Studentene ønsker en mer ensrettet utdanning

– Det burde være mer samordning mellom studiestedene i fysioterapi, mener Astrid Wathne Matthiessen, som har tatt deler av graden sin både ved Høgskulen på Vestlandet (HVL) og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).

Matthiessen peker på store kulturforskjeller, og stiller seg undrende til at det kan være så store ulikheter mellom utdanninger som leder til det samme yrket. Les mer om dette i artikkelen Nye retningslinjer skaper usikkerhet.

Ikke bedre mobilitet

Da hun høsten 2019 ønsket å bytte fra NTNU til HVL, måtte hun søke om å få godkjent de to årene hun hadde studert i Trondheim. Hun mener at slike prosesser burde være enklere for profesjonsstudier som leder til det samme yrket. Dette har vært et klart formulert ønske fra studentene under arbeidet med de nye retningslinjene for helsefagutdanninger (RETHOS).

Ifølge instituttleder Hege Bentzen ved OsloMet har studentrepresentanter i Nasjonalt fagorgan for fysioterapi gitt uttrykk for at de ønsker en likere oppbygging av undervisningen ved studiestedene, spesielt med tanke på studentmobilitet.

– Dette ønsket har vi kanskje ikke klart å oppfylle, blant annet fordi hver utdanning må forholde seg til føringer gitt ved den enkelte utdanningsinstitusjon, sier Bentzen. 

Tre måneder – tre forelesninger

Matthiessen, som har erfaring fra to av utdanningene, peker blant annet på to store forskjeller: På NTNU har de sykdomslære som et eget 15 poengs fag, mens dette på HVL bare omfatter tre forelesninger og en multiple choice test.

Flere stiller nå spørsmål ved om man ikke burde vekte fag noenlunde likt. I et blogginnlegg på fysioterapeuten.no peker student Kamilla Skallerud ved OsloMet på at man der bare har tre forelesninger om biomekanikk, mens man ved HVL har dette som et eget fag over et helt semester med avsluttende eksamen. 

– Lærer dere noe om for eksempel laserbehandling, ultralyd, trykkbølger, teiping og bruk av nåler?

– Nei, studiet er bygd opp på evidensbasert behandling, så vi lærer minimalt om andre behandlingsmetoder. Vi hadde en forelesning om behandling med strøm, laser og trykkbølger i andre klasse. De som ville kunne ta et 8-timers kurs i ettertid, men dette var utenom skoletid og man måtte selv betale for det. Teiping og nåler er da heller ikke evidensbasert behandling, så vil man lære dette må man gå på kurs selv, mener Skallerud.

Heller ikke på NTNU blir slike behandlingsmetoder vektlagt. «For lite dokumentasjon» og «utdatert» var argumenter som gikk igjen når man snakket om disse tingene, forklarer Matthiessen.

Overraskelsen var derfor stor da hun kom til HVL og møtte medstudenter som hadde studert laser og ultralyd et helt semester med avsluttende eksamen. Ved HVL peker man på at noe av svaret er hvilke lærerressurser man har, og hva det forskes på ved den enkelte utdanning. 

Utfordrende på utveksling

Mangelen på standardisering av utdanningen får også betydning internasjonalt. For en student som ønsker å være anonym, ble møtet med Duke University i USA under utveksling en brå overgang.

– Det som ble undervist der var helt nytt, noe vi enten bare hadde hørt om eller ikke hatt undervisning i. Undervisningen er kompleks og komplisert og krevde et enormt faglig grunnlag, sier den tidligere studenten. 

Vedkommende mener en bedre, dypere og mer spisset forberedelse til utveksling og et løft av det faglige grunnlaget må til for at man som utvekslingsstudent skal ha et godt møte med undervisning i andre land.

Regjeringen har slått fast at flere studenter bør ha et utenlandsopphold, og at institusjonene systematisk bør legge til rette for faglig relevant utveksling i alle studieprogram. Men antallet studenter som tar deler av graden sin i utlandet har likevel stagnert de siste årene. 

– Mer standardisert

En annen som har erfart møtet med kunnskapsnivået i utlandet er Aleksander Solberg, sisteårsstudent ved bachelorutdanningen på HVL.

– En forskjell jeg la merke til, er at fysioterapien i USA virker mer standardisert enn i Norge. De er opptatt av at alle fysioterapeuter skal jobbe på en tilsvarende måte, og ha den samme verktøykassen for å løse problemstillinger, sier Solberg.  

Han mener utdanningsløpet i USA er mer formalisert. Det gjelder hva fysioterapiutdanning skal bestå av, og hva man skal kunne som ferdig utdannet. Han opplevde møtet med den amerikanske fysioterapikulturen som både inspirerende og overveldende.

– De amerikanske fysioterapistudentene er generelt veldig flinke teoretikere, men samtidig særdeles gode praktisk. Jeg kjøper ikke helt den teorien at de som er teoretisk sterke er dårlige praktisk og motsatt, heller at de er begge deler, sier sisteårsstudenten.