Lise Støylen
St. Olavs Hospital har en samarbeidsavtale med kommunene om at de alene ikke skal kutte ut tilbud ved sykehuset som ikke finnes ute i kommunene, fortalte klinikksjef Lise Støylen da fysioterapeutlederne på sykehusene var samlet i Kirkenes.

– Ikke alle pasienter trenger «hotell»

– Vi kan gi polikliniske tilbud til flere, og bruke mer velferdsteknologi og fjernoppfølging via Skype, mener Lise Støylen.

Nyheter

Nylig var lederne for fysioterapiavdelingene på sykehusene samlet i Kirkenes. I likhet med lederkonferansen for de kommunale fysioterapeutlederne, som Fysioterapeuten skrev om i nummer 7, snakket deltakerne om samhandlingsreformen og utfordringene innen rehabilitering.

Lederne i spesialisthelsetjenesten er bekymret for hvordan det går med oppbyggingen av tilbud i mange kommuner. Hvordan kan vi løse skvisen mellom hva sykehusene skal gjøre og hva kommunene skal gjøre, og utfordringene med ressurser og kompetanse?

– Vi har fått til polikliniske tilbud for mange pasientgrupper, for de som bor inntil én times reisevei unna St. Olavs Hospital, fortalte Lise Støylen, klinikksjef for kliniske servicefunksjoner ved sykehuset.

Støylen forteller at helseforetaket har en samarbeidsavtale med kommunene om at de alene ikke skal kutte ut tilbud ved sykehuset som ikke finnes ute i kommunene.

– Vi kan ikke slippe ut pasienter til intet, vi må sørge for at det finnes et tilbud. Det er her jeg tror det har blitt vanskelig for mange kommuner. Tilbud er lagt ned ved sykehus uten at kommuner har klart å bygge opp noe tilsvarende. Det gjaldt blant annet trening for hjertepasienter. Det er ikke slik at samhandlingsreformen betyr at all rehabilitering skal gjøres i kommunene, understreker lederen.

Ser på nye løsninger

At tilbud ikke legges ned, betyr likevel ikke at de fortsetter helt på samme vis som før.

– Ikke alle pasienter trenger «hotell», vi må tenke nytt. Skype og velferdsteknologi bør brukes mer. Nylig testet vi oppfølging via Skype for Business hos pasienter som hadde blitt operert for kompliserte håndskader. Disse hadde en viss reisevei til sykehuset, fra Møre i sør til nord i Trøndelag, og satt hjemme med iPad eller smarttelefon. Pasientene var fornøyd, og var glad de slapp å reise, sier Støylen.

Klinikksjefen sier at de har gjort det samme med nakkepasienter og planlegger å gjøre det samme med andre pasientgrupper.

Videokurs i samarbeid med kommuner

På Sykehuset Innlandet Gjøvik har de gode erfaringer med å samarbeide med kommunene gjennom teknologi.

 – Vi har Pusterommet for kreftpasienter på Gjøvik og har i noen år avviklet et to dagers mestringskurs om fatigue. Vi så imidlertid at det reelt sett ble mest aktuelt for de som bor nærmest oss. Det ble utmattende både med reisevei, overnatting og et intensivt todagers kurs for denne pasientgruppen. For å gjøre tilbudet mer tilgjengelig, startet vi et samarbeid med kreftkoordinatorer i kommuner i Valdres og Nord-Gubrandsdalen. De gjorde forberedelser og hadde gruppelederroller på sine steder på kursdagene. Vi brukte videosamtale via Norsk Helsenett, så det ble dialog og utveksling av erfaringer også med de gruppene som satt ute i kommunene. Tilbakemeldingene så langt har vært positive, forteller Berit Brenni. Hun er seksjonsleder for fysioterapi og ergoterapi på Sykehuset Innlandet Gjøvik.

Nå vurderer de å kjøre samme opplegg andre steder.

Da Fysioterapeuten spurte parkinsonspasienter på Finnmarkssykehuset i Kirkenes om bruk av Skype, var de derimot ikke så begeistret.

«Kom i gang»-tilbud

Lise Støylen opplyser at de har opprettet en del «kom i gang»-tilbud. Hun understreker at når pasientene kommer på poliklinikken, skal det være spesialisthelsetjeneste de får.

– Enkelte steder kunne fysioterapeutene være redd for å presse hjertepasienter nok under treningen, og noen kommuner har ikke tilbud om hjertetrening i det hele tatt. Sykehuset har derfor gjennom mange år hatt et poliklinisk tilbud med noen få ganger med trening for visse grupper. Det skal bare være for å komme i gang, ikke for å få oppfølging over tid, sier hun.

Som et prosjekt tilbys også her treningen over iPad eller TV hjemme.

– Fysioterapeuten her hos oss står på et kontor og gjør øvelsene og kan se pasientene på skjermen. På det meste har det vært maks 11 pasienter samtidig, sier Støylen.

Måtte legge ned tilbud

Seksjonsleder Helle Aasgaard på Ahus forteller at de har måttet legge ned noen tilbud, selv om ikke alle kommunene hadde opprettet noe tilsvarende.

 – Det gjelder blant annet trening for hjertepasienter utover hjerteskole, og et dagrehabiliteringstilbud. Vi er presset på ressurser og har mange dårlige pasienter. Vi måtte rett og slett se hvor vi kunne kutte, sier hun.

Aasgaard understreker at det er stor variasjon mellom kommunene i ressurser og kompetanse, og at flere har opprettet gode tilbud. Men lungefysioterapi og nevrologi er områder som flere kommuner sliter med å dekke, mener hun. Samtidig er det lett å tenke at pasienter vil ha nytte av spesifikk nevrologisk trening, mens det pasienten kanskje trenger mest er hjelp til å bo og leve hjemme – og dette er kommunene gode på, sier seksjonslederen.

Aasgaard mener at tanken bak samhandlingsreformen var god, men at hun skjønner frustrasjonen i kommunene, som ikke har fått tilført nok ressurser.

– Om spesialisthelsetjenesten skal gjøre flere ting for kommunene, så undergraver det tanken bak samhandlingsreformen og kommunene vil ikke få mer ressurser. Skal vi ha flere polikliniske tilbud, vil de som bor nærmest, bruke tilbudet mest. Men vi har mye å gå på når det gjelder teknologi og å teste ut avstandsoppfølging. Det bør vi gjøre mer av på Ahus, og vi skal spørre kommunene hva det er mest behov for, sier hun.

Mer interkommunalt samarbeid

Støylen understreker at sykehusene ikke skal ha ansvaret for kronikere med mindre helsetilstanden deres endrer seg eller de trenger den kompetansen spesialisthelsetjenesten har.

– Mangler kommunen kompetanse eller kapasitet, bør de se på mulighetene for å opprette interkommunale tilbud eller be oss om å bistå med kompetanseoverføring, mener Støylen, noe Aasgaard og Brenni sier seg enige i.

Støylen sier at de har invitert kommunene i inntaksområdet deres til et møte nå i november hvor kommunene kan få si hva de trenger av helseforetaket, hva behovene deres er. Hun er også opptatt av at dette ikke må bli en sovepute for kommunene.

– Et eksempel hvor vi har lagt press på kommuner, er lymfødem. En god del kommuner mangler denne kompetansen, men vi kan ikke følge opp disse pasientene resten av livet. Nå har vi begynt å avvise pasienter etter behandling i akuttfasen. Vi sender med et brev til kommunen om at vi forutsetter at de får resten av rehabiliteringen der. Det sitter langt inne å gjøre det, men vi har ventet på kommunene i mange år allerede, forteller hun.

Få fysioterapeuter i nord

Spesielt i nord er det en utfordring at fysioterapeuter i kommunene skal følge opp alle pasientgrupper. Universitetslektor Morten Nikolaisen ved UiT Norges arktiske universitet i Tromsø fortalte at i over halvparten av kommunene i Finnmark har de bare ett eller to årsverk fysioterapi.

– Vår studie av fysioterapeuter i finnmarkskommuner fra 2014 viste at det ligger en forventning om at fysioterapeutene skal mestre «alt», også i kommuner med én eller to fysioterapeuter. Samtidig fikk fastlønte fysioterapeuter nye oppgaver innen administrasjon, folkehelse og forebygging. Det ga mindre tid til kurativ behandling, fortalte Nikolaisen.

Hans Leo Dagsvik, leder i NFF region Nord, påpekte at polikliniske tilbud er utfordrende i områder med store reiseveier. Da blir det de som bor nærmest som får mest tjenester. Han oppfordret også til interkommunalt samarbeid. Men en fysioterapileder i Finnmark understreket at det ikke er sikkert de klarer å lage et tilbud, selv om fire kommuner samarbeider.

Ifølge Dagsvik er det også en utfordring at ingen snakker om hva som skal være riktig nivå på rehabiliteringstilbudene i kommunene. Det finnes ingen normer eller en «rød strek» som kommunene ikke kan gå under.

– Dermed blir det ingen utvikling og dynamikk på området, sa han.

Nyheter

Les mer

Fag og vitenskap

Les mer

Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten

Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten Tidsskriftet redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten