Vi er mange!

Jeg går 2. året på fysioterapi i Oslo. Onsdag kveld fikk jeg og mine medstudenter beskjed fra universitetet om at vi ikke skulle møte fysisk til undervisning påfølgende dag, ei heller de neste fire ukene. Det skulle vært de siste fire ukene med fagenheter på skolen før fire uker praksis etter påske.

Våre fantastiske fagansvarlige har jobbet på spreng for å gi oss god digital undervisning på kort tid, men det er ikke til å stikke under en stol at praksistiden vår mest sannsynlig ikke blir som planlagt, og at vi har en usikker tid i møte. Men det er ingenting vi ikke skal håndtere sammen.

I likhet med mine medstudenter har jeg fulgt godt med i media de siste ukene. Her har jeg observert flere og flere norske helsestudenter i diverse kommentarfelt med et ønske om å bidra. Men de samme spørsmålene dukker opp. Hvor skal vi henvende oss? Finnes det noen retningslinjer for å ta i bruk studenter i en slik situasjon? Vi er mange, og nå sitter vi hjemme. Mange med en følelse av å ha lite å gjøre, i alle fall en god del mindre enn for en uke siden. «Dere har noe å gjøre, dere er studenter», kommenteres det tilbake. Og det har vi, for det kommer både digital undervisning og hjemmeeksamener vår vei.

Men vi er studenter innen helsefag, og i disse dager pågår det en nasjonal helsedugnad. Vi har et brennende engasjement for å jobbe med mennesker. Vi er beredt på å jobbe under unormale forhold, selv om dette er en unntakstilstand vi sent kunne forestille oss. Jeg tror jeg kan snakke på vegne av mange studenter når jeg sier at vi kan fylle både pose og sekk i dette tilfellet – vi kan gjøre den digitale undervisningen samtidig som vi kan bidra praktisk.

Og vi har mye å bidra med. Om ikke direkte relatert til COVID-19, så kan vi i stor grad avlaste kvalifisert helsepersonell som Helse-Norge så inderlig vil ha bruk for de kommende månedene. Jeg, og mange fysioterapistudenter med meg, kan for eksempel bidra til å mobilisere pasienter; i seng, ut av seng, på toalett og med gange for å nevne noe. Mange pasienter kan bedre lungefunksjonen bare ved riktig sengeleie. Mobilisering kan være tidkrevende arbeid, men det er viktig for muskelskjelettsystemet, lungefunksjon og blodsirkulasjon. Ja, så viktig at det for mange pasienter kan være livsnødvendig, for eksempel ved å forebygge for dyp venetrombose. Samtidig kan det avlaste en sykepleier som, i motsetning til meg, er kvalifisert til å gi medisiner. Det er slike ringvirkninger jeg har i tankene. La oss skape en positiv ring. Med positive ringvirkninger. Hvor vi kan avlaste og hjelpe hverandre. Det er sammen vi er sterkest, er det ikke? Jeg er helt sikker på at det sitter mange helsestudenter fra andre retninger og tenker det samme om sine kompetanseområder.

De siste dagene har vi sett både FHI og høyt kvalifiserte enkeltpersoner frykte mangel på helsepersonell den nærmeste tiden. Det er ikke slik at vi helsestudenter kan gå inn og gjøre en jobb vi ikke er kvalifisert til dersom autorisert og spesialutdannet helsepersonell enten blir syke, satt i karantene eller er overarbeidet. På en annen side er det forståelig at det ønskes så lite nytt personell som mulig inn på sykehusene med tanke på smittefare. Men behovet har allerede meldt seg. Flere instanser legger nå ut stillingsannonser for kvalifisert helsepersonell. Som studenter har vi kanskje ikke alle kvalifikasjoner på plass enda, men vi har engasjement, dugnadsånd, evne, vilje og noe erfaring. Vi er mange, og vi hjelper gjerne til!

Mathea Sætre Land, fysioterapistudent, FYSIO Oslo.