Svar til Charlotte Nagell: - Ja, vi er dessverre en uutnyttet ressurs

Skrevet av Ingunn Skogseth-Stevens, leder i NFFs faggruppe for barne- og ungdomsfysioterapi og Kjerstin Fet Vindenes, leder i NFFs faggruppe for psykomotorisk fysioterapi

NFFs faggruppe for barne- og ungdomsfysioterapi og faggruppe for psykomotorisk fysioterapi takker for oppfordringen til synliggjøring og for et viktig innlegg i tidsskriftet Fysioterapeuten.

Nagell innleder med at “Alle vet at psykiske lidelser også har en fysisk slagside. Likevel er ikke fysioterapi en like selvskreven del av behandlingstilbudet i psykiatrien som samtaleterapi. Pasientene fortjener at fysioterapeuter gjør noe med dette”.

Få fysioterapeuter

Faggruppen for barne- og ungdomsfysioterapi og faggruppen for psykomotorisk fysioterapi i NFF har i flere år arbeidet for å få flere fysioterapeuter inn i spesialisthelsetjenesten, nå spesielt rettet inn mot Barne og ungdomspsykiatrien (BUP). Det er veldig få fysioterapeuter tilsatt i BUP på landsbasis, på tross av at “alle vet at psykiske lidelser også har en fysisk slagside”, som Nagell sier, og at BUP har et veiledningsansvar for førstelinjetjenesten.

Les Nagells innlegg her: Hvorfor er ikke fysioterapi en naturlig del av psykiatrien?

Fysioterapeuter kan mye om hvordan kropp og psyke henger sammen. Nagell beskriver godt dette med «å få bakkekontakt» for å være tilgjengelig for samtaleterapi. Vi vet også at mange pasienter på psykiatriske poliklinikker melder at de har uttalte smerter i kroppen. Mange beskriver til og med smertene som hovedutfordringen, uten at dette blir tatt tak i under behandlingen. Nagells innlegg er særskilt viktig med tanke på at fysioterapistillinger innen psykisk helsevern fjernes. NFF har flere ganger vært på banen og reddet stillinger, og ser at vi må kjempe for kroppens plass i psykisk helsevern. Man kan da undre seg på om skillet mellom kropp og psyke egentlig er så utvisket som det hevdes? Og selv om det er bred enighet rundt å prioritere barn og psykisk helse, er ikke fysioterapeuter medregnet her heller.

På «laget rundt eleven»

Fysioterapeuter for barn og unge er en bør-tjeneste i helsestasjon- og skolehelsetjenesten, og har derfor en naturlig rolle i “laget rundt eleven” som det snakkes mye om for tida. I slike tverrfaglige fora jobber helsepersonell og pedagoger sammen om å tilrettelegge for mestring for eleven i skolen. Dette er vesentlig i saker som både omhandler fysisk uro, utfordringer med selvregulering, sammensatte smertetilstander og fravær fra kroppsøving og skole.

Fysioterapeuten i skolehelsetjenesten kan kartlegge hindringer for aktivitet og deltagelse for eleven ut ifra individuelle behov, men også sett fra et systemnivå. Mange elever opplever det som “ufarlig” å ta kontakt med fysioterapeut, med utgangspunkt i for eksempel hodepine eller smerter i et kne. Fysioterapeuten kan bidra til kartlegging av smerte, spenningsnivå, aktivitet og deltagelse og til at eleven får verktøy som eksempelvis omhandler bevisstgjøring av spenning/avspenning og av pust, samt tilrettelegging i hverdagen. Ikke sjelden viser det seg at smerten er et symptom på en mer sammensatt problematikk, enn kun noe som trenger tiltak på individnivå. Problematikken kan være relatert til stress, press, selvbilde, skolemiljø etc. Ofte angår problematikken flere enn den ene eleven og fysioterapeuten kan da som ledd i skolehelsetjenesten bidra til å løfte tematikken på systemnivå. Kanskje er det en klassekultur, utfordringer på et klassetrinn eller behov for helseinformasjon som skal til, i tillegg til individuell oppfølging. Det er derfor viktig at kommunene prioriterer at fysioterapeuten er en del av skolehelsetjenesten, for å håndtere problemet på et lavest mulig behandlingsnivå. Dette er lavthengende frukt for kommunene, som får fastlønnstilskudd fra staten for fysioterapeuter som arbeider minst 50% kurativt.

NFF arbeider også for at fysioterapeuten igjen må bli SKAL-tjeneste i helsestasjons- og skolehelsetjenesten, fordi vi med utfordringsbildet for barn og unge er avhengige av å arbeide tverrfaglig og mer på systemnivå for å nå ut til alle. Da må fysioterapeuten delta i det helsefremmende og forebyggende arbeidet for alle elever og ikke kun konsentrere seg om individuelle henvisninger.

Noen trenger spesialisthjelp

Noen av elevene som følges opp i skolehelsetjenesten trenger spesialistkompetanse i form av fysioterapeut med psykomotorisk kompetanse. Det er da viktig med samarbeid med fysioterapeuten som er tilknyttet skolehelsetjenesten, for å tilrettelegge for at eleven i tillegg til individuell behandling får hjelp til å nyttiggjøre seg tiltakene i hverdagen, der eleven oppholder seg til daglig.

Enkelte av sakene er så kompliserte at det er behov for kontakt med spesialisthelsetjenesten. En stor utfordring er at det på landbasis er svært få fysioterapeuter ansatt i BUP, på samme måte som i psykisk helsevern for voksne. Som fysioterapeuter i kommunehelsetjenesten har vi ingen direkte tilgang til fysioterapeut å rådføre oss med i spesialisthelsetjenesten. Det gir en svært stor belastning på fysioterapeuter i kommunehelsetjenesten, som kan bli stående veldig alene om kompliserte saker. Ofte blir psykomotoriske fysioterapeuter stående med de tøffeste sakene alene på institutt, etter at pasienten er utskrevet fra BUP, ettersom de ikke har fysioterapi-oppfølging å tilby. Nagell skriver i artikkelen at hun selv har måtte finne tilbud og videre behandling etter utskriving. Hun skriver blant annet at ventelistene til psykomotorisk fysioterapi er lange. Faggruppen for psykomotorisk fysioterapi har over tid nå jobbet med en endring i egne rekker, der man ser på prioritering og større flyt i tjenesten. Vi ser at mange har fått ned ventelistene, men at tjenesten likevel oppleves som utilgjengelig for mange. Kampanjen Kloke Valg har her vært en viktig bevisstgjøring for å belyse overbehandling og se på hvordan ressursene til fysioterapi kan brukes mer hensiktsmessig.

En uutnyttet ressurs

Så lenge vi ikke har fysioterapeuter som en naturlig del av barne- og ungdomspsykiatrien, forblir fysioterapi en uutnyttet ressurs i oppfølginga av barn og unge med sammensatte tilstander. Dette er derfor noe vi i Norsk Fysioterapeutforbund fortsetter å jobbe for og som vi trenger at politikerne forstår nytteverdien av! 

Vi er enig med Nagell som sier at «ingen kan snakke seg frisk fra psykisk sykdom. Kroppen må med».