Hvorfor er ikke fysioterapi en naturlig del av psykiatrien?

Skrevet av Charlotte Nagell, pasient, journalist  og fysioterapeut. 

Jeg er utdannet fysioterapeut, men jobber som journalist og har både lengre og ferskere erfaring som pasient i psykiatrien. Der har jeg fått god oppfølging, men samtaleterapi aleine har aldri hatt samme effekt som samtidig, eller påfølgende, hjelp fra fysioterapeut, med og uten spesialisering i psykomotorisk fysioterapi. 

Når psyken slår seg vrang

Men hadde det ikke vært for at jeg selv har bakgrunn som fysioterapeut, er jeg sikker på at jeg ikke hadde fått den samme muligheten til å erfare effekten av fysioterapi når psyken slår seg vrang. Det synes jeg er leit på vegne av dem som ikke besitter den samme kunnskapen. Og det gjelder jo de fleste. 

Når jeg blir deprimert, sier kroppen ifra før hodet forstår det. Det er tungt å gå strekninger som ellers gjør godt. Jeg vil helst legge meg på sofaen og får vondt i ryggen. 

Jeg er ikke unik. Tall fra NAV viser at sykefraværet i 2023 økte med 16 prosent fra året før. Det er særlig stort blant folk med psykiske lidelser og muskel- og skjelettplager. Som ofte går hånd i hånd. 

For psykiske lidelser skjuler seg jo ofte bak smerter i kroppen og forklares enkelt med somatiske diagnoser. For det er fortsatt dessverre sånn at det er enklere å forholde seg til en somatisk enn en psykisk årsaksforklaring, både for pasienter og helsepersonell. 

Det kan være knyttet til skam, men også manglende kunnskap om tankenes effekt på kroppen. Og selv om smerter er like reelle uansett bakenforliggende årsak, er de enklere å kurere når man vet hvor skoen trykker. Også mentalt. 

I vår ble jeg syk og lagt inn på en psykiatrisk avdeling. Der hadde jeg selvsagt behov for å snakke med en lege for å få riktige medisiner. Jeg trengte miljøarbeidere for samtaler og sosialt samvær. Men like viktig var oppfølgingen av fysioterapeuter, både individuelt og i gruppe. 

Bevegelse og berøring

For pusten hadde satt jeg fast høyt oppe i brystet, og hodet kjentes frakoblet resten av kroppen. Gjennom bevegelse og berøring strømmet igjen pusten friere, smertene i ryggen forsvant, og jeg fikk tilbake bakkekontakten. Nesten, hvert fall. Og dermed ble jeg også mer tilgjengelig for samtaleterapi. 

Her skriver jeg for mine egne, og dere forstår hvorfor dette var så viktig. Men når jeg fortalte legen og miljøterapeutene på avdelingen om hvor stor effekt fysioterapi hadde på min bedring generelt, virket de overrasket. Og det var ikke populært at jeg valgte fysioterapi framfor kognitiv terapi på timeplanen. 

Selvfølgelig skal ikke fysioterapi være tvang, og langt fra alle på en akuttavdeling er i stand til å være med på trening, men jeg opplevde heller ikke at medpasienter ble motivert til deltakelse, eller at trening ble prioritert. Til tross for at enkelte unge mennesker ble gående som dyr i bur bak låste dører. 

Men på sykehuset var hvert fall tilbudet om fysioterapi tilstede. Og det var veldig godt også, for oss som var med. 

Måtte finne frem selv

Ved utskrivning fikk jeg tilbud om videre behandling hos lege ved DPS og aktivtetsverksted med ergoterapeuter på sykehuset. Men da jeg etterspurte videre oppfølging hos fysioterapeut eller en annen form for tilrettelagt fysisk aktivitet, kunne ingen hjelpe meg. Heller ikke ved DPS. 

Min påstand er at ingen kan snakke seg frisk fra psykisk sykdom. Kroppen må være med. Så jeg måtte finne ut av det selv. 

Å få oppfølging av psykomotorisk fysioterapeut er dessverre litt av et nåløye å komme gjennom. Ventelistene er lange. Hvert fall her jeg bor i Oslo. Derfor måtte jeg tenke alternativt. Jeg gikk inn på kommunens nettsider og fant tilfeldigvis, og heldigvis, Frisklivssentralen i bydelen min. 

Jeg slo på tråden og en uke etterpå var jeg i gang, med individuell oppfølging og deltakelse på treningsgrupper med fysioterapeuter. Det var alfa og omega for meg i en sårbar overgangsfase, og nå har jeg tatt steget videre til treningssenter. 

Men jeg måtte altså finne fram selv. Vi kan ikke forvente at andre pasienter i min situasjon har ressurser til å gjøre det. Eller forstår hvor gunstig det er hvis de ikke har erfart det. 

Vi trenger dere!

Jeg har i årevis pusha fysioterapi på venner, familie og alle andre til det kjedsommelige. Også helsepersonell. For jeg vet at det er så mange dyktige fysioterapeuter der ute som er flinke til å se sammenhengen mellom kropp og sinn, men altfor få vet hva fysioterapeuter har å tilby utover det åpenbare. 

Så nå vil jeg pushe dere, fysioterapeuter, til å bli mer synlige og til stede i det tverrfaglige tilbudet i psykiatrien. Vi, pasientene trenger dere!