Ventelister og prioriteringer

Det var direktør Finn Henry Hansen i Helse Nord som kom med denne advarselen i Dagens Medisin tidligere i høst. Legeforeningen har ifølge samme avis advart mot det de kaller kommunehelseforfall.

På en NFF-samling for ledere i kommunehelsetjenesten i september ble Hansens bekymringsmelding bekreftet av deltakere fra Nordlands-kommunene Brønnøy og Vågan. De merker svært godt at kommunene har fått nye oppgaver etter samhandlingsreformen, for eksempel innen rehabilitering.

Opptrappingsplanen for rehabilitering og habilitering var et av temaene på lederkonferansen. Forbundsleder Fred Hatlebrekke gikk så langt som å kalle det en «nedtrappingsplan».  Han viste også til Helsepolitisk barometer for 2019, der det ble spurt om folk med behov for opptrening og rehabilitering etter sykehusopphold hadde fått det. En fjerdedel svarte nei.

Problemet er selvsagt sammensatt. Det handler blant annet om ressurser og avtalehjemler, tilgang på fagkompetanse i små kommuner, demografi og en arbeids- og ressursfordeling mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten som ikke holder tritt med utviklingen.

Rehabilitering, etter for eksempel hjerneslag og operasjoner, er en ting. Disse pasientene blir som regel prioritert høyt. Men hva med de andre pasientene? Hvem er det som befolker avtalefysioterapeutenes ventelister?  Hva strever de med og hvor lenge må de vente?

Den vitenskapelige artikkelen «Prioritering og ventetid hos avtalefysioterapeuter: En tverrsnittstudie» i dette nummeret viser at ganske mange må vente altfor lenge, spesielt når det gjelder psykomotorisk fysioterapi. Forfatterne har sett på 837 skjemaer om personer som stod på venteliste ved seks fysioterapipraksiser i to mellomstore kommuner på Østlandet.

Fysioterapeutene i denne studien prioriterte henvendelsene i fire grupper etter prioriteringsnøkkel. Ca. tre fjerdedeler fikk prioritet 1 eller 2, som har maks anbefalt ventetid på to uker. De andre måtte vente en god del lenger enn anbefalt. En femtedel, 183 personer, ventet i over seks måneder uten å ha mottatt noe tilbud.

Bare en av ti som ventet på psykomotorisk fysioterapi fikk tilbud innen maksimalt anbefalt ventetid.

– Våre funn tyder på at det bør ses nærmere på om denne delen av fysioterapitjenesten er underdimensjonert med tanke på utviklingen av helseutfordringer i befolkningen, skriver forfatterne. 

Forfattere av vitenskapelige artikler må uttale seg forsiktig. Vi kan bruke litt andre ord. Dette er triste tall. Og tilbud om rehabilitering som et slags kommunelotto er rett og slett uhørt – og dårlig samfunnsøkonomi.