Nic Eland (til venstre) og Kjartan Fersum mener det er på tide fysioterapeuter tar debatten om viktigheten av en biopsykososial tilnærming til pasienter.
Foto: Privat.
Tenker manuellterapeuter helhetlig nok?
Mener biopsykososialt trumfer biomedisinsk
Evner og ønsker manuellterapeuter å jobbe med et biopsykososialt perspektiv, eller vil et stort flertall ta utgangspunkt i konkrete diagnoser? Tja, mener to forskere - som også jobber klinisk.
Kort om biopsykososial tilnærming
- Teoretisk modell lansert av indremedisiner og psykiater George Engel i 1977
- Ved å ta et biopsykososialt perspektiv ser du pasientens plager, symptomer og funksjonssvikt både som følge av kroppslige forandringer og i lys av personlighet, atferd, relasjoner til andre og livssituasjon.
- Modellen tar utgangspunkt i at det er et samspill mellom kropp, sjel og omgivelser.
- Den omtales ofte som en helhetlig eller holistisk tilnærming til pasienten.
- I følge en artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening, sa Engel at han legger stor vekt på kommunikasjon med pasienten, og at biopsykososial tilnærming dreier seg om å forstå pasientenes perspektiv og opplevelse, men også å sette pasienten i stand til å løse egne problemer, hvis mulig.
- Hovedpoenget med den biopsykososiale modellen er å få fram at en lidelse, tilstand og opplevelse utarter seg ulikt fra person til person, og henger sammen med tidligere erfaringer, ressurser, kompetanse og levesett.
- På papiret kan to pasienter ha lik diagnose, men ha ulik opplevelse av konsekvensene av diagnosen.
Manuellterapeut Nic Eland har studert både fysioterapi og manuellterapi i Nederland. Han har en doktorgrad fra 2020, som blant annet baserer seg på spørreundersøkelser og intervjuer med fysioterapeuter. Hovedmålet var å finne ut om de jobber ut fra et biomedisinsk eller biopsykososialt utgangspunkt.
- Svarene var ikke entydige. De fleste fysioterapeuter – også de som er spesialister i manuellterapi – mener at de jobber biopsykososialt. Samtidig viser svarene at flere av dem ikke gjør det. Mange mener vi må stille en diagnose og jobbe ut fra den, sier Eland.
Han tenker det bør være motiverende for fysioterapeuter å jobbe biopsykososialt fremfor biomedisinsk.
- Mange, inkludert meg selv, har erfart at det er frustrerende å jobbe ut fra en biomedisinsk tilnærming. Du tror du gjør alt i forhold til oppskriften og det du har lært, men får ikke de resultatene du og pasienten forventer. Når plagene ikke forsvinner, forklarer vi det ofte med biopsykososiale faktorer. Det er et paradoks at vi da ikke bruker det mer, sier Eland.
Møter motstand
Manuellterapeut Kjartan Fersum er langt på vei enig. Han studerte fysioterapi i England og tok manuellterapiutdanning i Australia og hospiterte i Oslo. Han er førsteamanuensis i 50 prosent stilling ved Universitetet i Bergen og underviser både ved manuellterapiutdanningen og på videreutdannelse for fysioterapeuter på høyskolen Vestlandet. I tillegg jobber han med 60 prosent driftstilskudd ved klinikken Helse i Centrum i Bergen.
Fersum har – etter at han avsluttet doktorgradsarbeidet i 2011 - vært opptatt av hvilken filosofi som legges til grunn for behandling. I forbindelse med doktorgradsarbeidet, samarbeidet han tett med forskere fra Australia, Belgia og Irland.
- Jeg opplever at det innenfor manuellterapi i Norge har vært høyt fokus på den biomedisinske tilnærmingen. Til tider har det vært til dels dels stor motstand mot å tenke mer holistisk og helhetlig spesielt blant mange manuellterapeuter. Psykomotoriske fysioterapeuter har jobbet ut fra denne tilnærming lenge, men min erfaring og forskningen til Nic, viser at vi andre henger etter, sier Fersum.
Vil ha mer samarbeid
Han maner til mer samarbeid på tvers av de ulike fysioterapispesialitetene, og mener at både idrettsfysioterapeuter og andre også bør jobbe mer biopsykososialt i klinisk praksis.
Fersum bruker epikriser for å synliggjøre både for pasienter og leger hvordan han jobber.
-Enkelte blir overrasket over at jeg snakker med pasientene om søvn, stress, kosthold og deres sosiale liv. Jeg får utelukkende positive tilbakemeldinger. Skepsis og motstand jeg har møtt, har i stor grad vært innenfor egen profesjon, sier Fersum.
En nødvendig tilnærming
Både han og Eland mener forskning og erfaring viser at det er nødvendig å jobbe biopsykososialt.
- Internasjonal forskning levner ingen tvil. Vi må ta utgangspunkt i det biopsykososiale – og våge å se på fortiden for å finne nåtiden. Vi må også la pasientene være med på beslutninger om eget behandlingsløp. Jeg vet at dette oppleves som utfordrende for mange, fordi vi kjenner den biomedisinske måten best. I tillegg ønsker pasienter en oppskrift. Takstsystemet underbygger også at vi tenker tradisjonelt, sier Fersum.
Dette må diskuteres
Begge mener det er på høy tid fagmiljøet tar temaet opp til diskusjon.
- Fysioterapeuter er de i helsevesenet som i størst grad har en kroppslig tilnærming til behandling. Vi må likevel tenke at vi behandler hele mennesket. En biomedisinsk tilnærming blir for snever, sier Eland.
Han og Fersum mener fysioterapeuter i utgangspunktet er godt rustet til å ta en biopsykososial tilnærming, selv om de mener utdanningene henger noe etter. I tillegg mener de kunnskap om hvordan kommunisere og lytte er viktig.
- Det går rette veien. Dessuten er det viktig å påpeke at vi ikke kaster den praktiske tilnærming over bord. Erfaring er også evidens, sier de.
Slik tilnærmer Fersum seg sine pasienter
1. Gjennomfør en nøye undersøkelse med fokus på røde flagg. Kan smertene for eksempel skyldes underliggende sykdommer som kreft?
- Jeg starter pasientforløpet med å avdekke eventuelle røde flagg. Jeg vet ikke om vi er gode nok til det som profesjon, men synes det er særdeles viktig i starten av et behandlingsløp. Vi har gode verktøy som kan hjelpe oss, blant annet MR og Catscan.
2. Finn ut om det finnes spesifikke tilstander som for eksempel prolaps
- Vi skal naturligvis ikke overse diagnostiske funn. Vi skal også avgjøre behandling utfra disse funnene.
3. Ta en grundig screening av pasienten. Spør om stress, søvn, kostholdsvaner, og om pasienten har lite sosial support. Avdekk om pasienten tror på feilinformasjon som er gitt om plagene.
- Dette er spesielt viktig for de av pasientene som ikke har en spesifikk tilstand, det er uklart hvordan skaden oppsto og du finner ingen konkrete funn.
