiv: Joost van Wijchen bruker elva som bilde på bevegelse og bærekraft.Foto: Joost van Wijchen
Å navigere i transisjon - samfunnsansvar og livslang læring i fysioterapi
Joost van Wijchen, fysioterapeut og pedagog. Leder av bachelorutdanningen i fysioterapi ved Høgskulen på Vestlandet. Principal
lecturer HAN University of applied Sciences, Nederland. Joost.van.wijchen@hvl.no.
Fagkronikker vurderes redaksjonelt
Fysioterapi står overfor en tid preget av raske endringer, usikkerhet, omstillinger og utfordringer. Hvordan kan vi som fysioterapeuter bevege oss mot en åpen og reflektert deltakelse i samfunnets helseutfordringer? Denne kronikken inviterer til refleksjon over hva det betyr å være en del av en profesjon i konstant utvikling.
Fysioterapeutens identitet: Dynamisk kjerne og global relevans
Fysioterapi er en profesjon i konstant bevegelse. En profesjon formet av samfunnet og dets skiftende behov. Profesjonen vår opererer i skjæringspunktet mellom medisinsk praksis, folkehelse og et større samfunnsøkologisk perspektiv (1). Dette betyr at vårt kompetanseområde eller «scope of practice» ikke er en statisk størrelse. Det representerer en dynamisk kjerne som kontinuerlig tilpasses våre omgivelser. Kjernen balanserer tradisjon med åpenhet for endring. Den spenner over flere nivåer og rammeverk, som NKR (2), EQF (3), ESCO Professional competencies (4) og World Physiotherapy´s «physiotherapist education framework» (5). Sammen støtter de profesjonens vekst og stabilitet i et globalt helselandskap. Ved å forstå disse rammene kan vi navigere vår profesjonelle identitet med en bevissthet om at vi er globale helsearbeidere.
Yrket som et «community of practice»
Fysioterapi er mer enn en individuell praksis. Det er et "community of practice" (6). Et fellesskap av profesjonelle som deler en felles forståelse av yrkets verdier, mål og praksis. Vår relasjon til samfunnet er grunnleggende resiprok. Samfunnet former vår profesjon, og vår profesjon former samfunnet (7). Når denne relasjonen forstyrres, for eksempel gjennom misforståtte forventninger eller en rask teknologisk utvikling, kan det oppstå en følelse av dissonans og fremmedgjøring. Dette kan føre til en lengsel etter tidligere tider der vi opplevde trygghet og resonans med samfunnet – et nostalgisk ønske om å returnere til det kjente.
En slik fastlåsthet i tradisjonelle praksiser kan være en vei bort fra relevans. Når et "community of practice" ikke lenger tilpasser seg samfunnets behov, risikerer det å bli en rest av en svunnen tid. Et fellesskap som ikke lenger gir mening i nåtiden (6). For å forbli i resonans med samfunnet, må vi akseptere at vårt fellesskap må være i konstant utvikling og tilpasning. Det betyr ikke å forlate kjernen i vår praksis. Men det betyr å utvikle en forståelse for at kjernekompetansen også er levende og organisk. Et dynamisk samspill med samfunnet og dets utfordringer.
Profesjonell utvikling og «ambiguities of becoming»
I denne kontinuerlige utviklingen finner vi ofte oss selv i en liminal sone. En sone der vi navigerer usikkerhet og kompleksitet. Gloria Dall’Alba (8) beskriver dette som “ambiguities of becoming». En prosess der profesjonell utvikling er mer enn tilegnelse av tekniske ferdigheter. Det handler om en dyp eksistensiell reise som involverer spenninger mellom kontinuitet og endring, mellom stabilitet og transformasjon. Dette innebærer en konstant balanse mellom det kjente og det ukjente, mellom å holde fast ved våre kjerneverdier og samtidig åpne for ny kunnskap og nye perspektiver. Å bli fysioterapeut handler derfor ikke bare om tekniske ferdigheter. Det handler også om å utvikle en profesjonell identitet som går dypere enn ferdigheter og teknikker. En som formidler en indre kjerne som kan tilpasses og tilføres ny mening i møte med samfunnets behov.
Å krysse terskler: Threshold concepts i fysioterapi
Under vår profesjonelle utvikling møter vi ofte «threshold concepts» - begreper og innsikter som krever en dyptgående endring i hvordan vi forstår vårt eget fag (9). Terskelkonsepter er transformative og irreversible – trinn vi ikke kan vende tilbake fra når de først er internalisert. Disse overgangene kan være både utfordrende og krevende. De fører oss ofte inn i en tilstand av ambivalens, en følelse av uro, der vi må gi slipp på etablerte forståelser av faget. Å krysse disse tersklene er en prosess preget av usikkerhet og motstand. En erfaring av å gi slipp på det kjente for å bevege oss mot det ukjente. Det kan være en lengsel etter tidligere tider der vi følte kontroll og trygghet. Men for å forbli relevante må vi akseptere at dette er en del av profesjonell vekst. Finne spenning og muligheter i det som ligger foran oss. Som Heraklit sa, «man kan ikke stige ned i den samme elven to ganger.» Vår profesjon, lik en elv er i stadig bevegelse, krever at vi aksepterer endring som en iboende del av vår utvikling. Ved å omfavne denne endringen, åpner vi oss for nye muligheter og en dypere forståelse av hva det vil si å være fysioterapeut i dagens samfunn.
Kvalitet som en kontinuerlig prosess
Kvalitetsbegrepet i fysioterapi går langt utover enkel måling av resultater. Inspirert av Pirsigs ide om kvalitet som et verb, kan vi betrakte kvalitet som en kontinuerlig prosess(10). En dynamisk praksis der vi hele tiden tilpasser og forbedrer oss i møte med endrede krav og utfordringer. Koksma og Kremer (11) beskriver denne tilnærmingen som «beyond the quality illusion». Her forstås kvalitet ikke som en fast standard, men som en læringsprosess. Dette perspektivet inviterer oss til å se på kvalitet som noe som oppstår i møte med de kompleksitetene vi står overfor. Et område der vi kontinuerlig reflekterer, tilpasser og utvikler oss.
Shumway-Cooks modell for motorisk læring gir oss innsikt i hvordan kvalitet også er relasjonell og økologisk (12) . Interaksjonen mellom individet, oppgaven og miljøet viser hvordan vår praksis ikke bare er et sett ferdigheter. Det er også et samspill med omgivelsene, med kontinuerlige justeringer og tilpasninger. Ved å se kvalitet som en dynamisk prosess, kan vi unngå å låse oss fast i standardiserte forventninger og heller tilpasse oss det unike behovet til hver situasjon og pasient.
Planetary health og et utvidet etisk ansvar
Vårt etiske ansvar som fysioterapeuter strekker seg utover det enkelte pasientmøte. Klimakrisen, global helse og rettferdighet utfordrer oss til å se på vår rolle som en del av en større helhet. Prinsippet om å ikke gjøre skade må vurderes i et bredere perspektiv som inkluderer planetens helse. Kapabilitets tilnærming «capability approach» gir oss et verktøy til å forstå kompetanse som evnen til å handle på måter som fremmer både individets og samfunnets helse og rettferdighet (13). Gjennom denne tilnærmingen blir det tydelig at våre profesjonelle handlinger har ringvirkninger som strekker seg langt utover den enkelte pasient. Samt at vårt ansvar inkluderer å ivareta en bærekraftig praksis som tar hensyn til miljøet og samfunnsmessig likeverd.
Ved å tenke bredere og inkludere hensynet til planetary health og rettferdighet, kan vi som fysioterapeuter bidra til å fremme helse på en måte som ivaretar både dagens og fremtidens generasjoner (14). Vårt arbeid må balanseres mellom det individuelle og det kollektive. Balansere mellom kortsiktig intervensjon og langsiktig bærekraft, og mellom teknisk kompetanse og et bredere etisk ansvar.
Quintuple Helix-modellen og fremtidens fysioterapi
For å forstå vår profesjons rolle i samfunnet, kan vi hente innsikt fra Quintuple Helix-modellen. Den legger vekt på hvordan samfunnsutvikling avhenger av dynamikken mellom vitenskap, teknologi, samfunn, miljø og økonomi (15). Denne modellen viser oss hvordan profesjonell praksis kan bidra til å møte globale utfordringer som klimakrisen og sosial ulikhet. Fysioterapi kan spille en rolle i dette økosystemet ved å utvikle løsninger som er bærekraftige, innovative og tilpasset samfunnets behov.
Ved å forstå vår profesjon som en del av et større samfunnsøkologisk system, kan vi utvide vår forståelse av helse til å inkludere både miljø- og samfunnsperspektiver. Dette innebærer at vi som profesjon må være åpne for innovasjon og tilpasning. Vi må omfavne den kompleksiteten og usikkerheten som følger med å være en aktør i et globalt helseperspektiv. Ved å integrere perspektiver fra planetary health og bærekraft kan vi bidra til en profesjon som ikke bare er relevant for individet, men som også støtter samfunnets bredere helsemessige og miljømessige mål.
En invitasjon til refleksjon og aktiv deltakelse
Denne kronikken inviterer fysioterapeuter til å reflektere over sin profesjonelle reise i en verden i stadig endring. Vi kan velge å klamre oss til det kjente, eller vi kan omfavne de nye mulighetene som ligger i usikkerheten. Ved å akseptere «ambiguities of becoming» kan vi bidra til å forme en profesjon som er rotfestet i sin kjerne, men som samtidig er åpen for tilpasning og endring.
Gjennom en reflektert og relasjonell tilnærming til kvalitet, samfunnsansvar og livslang læring, kan vi som fysioterapeuter navigere i et landskap som krever både tilpasning og fasthet. Fysioterapiens fremtid avhenger av vår evne til å skape en profesjon som er meningsfull og bærekraftig. En profesjon som møter samfunnets behov i dag og i fremtiden. La oss bygge en bro mellom det stabile og det foranderlige, og omfavne vår rolle som aktive deltakere i en verden i stadig bevegelse.
9. Meyer JHF, Land R. Threshold concepts and troublesome knowledge (2): Epistemological considerations and a conceptual framework for teaching and learning. High Educ [Internet]. 2005;49(3):373–88. Available from: https://doi.org/10.1007/s10734-004-6779-5
10. Pirsig R. Zen and the art of motorcycle maintenance: An Inquiry into values. William Morrow and Company; 1974.
14. Swärdh E, Maric F. From Knowledge to Action: Fostering Advocacy Skills for Planetary Health in Physical Therapy. Phys Ther [Internet]. 2024 Nov 1;104(11):pzae130. Available from: https://doi.org/10.1093/ptj/pzae130
15. Carayannis EG, Barth TD, Campbell DFJ. The Quintuple Helix innovation model: global warming as a challenge and driver for innovation. J Innov Entrep [Internet]. 2012;1(1):2. Available from: https://doi.org/10.1186/2192-5372-1-2
