"Jeg synes det er overmodent å få på plass en ny ordning"

Jeg har fulgt debatten om driftstilskuddsordningen, og leser at flere argumenterer for å beholde den. Jeg er ikke enig, og jeg synes det er overmodent å få på plass en ny ordning. Ole Martin Stamland skrev om dette allerede i 2016, i et innlegg som er langt bedre enn jeg klarer å produsere her, så jeg anbefaler å lese dette, trykk her. Men here goes;

Er det ikke flere enn meg som ser et problem med at konkurransetilsynet kritiserte driftstilskuddsordningen i 2009? Så vidt jeg vet er det ikke kommet endringer av ordningen som skal imøtekomme kritikken i rapporten, så kritikken står vel fremdeles. Trykk her for å se rapport.

Er det ikke flere enn meg som mener at flere måneders ventelister er til direkte skade for pasienter og samfunn? Jeg hører stadig vekk pasienter fortelle om tre, fire og opp til sju måneders venteliste. Hva gjør det med risiko for å utvikle kroniske lidelser når man ikke får kompetent hjelp? Hva gjør det med sykemeldinger og den økonomiske belastningen på samfunnet når enkeltindivider ikke kommer tilbake i arbeid fordi de står på venteliste hos fysioterapeut?

Er det ikke flere enn meg som reagerer på at tilskuddet ikke er behovsprøvd? At en enkeltstående fysioterapeut får 453.720 kroner i året for å dekke driftsutgifter kan forsvares, summen kan antagelig møte reelle driftsutgifter. Men at to eller tre fysioterapeuter som deler leie, strøm og en mengde andre kostnader skal få henholdsvis 907.440 kroner og 1.361.160kroner er vanskelig for meg å rettferdiggjøre.

Det er nærliggende å tenke at overskuddet etter driftsutgiftene blir et direkte lønnstillegg. Ut fra hva jeg selv har av driftsutgifter vil jeg anslå at et institutt som skal ha plass til tre terapeuter har maksimalt 500.000 kroner i utgifter før lønn. Det gjør at de sitter igjen med 861.160 kroner fordelt på tre allerede før de har hentet inn egenandeler og takster fra staten. Har de i tillegg private terapeuter som leier hos seg, blir utgiftene enda lavere – og lønnstillegget fra tilskuddet enda høyere. Det er, etter min mening, en udokumentert og dårlig bruk av kommunens midler.

Er det ikke flere enn meg som synes prosessen med utlysning av tilskudd begrenser konkurranse?

Et eksempel fra min kommune: En terapeut som har hatt institutt i sitt eget hus pensjonerer seg. Hens tilskudd skal lyses ut i den bydelen hen har hørt til, som er samme bydel jeg driver helprivat klinikk i. Kommunen velger å flytte tilskuddet til en eksisterende praksis, hvor der allerede er flere terapeuter med tilskudd.

Jeg er ikke en relevant kandidat for å søke tilskuddet da jeg mangler erfaring og videreutdannelse, men la oss leke med tanken at jeg var. Jeg har ikke anledning til å søke dette tilskuddet, fordi jeg allerede er forpliktet på eget institutt. Det utelukker meg i praksis fra søkeprosessen, og begrenser etter min mening den reelle konkurransen. Et tilskudd skal søkes på av et individ, og gis til et individ, og da finner jeg det underlig at det samtidig knyttes til en klinikk. Det er jo individet, og ikke klinikken, som er kvalifisert til å få tilskuddet.

Jeg mener at hver gang en terapeut pensjonerer seg, bør tilskuddet legges åpent ut for alle å søke på, kun tilhørende bydel og ikke en klinikk. Selvsagt det er gagnlig for terapeuten som gir seg og terapeutene som er igjen at tilskuddet blir på klinikken, men etter min mening er det skadelig for konkurranse. Les NRKs artikkel om konkurransetilsynets rapport for å få listet opp flere konkurransebegrensende forhold, trykk her.

Jeg vet det er flere enn meg som har hørt fra pasienter som forteller om samlebåndsfysioterapi. Om varmeflaskebehandling, noen minutter på sykkel og ikke-veiledet treningsøvelser som de ikke forstår hensikten med. Det har jeg hørt fortalt fra egne pasienter, og gjenfortalt av andre terapeuter. Jeg vet at «ikke alle» gjør det på denne måten, langt fra, men er det ikke uhensiktsmessig at vi har en ordning som legger til rette for denne typen behandling?

Enkelte er redd for at en rasering av tilskuddsordningen vil gjøre at vi mister marked til andre behandlergrupper. Jeg vil argumentere for at det allerede holder på å skje, nettopp på grunn av tilskuddsordningen og denne samlebåndsfysioterapien jeg hører om. Hadde pasientene hatt en reell valgmulighet, ville de valgt vekk behandlere der de ikke opplever at behandlingen hjelper. Å stå på ny venteliste i flere måneder antar jeg at ikke er et reelt alternativ for mange. Vi kunne økt kvaliteten på fysioterapi med å sørge for større valgmulighet for pasienten.

Og det må da være flere enn meg som syns det vil være nyttig med en ordning som gir flere terapeuter insentiv og motivasjon til å starte opp. Vi har alt for mange arbeidsledige fysioterapeuter i landet til å ikke se problemet med at tilskuddet lager en lukket gruppe som gjør det vanskelig for andre å starte opp privat.

Jeg argumenterer ikke for at alle fysioterapeuter skal ha rett på tilskudd. Jeg argumenterer for at ingen skal ha det – det er pasienten som bør ha rett på det. Lag en ordning hvor det er regulert hvor mange timer hver enkelt pasientgruppe kan få dekket av staten hvert år – litt som enkelte forsikringsselskap har gjort. På den måten følger tilskuddet pasienten, og staten kan allikevel ha noe kontroll med utgiftene. Flere land har gjort det før oss, det bør være mulig her og.

Korriger meg gjerne hvis jeg har faktafeil, men engasjer deg også gjerne hvis du er enig, vi kan ikke forvente endring uten at vi sier fra! Jeg ønsker en åpen diskusjon om hvorvidt tilskuddsordningen er velfungerende eller kun til gagn for terapeutene som får dem tildelt.