Fikk bedre kontakt med egen kropp etter fysioterapi
Ved å konkretisere og ufarliggjøre kroppen gjennom berøring og bevegelse, kan fysioterapeuter bidra til at ungdom med spiseforstyrrelser gjenoppdager kroppen sin som en ressurs, skriver forfatterne bak ny studie.
Forfatterne bak studien, Ina Rabben og Birgitte Vabø, studerte begge emnet «Undersøkelser og prinsipper for fysioterapi ved psykiske og psykosomatiske helseproblemer» ved Høgskulen på Vestlandet. I løpet av studiet ble de enige om å skrive masteroppgave sammen innen et tema de interesserte seg særlig for, nemlig fysioterapi i behandling av ungdom med spiseforstyrrelser.
- Mens vi skrev oppgaven, jobbet jeg ved Enhet for spiseforstyrrelser ved Stavanger universitetssjukehus, Helse Stavanger HF. Her var jeg en del av et tverrfaglig team med psykiater, psykolog, sykepleier og ernæringsfysiolog. Vi behandlet pasienter fra 18 år og oppover, forteller Vabø.
Hun er fremdeles ansatt ved Stavanger universitetssjukehus, men i dag som fagleder og psykomotorisk fysioterapeut ved Alderspsykiatrisk avdeling.
- Jeg jobbet, og jobber fortsatt, med driftstilskudd som allmennfysioterapeut ved en klinikk i Bergen, men med kompetanse innen psykomotorisk fysioterapi. En del av pasientene jeg har på klinikken, er barn og unge med spiseforstyrrelser, sier Rabben.
Påvirker bevegelser og pust
Målet med studien var ved hjelp av pasientperspektivet og vise hvilken rolle psykomotoriske fysioterapeuter kan ha i behandling av ungdom med spiseforstyrrelser.
- Jeg er medlem i Nasjonalt klinisk nettverk for spiseforstyrrelser (NKNS), og vet at det er et veldig fragmentert felt. Tilbudet du får er helt avhengig av hvor i landet du bor, sier Vabø.
Anorexia nervosa (AN) er en lidelse som i stor grad påvirker kroppen. Mange av pasientene har kroppsbildeforstyrrelser og driver med tvangspreget trening. Studier har vist at pasienter med AN har redusert evne til å oppfatte kroppslige signaler, og at de har begrensninger i muskel- og skjelettsystemet som påvirker holdning, bevegelser og pust.
En utforskende tilnærming
Funnene i studien førte til to resultatkategorier. «Kroppslig og språklig samhandling som kilde til innsikt» viser hvordan ungdommene opplevde samhandlingen med fysioterapeuten i behandlingssituasjonen. «Kroppslige erfaringer som hjelpemiddel i hverdagen» viser hvordan pasientene som følge av bedre kroppskontakt kunne nyttiggjøre seg behandlingen etter oppholdet på sykehuset.
- Hva legger dere i «kroppslig og språklig samhandling som kilde til innsikt»?
Alle deltakerne så på tiden hos psykomotorisk fysioterapeut som et fristed der de fikk en pause fra presset de opplevde som pasienter ved sykehuset.
- Målet med samhandlingen er å gi pasienten bedre kontakt og forståelse av sin egen kropp, sier Vabø.
Gjennom berøring og bevegelse utforsket pasientene grenser og vante bevegelsesmønstre sammen med fysioterapeuten. Pasientene fikk også gjøre ting de syntes var morsomt, og som minte dem om aktiviteter de pleide å være med på før innleggelsen.
- Overordnet handler det om å innta en utforskende tilnærming, der pasient og fysioterapeut jobber i et samspill, sier hun.
Brukte erfaringene i hverdagen
Noen opplevde fysioterapeutens berøring og massasje som utfordrende i starten, mens andre syntes det var godt. Felles var det at alle sammen følte seg ivaretatt av terapeuten i situasjonen. Etter hvert som de ble tryggere, seilte massasje opp som et av høydepunktene i behandlingen.
- Disse pasientene kan enten ha et overopptatt eller et helt avstengt forhold til sin egen kropp. Det å konkretisere og ufarliggjøre kroppen gjennom berøring og bevegelse kan hjelpe pasienten med å gjenoppdage kroppen sin som en ressurs. Flere av ungdommene som var med i studien sa at de ikke var klar over de spenningene de hadde i kroppen før fysioterapeuten tok på dem, sier Rabben.
- I hvilken grad greide pasientene å ta med seg de kroppslige erfaringene ut fra behandlingsrommet og bruke dem som et hjelpemiddel i hverdagen?
- Flere av pasientene beskrev at de hadde en god følelse etter behandlingen. For noen kunne den gode følelsen vare i en periode, mens den for andre gikk raskt over. Noen benyttet erfaringen og kunnskapen de hadde tilegnet seg i behandlingen når det oppsto krevende situasjoner i hverdagen, for eksempel ved å slippe pusten til, eller ved å bruke ulike øvelser for å samle seg. Andre beskrev at de tok mer plass i sosiale sammenhenger, og at klarte å heve stemmen mer enn tidligere, sier Vabø.
Et fristed
I studien ble behandlingen hos psykomotorisk fysioterapeut et avbrekk fra de mer rigide rutinene ved avdelingen der de var innlagt. Alle deltakerne så på tiden hos psykomotorisk fysioterapeut som et fristed der de fikk en pause fra presset de opplevde som pasienter ved sykehuset.
- Det var et sterkt funn. Fysioterapeuten satte rammene og ga instruksjoner, samtidig som pasienten fikk utforske bevegelsene sine. Den psykomotoriske fysioterapeuten som behandlet dem sørget også for en sømløs overgang mellom spesialist- og primærhelsetjenesten. Noen opplevde god nytte av å fortsette hos fysioterapeut, mens andre sluttet. Det kommer nok litt an på hvilken kompetanse fysioterapeuten har på spiseforstyrrelser, sier Rabben.
- Hvordan ligger det an med kompetansen på spiseforstyrrelser blant fysioterapeuter i kommunehelsetjenesten?
- Den er begrenset. Dessverre, fordi den motivasjonen pasientene har i det øyeblikket de blir skrevet ut, er viktig å bygge videre på. Det tverrfaglige samarbeidet rundt pasienter med spiseforstyrrelser i primærhelsetjenesten bør være tettere. Selv har jeg flere ganger ringt til fysioterapeuter i spesialisthelsetjenesten for å få gode råd. De tilbyr gjerne å bli med på en konsultasjon på instituttet. Dette bør fysioterapeuter ute i kommunene benytte seg av i større grad, sier Rabben.
