- Treningsfantaster demotiverer

Kun for de tøffe og vellykkede?

Etter massive opplysningskampanjer om helsegevinst og økt antall leveår skulle man tro at folk hoppa i skoa, rev til seg jakka og bokstavelig talt la på sprang for å unngå å bli innhentet av kreft, hjerte- og karsykdommer, diabetes og revmatisme. Men slik er det ikke. Avstanden mellom de som trener, og de som ikke trener, er blitt for stor, og den øker i takt med utstyrshelvetet og fjaset knytta til det å bevege seg.  Å trene er blitt så preget av slit og prestasjoner at det framstår som noe for de spesielt tøffe og vellykkede. I et land der ALLE vet at fysisk aktivitet er et viktig for god helse når vi ikke fram til de som trenger det mest. 

Fysisk aktivitet for teknisk

Fysisk aktivitet og trening er blitt veldig teknisk. Bare språket skaper avstand. Det snakkes om oksygenopptak, cardiotrening, isolasjonsøvelser, eksplosiv styrke og konsentrisk muskelarbeid. Pulsklokker, apper og skrittellere er med på å teknifisere det å bevege seg. Å bevege seg er blitt instrumentelt. Det er ti minutter sånn og tre repetisjoner slik. De fleste skjønner at slike resultater vil kunne gjelde et fåtall. Å bevege seg er blitt big business gjennom klær, mote, programmer og utstyr, et utstyrshysteri de færreste kan henge med på. 

Tips og råd kommer utenfra, endring kommer innenfra

Det mangler ikke kunnskap og informasjon om fysisk aktivitet, men vi når ikke fram til de som trenger det mest. Noen av oss er i en offerrolle. Vi har tusen unnskyldninger og skylder på alt og alle rundt oss for at vi ikke er i form. Det enten været, et kne, vi har ikke utstyr, vi skal noe annet etc. Det som kjennetegner et offer, er at vi har gitt opp og gitt fra oss ansvaret. Det er noen andre som er skyld i at vi har havnet der vi er. Men offerrollen er en reaksjon på et mislykket liv. Offeret trenger derfor å ta ansvaret tilbake. I mitt liv skjedde det under en innleggelse på Diakonhjemmets sykehus. Jeg var misfornøyd og sur og ønsker ikke å ta imot noen av de rådene de gav meg. Det var da en fysioterapeut sa at hun var villig til å gjøre alt for meg, men at jeg først måtte definere hva jeg hadde behov. Jeg måtte ta eierskap, ansvar og regi selv. Hun flyttet ansvaret tilbake til meg. 

Når skjedde det?

Mange av oss er født i familier, eller oppvokst i miljøer, der fysisk aktivitet har vært en naturlig ting. Vi fikk panikk hvis vi ble syke, og dermed ble nødt til å holde oss innendørs. Det var like naturlig å bevege seg, som å spise. Men hva med de som aldri kom i gang? Hva er det de forbinder med trening? Hvordan var gymtimene på skolen, idrettsdagen og hvem kom med på skolelaget i kanonball. 

Det er stor velferdsgevinst at flere blir fysisk aktive. Når vi blir født er vi i bevegelse, kravle, lære å stå, finne balansen og å gå. Vi ser glede i alle barn som er i bevegelse. Når på veien ble det slik at jeg sluttet å like det, hva var det som gjorde at jeg ikke hadde lyst mer? Men vi må våge å spørre og bli nysgjerrige på hvorfor folk ikke beveger seg. Jeg tror at veldig mange har lyst til å komme i gang. Vi må våge å stille spørsmål om hvordan de lever livene sine, hva plager dem og hva kan endres.  Det handler om å veilede til et liv i bevegelse og opplevelse. Finne sin egen sti og følge den. God helse er å være trygg. 

Marit Figenschou