robot Sunnaas
Torgald Sørli får hjelp av ergoterapeut Hanna Sandve når han benytter robotteknologi i treningen. (Foto: Kai Hovden)

Robotene er her, men har ikke tatt over

Det er en krevende øvelse å bane vei for robotikk i opptrening av pasienter. Sunnaas sykehus er i forkant, men har fått seg noen overraskelser underveis.

Nyheter

Overraskelsene gjelder blant annet hvilke pasientgrupper som kan ha god nytte av denne formen for trening. I tillegg handler det om å innlemme noe som kan oppleves fremmedartet og hardt, blant profesjonsutøvere som elsker å bruke hendene sine. Og det gjelder mange fysioterapeuter.

Vivien Jørgensen, fagsjef for fysioterapi på Sunnaas sykehus, forteller at deler av robotikkbruken er initiert av krefter utenfor sykehuset.

Begynte med ryggmargsskadde

– Det hele begynte med gangtrening i Lokomat for brukere med ryggmargsskade i 2008. Dette er et eksoskjelett knyttet til en tredemølle, forteller Jørgensen.

Oppstarten var knyttet til et forskningsprosjekt, og bruken begrenset seg lenge til nettopp forskning. Nå brukes Lokomat i det vanlige pasientforløpet for de som kan ha nytte av det.

– Landsforeningen for ryggmargsskadde var veldig på når gangrobotene begynte å komme. Tanken med disse har jo vært å få folk med komplette lammelser i beina til å komme opp og gå igjen. Vi fikk vår første gangrobot Ekso i 2012 av Sunnaasstiftelsen. Brukerne og ledelsen på sykehuset gikk i bresjen for dette og roboten, som muliggjør trening av gange over gulv, kom i hus, sier Jørgensen.

Dette ble til et prosjekt for å gjøre fysioterapeutene kjent med utstyret, avdekke hvem det passet for, og se om man fikk opp noen problemstillinger til å gå videre med.

– Prosjektet gikk i 2013 og 2014. Først var det bare pasienter med ryggmargsskade som deltok. Så ble slagpasienter innlemmet i prosjektet, ettersom dette var et nytt felt innen gangrobotikk. Deretter deltok vi i en europeisk multisenterstudie for å undersøke anvendeligheten av og sikkerheten ved bruk av Ekso. Studien omfatter 52 pasienter og seks av dem er fra Sunnaas, forteller Jørgensen.

Inn i klinikken

Etter dette ble trening i Ekso implementert som et klinisk tilbud i sykehuset. Det skulle altså ikke lenger bare være til forskning, og vi fikk en ny og forbedret utgave av Ekso.

– Vi har lagt det opp som et fagutvik-lingsprosjekt, og forsøkt å jobbe systematisk med å få pasienter inn i denne treningsformen. Det har vi lykkes mer eller mindre med. En fysioterapeut er dedikert til dette arbeidet. Hun er fagansvarlig for blant annet slagavdelingen og sertifisert for bruk av roboten, og har sammen med terapeutene der rekruttert pasienter inn til trening i Ekso. Siden oppstart i 2017 har de trent totalt 22 pasienter.

Ifølge Jørgensen har disse erfaringene vist at det ikke nødvendigvis var pasientene man trodde skulle være i målgruppen for robotikken, som endte opp med å bli det:

– Meningen var også å rekruttere fra ryggmargsskadeavdelingen, men det har vi lykkes dårligere med.  Der har vi ikke hatt en tilsvarende fagperson som har kunnet fokusere på dette. I tillegg har vi funnet ut at det ikke er så mange på den avdelingen som faktisk egner seg på det tidspunktet de er på Sunnaas. De har mange problemstillinger som ikke er forenlig med å gå i et eksoskjelett.

Dette kom litt overraskende på Vivien Jørgensen og hennes kolleger.

– Det kan også ha andre forklaringer, som at denne treningsformen ofte er mer tidkrevende og personellintensiv enn alternativ trening. Det er derfor lett å velge den bort i en travel klinisk hverdag. Samtidig er det også slik at dette er et nytt treningskonsept som man fortsatt ikke helt kjenner nytten av. Nettopp derfor kreves det dedikasjon, påpeker fagsjefen.

Les mer om pasient Morten Syversens erfaringer med roboten ReWalk og se video.

Armtreningsrobotikk

Noen trapper ned kommer vi til fagansvarlig ergoterapeut Linda Sørensen. Hun har prosjektansvaret for robotlaboratoriet knyttet til overekstremiteter, og har skrevet masteroppgave om en av laboratoriets roboter.

– Vi har valgt å prøve ut armtreningsrobotikk, blant annet fordi vi har hørt mye positivt om dette fra kollegaer i andre europeiske land, forteller Sørensen.

Erfaringene er gode, spesielt med roboten Armeo Spring.

– Det har vært en utfordring å finne utstyr til de dårligste pasientene som ikke klarer så mye selv. Denne gir vektavlastning, slik at pasienter, selv med veldig nedsatt arm- og skulderfunksjon, får anledning til å spille dataspill, sier Sørensen.

– Jeg har en prosjektlederstilling, og planen er å utvide tilbudet med slike roboter. Neste uke får vi to roboter til. Én som kun trener fingre, og har mulighet til å gjøre det både passivt og aktivt, og den andre med gripesensor og balansesystem. Tanken er å sette opp alle tre sammen, slik at én terapeut kan trene tre pasienter samtidig. På den måten vil vi kunne gi pasientene et større tilbud enn i dag. Dette blir et pilotprosjekt for å se hvordan vi evner å løse det i organisasjonen. Vi tror det skal fungere bra og føre til at vi implementerer dette fullt ut på nyåret en gang, utdyper hun.

Mens vi får en rask innføring i det tekniske er Torgald Sørli på vei til trening med nettopp Armeo Spring. Han har brukt roboten en del ganger tidligere, og ergoterapeut Hanna Sandve vet hvilke innstillinger som trengs.

– Roboten er i utgangspunktet laget til slagpasienter, som det er flest av. Det er der ressursene ligger, forteller Sørensen.

Roboten har også vært brukt på barn, selv om den i utgangspunktet er konstruert og laget for voksne. Ifølge Sørensen fungerer det til en viss grad, men ikke for de minste barna.  De har også opplevd at roboten ikke passer så godt ved bruk av elektrisk rullestol, men det problemet har avdelingen klart å løse.

Til overmål stiller Torgald Sørli med ny elektrisk rullestol når Fysioterapeuten er på besøk. Altså en ekstra utfordring for ergoterapeutene.

– Dette er jo trening uten at man skjønner at det er trening – det er fordelen. Her kan man spille et spill fremfor å drive med kjedelig trening. Det hjelper på motivasjonen, kommenterer Torgald mens stol, robot og spill gjøres klart.

– Hva får du hjelp til?

– Til å bevege hånda for å knærte disse ballongene. Den gir armen litt vektløshet slik at jeg klarer å løfte den. Det hadde jeg ikke klart i dette tempoet på egenhånd.

Mens Torgald jakter ny rekord i «ballongknærting» tar vi en prat om fagfolkenes erfaring med bruk av robotikk så langt.

Spennende og krevende

Sørensen trekker frem logistikken rundt pasienten som en av utfordringene.

– Det har vist seg vanskelig å engasjere folk, og det er en krevende øvelse å lære opp nye på dette området. Jeg opplever at man må være veldig «på» og ha noen superbrukere som utgjør en ekspertgruppe for å få dette til å fungere. En kan ikke forvente at alle skal lære dette like godt, sier ergoterapeuten.

Robotikken er promotert som en nyttig og morsom del av opptreningen av pasientgruppene.

– Nå merker jeg at vi begynner å få det mer inn i klinikken – spesielt armtreningen. Terapeutene ser at pasientene liker dette veldig godt, og at det er god trening – minst like god som den tradisjonelle, mener Sørensen.

På Sunnaas sykehus er det nå høstet masse erfaring, noe som er verdt å merke seg for andre sykehus som kunne tenke seg å ta i bruk tilsvarende teknologi.

Forskjell på arm og bein

– Det er litt forskjell på arm- og beinrobotikk, særlig med tanke på eksoskjelettene som går over gulvet. De krever ganske mye personell, minst én, kanskje to per bruker. Vi har brukt mange år på å komme dit vi er i dag, og det er fremdeles slik at det ikke er det første man tyr til. Lokomaten er kanskje en versjon av dette man kan tenke seg å ha flere av, slik at pasienter kan trenes samtidig. Men vi har bare én, og den står i vår poliklinikk Studio 99 på Aker helsearena i Oslo, sier Jørgensen.

Hun påpeker at det man oppnår med robotikk, til forskjell fra andre treningsformer, er gjentatte repetisjoner og mange repetisjoner, samt umiddelbar feedback.

– Men vi ser frem til at gangrobotene blir bedre og enklere å håndtere!

Vil følge med i tiden

Sunnaas har hatt et klart ønske om å følge med i tiden når det gjelder robotikk. Sykehuset ønsker å være i forkant av utviklingen ved blant annet å prøve ut ny teknologi og bidra til utvikling av høyspesialisert rehabilitering.  Men det er utfordrende når sykehuset ikke har egne ressurser til dette formålet. Resultatet er at robotikken brukes i stedet for og ikke i tillegg til den vanlige treningen.

– Vi vet jo ennå ikke om dette er et bedre redskap enn noe annet, og dermed blir det vanskelig. Hadde vi kunnet si at pasienten blir femti prosent bedre ved å bruke denne teknologien hadde nok både fysioterapeuter og pasienter stått i kø for å komme til, tror Jørgensen.

Men så langt har ikke forskningen kommet.

Master i brukererfaring

Spesialfysioterapeut Gunn-Kristin Knudsen Thomassen intervjuet tre brukere om deres erfaringer med bruk av Ekso til sin masteroppgave.

– Tilbakemeldingene var overveiende positive, men de viste også at bruk av denne teknologien kan være et tveegget sverd. Utfordringen er at det finnes kun én slik robot. Pasientene rapporterte at de fikk en veldig positiv opplevelse av å bruke den, men samtidig er dette noe de ikke har mulighet til å ta med hjem. Én opplevde også å få kontroll over kroppen sin igjen, men innså da han satte seg ned at «å nei, jeg kan jo ikke bevege beina mine», forteller Thomassen.

– Lå det en egen motivasjon i å komme til Sunnaas og få tilgang til denne teknologien?

– Et par av dem pekte på at tilgang til roboten motiverte til annen trening. Dermed kan teknologien lyse litt opp i en ellers grå hverdag, sier Thomassen.

I fagutviklingsprosjektet som kjøres ved sykehuset blir pasientene spurt noen enkle spørsmål om hvordan trening med robotikk oppleves, men ikke i et åpent intervju slik Thomassen har benyttet.

Kostnader og nytte

Hva så med kost-/nytteeffekten? Sørensen forteller at hun nylig besøkte tre andre steder i Europa som bruker denne teknologien til armtrening. Hun tror at denne treningsformen kan være nyttig.

– Jeg så blant annet at en terapeut og en assistent jobbet med fem-seks pasienter samtidig. Da får man trent grupper, og pasientene kommer på løpende bånd til treningen. De hadde også Lokomat og en annen, mer stasjonær beinrobotikk hvor én terapeut kunne håndtere to pasienter av gangen sier Sørensen.

– For trening med gangroboter som Ekso blir det annerledes – den beveger jo pasienten rundt og krever minst en terapeut. Slik trening vil derfor, ifølge Jørgensen, foreløpig være dyrere enn mer konvensjonell gangtrening.

Et annet kostnadsspørsmål knyttet til bruk av robotikk er kompetanseheving blant personalet.

– Det kreves en ukes kurs for å starte trening av pasient i Ekso sammen med annen terapeut med tilsvarende kurs. Så må det trenes i 30 timer før ytterligere tre dager med kurs må gjennomføres for å bli sertifisert for å håndtere trening av pasient i Ekso alene eller med hjelpepersonell.  Krevende opplæring er selvfølgelig en utfordring når personell flytter på seg. For Lokomat kreves tre dagers kurs for å bli sertifisert. Dette er litt utfordrende, fordi vi må ta av sykehusets ressurser, forklarer Jørgensen.

Mangler motivasjon

Fysioterapeutene må også være motiverte for å ta i bruk robotikk:

– Vår opplevelse er at det ikke er alle fysioterapeuter som motiveres av teknologi. Jeg har derfor oppfordret utdanningene til å ta tak i dette, slik at vi ikke blir hengende etter. I tillegg er det en kjensgjerning at fysioterapeuter liker å bruke hendene sine og har vondt for å slippe den arbeidsformen. Får man forståelse for at en del av disse hjelpemidlene bidrar til at pasientene får mer og bedre trening kan det nok hjelpe på motivasjonen, tror Jørgensen.

Ergoterapeuten mener på sin side at teknologi etter hvert bør bli en fast modul ved helsefagutdanningene slik at studentene forberedes på det som vil møte dem i arbeidslivet.

– Pasientene følger med, og både krever og etterspør bruk av den nyeste teknologien. Det kan gi oss noen dilemmaer ettersom vi vet at dette ikke har like stor effekt for alle, medgir Sørensen.

Samtidig har det altså ikke vært noe renn av pasienter så langt, supplerer Jørgensen, som er usikker på årsaken:

– Mange paraplegikere har nok funnet sin form, og tenker at dette er for mye å dra på slik det er i dag. Vi venter på den snertne gangrobotmodellen som er som å ha på seg en bukse!

Sørensen og Jørgensen er enige om at det er morsomt å være i front av utviklingen, men også at det krever litt for å få det til å fungere.

– Vi er på vei et eller annet sted og robotteknologien har kommet for å bli. Men helt hvor det ender, det vet vi ikke.

Nyheter

Les mer

Fag og vitenskap

Les mer

christensen-ustad-rieber-nett
Tema

Nytt fra WCPTs verdenskongress

Les Fysioterapeutens artikler fra WCPTs verdenskongress, om oppfølging av asylsøkere, fysisk aktivitet, når forskning skal oversettes til praksis, hva deltakere tar med seg hjem av tips og hvorfor fysioterapeuter bør spørre om søvn. Les reportasjen i Fysioterapeuten eblad

Les mer

Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten

Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten