– Fysioterapeuter må være tilpasningsdyktige og kunne håndtere usikkerhet

– Du vet, jeg tror omstillinger er noe vi må bli vant til. Det vil komme oftere og oftere, og sannsynligvis prege samfunnet fremover. Kanskje kan vi til og med bruke det til noe positivt? 

Van Wijchen kommenterer den utviklingen vi ser i samfunnet nå. Samfunnsengasjementet er stort. 

Fagseksjonslederen for fysioterapiutdanningen ved Høgskulen på Vestlandet har satt standarden for den neste timen. Van Wijchen slår meg som en mann som raskt løfter blikket over til noe mer. Noe større. Vi skulle snakke om kurs- og etterutdanning, og vi kommer snart dit. Men vi starter i den andre enden. 

– Fysioterapeuter er autorisert helsepersonell, kommer det fra van Wijchen. 

– Ja, men det vet vi vel? 

– Poenget mitt, og som selvsagt er godt kjent, er at vi må være bevisste på hva som er faglig forsvarlig i det vi driver med. Men dette betyr også at vi må være tydelige på når vi ikke trenger å gjøre noe som helst. Når skal vi si til pasienten: «Gå deg en tur, det vil sannsynligvis hjelpe best?»  

Og sier: 

– Det siste tror jeg er veldig viktig å tenke over i det mylderet vi finner av behandlingstilbud, kurs- og etterutdanninger der ute. For vi blir i stor grad lært opp til å sette inn et eller annet tiltak for de menneskene vi møter i klinikken. Da er det viktig å huske den viktige rollen vi har i å gi råd om selvhjelp. 

Skal ikke behandle alt 

Joost van Wijchen tar det hele fra begynnelsen. 

– Som kjent, i Norge er fysioterapeuter autorisert helsepersonell som må følge de lover og regler som gjelder for helsepersonell. For oss er det selvsagt, men fysioterapi er ikke en beskyttet og autorisert tittel i alle land. Politiske forhold, klimaendringer og den demografiske utviklingen vi står i nå påvirker hva vi som profesjon skal bidra med, og det er utrolig viktig at utdanningen klarer å speile dette. Vi må vise og være tydelige på den store bredden i faget og i profesjonen vår, og vi må være lydhøre for hva samfunnet trenger fra oss. Dette vil også betyr at vi kanskje ikke kan behandle alt som gir ubehag. Ikke alt ubehag er lidelse som kan eller skal behandles, sier van Wijchen. 

– Kan dette gå på akkord med studentenes egentlige forventninger til fysioterapiprofesjonen, tror du? 

 – Absolutt, ja. Derfor tror jeg det er fint om vi løfter blikket sammen med studentene og snakker om forventninger. Forventningsavklaringer. Hva er det vi skal og kan behandle? 

Van Wijchen setter det litt på spissen, som han sier selv: 

– Er det samfunnsbehovet som skal dekkes, eller skal vi ta den enkelte pasients bestilling? Snakker vi om lidelse eller velvære? Samfunnet er ikke rigget for at helsevesenet skal behandle alle typer ubehag, det vil være både umulig og unødvendig. Om vi ser på Nederland, må trolig halvparten av befolkningen jobbe innen helsevesenet om utviklingen vi ser der nå fortsetter. 

– Snakker du her om det to-delte helsevesenet?

– Ja, men også nei. I store deler av verden har man en tydelig privat del og en tydelig offentlig del av helsevesenet. I Norge er vi ikke der enda. Det handler om å ta valg basert på ulike faktorer. 

Van Wijchen utdyper: 

– Når man er ferdig utdannet fysioterapeut, må man ta noen valg. Det handler om deg selv, om verdier, men også om inntekt. Skal jeg hjelpe pasienter med å oppnå en bedre funksjon? Eller skal jeg hjelpe allerede aktive mennesker med trening? For å ta to ytterpunkter. Pengene tjener du sannsynligvis best privat, med å hjelpe de ressurssterke. 

– Som en slags trener finnes egentlig ikke noe endepunkt. Dette er også utenfor helsevesenet. Som fysioterapeut er det alltid et startpunkt og et endepunkt. Behandlingen, eller veiledningen, foregår alltid i helsevesenet. Etter behandlingsslutt skal pasienten ha fått evnen til å løse de aktuelle utfordringene i størst mulig grad selv. Målet er at en er mer selvhjulpen. 

Bør speile samfunnets behov

– Som fysioterapeut, hvordan skal man oppdatere seg faglig for å kunne yte relevant og god helsehjelp i befolkningen? 

– Bruk arenaer som er tilgjengelige. Snakk med andre, delta på møter, vær praksisveileder, og engasjer deg. Jeg tror det handler først om å spørre seg hvor man selv vil som helsepersonell. Men også hva samfunnet krever av oss. Vi ser stadig flere sammensatte helseproblemer, og egen faglig utvikling bør i størst mulig grad speile samfunnets behov. 

– Jeg vil si at fysioterapeuter bør ha en solid generalistkompetanse. Og så kan vi ha ulike ekspertiser i tillegg, som gjør oss som samfunn i stand til å håndtere et bredt spekter av helseutfordringer. Bachelorutdanningene skal gi dette generelle grunnlaget, slik at vi kan ivareta flesteparten av pasientene vi møter på en god måte. Generalistkompetanse innebærer evnen til å gjøre helhetlige vurderinger, og til å vite når det er på tide å eskalere til mer spesialisert behandling eller når det er forsvarlig å de-eskalere til enklere tiltak, som egenomsorg. Samtidig trenger vi noen spesialister, men det er viktig å understreke at ikke alt komplekst krever spesialkompetanse, sier han. 

Hva skal man velge av kurs?

I tillegg til den faglige bredden, mener van Wijchen at det er viktig at fysioterapeuter kontinuerlig vurderer om de tiltakene man tilbyr er nødvendige og faglig forsvarlige:

–  Vi må være klar over vår rolle og våre grenser som helsepersonell, slik at vi ikke utsetter pasienter for unødvendige eller potensielt skadelige tiltak. 

– Når vi vet at det tilbys store mengder kurs og videreutdanninger for fysioterapeuter der ute – hva skal man velge? 

– Nøkkelspørsmålet mitt til de som både tilbyr kurs og skal delta på kurs er om det er snakk om helse, eller noe annet? Hva er meningen med kurset? 

– Hvordan da?

– Vi har et sett med lover som autorisert helsepersonell skal forholde seg til. Samtidig har man retten til å etablere seg i arbeidslivet, med for eksempel kurstilbud og sertifiseringsløsninger til ulike grupper av mennesker. Det viktigste for meg å formidle i denne sammenhengen er at man ikke skal utsette mennesker for uforsvarlig eller unødvendig behandling. 

– Hva tenker du om de kurstilbudene som finnes for studenter og autorisert helsepersonell, kurs som for eksempel kan reklamere med at de er «en unik utdanning», «den viktigste etterutdanningen du kan ta», «en helhetlig utdanning», «utdanningen som reduserer sykmeldinger»? 

– Det er viktig å se på hvordan vi forstår og tilnærmer oss sertifisering, kvalitet og profesjonell utvikling. Ansvaret for hvilke kurs man skal velge å fordype seg i, ligger på hver enkelt fysioterapeut. Spørsmål man kan velge å stille seg, er for eksempel om det er interessant for meg og min jobb? Hva med etikken? Er det god nok kvalitet? Og ikke minst: møter dette kurset et samfunnsbehov, spør han. 

Nytteverdi og etikk

Van Wijchen legger til: 

– For kurstilbyderne anbefaler jeg å tenke nøye gjennom nytteverdi. Hva er nytten av dette kurset? Er dette nødvendig kompetanseheving? Hvem henvender vi oss til? Her blir det viktig å skille mellom for eksempel fysioterapeuter og personlige trenere, selv om mange fysioterapeuter helt sikkert ser nytten i å lære seg mer fra andre felt. 

– Helsepersonell må uansett sikre at deres praksis ikke bare er forsvarlig her og nå, men også på lengre sikt. Dette inkluderer refleksjon om behandlingen fører til avhengighet, unødvendig medikalisering, eller svekker pasientens autonomi.  

– Manipulasjonsteknikker er noe flere og flere kurs velger å tilby. Hva tenker du om dette? 

 Å kunne utføre teknikken er én ting, men det essensielle ligger i å forstå når den bør anvendes – og når det er tryggere og mer forsvarlig å avstå. Det krever en dypere klinisk vurdering som sikrer at pasientens sikkerhet og behov alltid settes først. Vi vet for eksempel at noen manipulasjoner, spesielt av øvre nakke, medfører en viss risiko. 

– Hvem har ansvaret for at de kursene som tilbys er innenfor lovverket, relevante, nødvendige og faglig forsvarlige? 

– Foruten kurstilbyderne har også myndigheter og fagforeninger et ansvar. Er kursene som tilbys i tråd med helsevesenets standarder? Er det snakk om et faktisk behov der ute, eller først og fremst et marked? Er dette noe vi kan ta tak i, og få i gang en samtale rundt? 

Hjelp til selvhjelp

Joost Van Wijchen trekker frem at pasienten må stå i sentrum, men også at helsepersonell skal legge til rette for selvhjelp:

– Forskning fra Universitetet i Tilburg viser at forskrifter og regler ikke påvirker helsepersonell sin profesjonelle utvikling i like stor grad som valg tatt på moralske grunnlag og ønske om å være en viss type profesjonell. Dette understreker viktigheten av å ha arenaer hvor profesjonelle kan utvikle sin egen forståelse av hvem de ønsker å være, og hvordan de kan praktisere med etisk integritet. Til syvende og sist er de profesjonelle til for pasientene. Og pasientene, de skal bli mer selvgående slik at ikke helsevesenet blir overbelastet i fremtiden. 

Progresjon og utvikling

– Tenker du dermed at hele videreutdanningsordningen for fysioterapeuter bør evalueres? 

– Dette er en prosess som heldigvis aldri skal ta slutt. Innenfor profesjonen vår kan det være en fare for å bli navlebeskuende, og litt for lite glad i progresjon, eller i utvikling. Dette kan være en av grunnene til at nye kurstilbud fra private aktører stadig vekk dukker opp. Enkelte av disse kan være i gråsonen faglig sett. Kanskje skal man ta tak i disse entreprenørene når de dukker opp. Dette er noe vi må snakke om. 

– Hvordan skal man få dette til? 

– Jeg tror det handler om å utvikle et grunnlag rundt hvilke etiske, samfunnsmessige og faglige premisser vi bruker for å vurdere hva som er akseptabelt. Dette er en evigvarende prosess, avslutter Joost van Wijchen.