Trening, helse og litt miljø…

Jeg trener for å ha god helse! Men hva er egentlig «god helse»? Er det slik at et sunt liv er synonymt med alt som er kjedelig her i verden, eller motsatt; er alt som er moro med på å bryte ned helsa?

Verdens Helseorganisasjon sier at: «Helse er en tilstand av fullkommen fysisk, psykisk og sosial velvære - ikke bare fravær av sykdom eller svakhet». Dette er vel godt innenfor det vi kan kalle «hårete mål», hvem er det som går rundt og tror at det er mulig å oppnå fullkommen fysisk, psykisk og sosialt velvære? Jeg er kanskje i nærheten når jeg har fått i meg flere kalde pils sammen med gamle studievenner som alle sier at vi ikke har forandret oss det dugg siden vi studerte.

Gustav Wied skrev en gang «Livet er en jammerdal, fult av sorg og kvide!». Noe bedrøvelig, men kanskje er det noe sannhet i det. Det er vel ikke utenkelig at Professor Peter F. Hjorth hadde dette sitatet i bakhodet når han laget denne definisjonen på helse: «God helse har den som har evne og kapasitet til å mestre og tilpasse seg livets uunngåelige vanskeligheter og hverdagens krav.» Poenget er vel at livet er tøft! Vi kommer til å møte motstand, vi kommer til å møte utfordringer, men dersom vi har god helse, er vi bedre rustet til å møte motstand.

Helse er altså så mye mer enn aerob kapasitet og sterke muskler. Helse handler om sosial tilhørighet, helse handler om å ha det gøy, helse handler om å være tilfreds, helse handler om å ha overskudd, helse handler om å sove godt. Kanskje god helse til og med handler om å gi litt faen, slik Per Fugelli en gang sa.  Man kan altså ha god helse på tross av sykdom og man kan dårlig helse selv om ikke den beste lege finner en eneste diagnose.

Jeg har møtt mange mennesker som har gjort inntrykk på meg, og her om dagen fikk jeg besøk på kontoret av en 90 år gammel mann som lurte på om jeg kunne hjelpe. Han var blitt enkemann og naturlig nok, når man bikker 90, kjente han at formen ikke var som før. Når han avslørte alderen sin, sa jeg som sant var, at han så usedvanlig sprek ut! Hans respons var at det fikk han høre ofte, men at skinnet kunne bedra. Han hadde rekvisisjon til fysioterapi, og vi leste sammen det som stod av diagnoser. Han kunne nok fint gå i kategorien multisyk. Jeg spurte som jeg har lært; «Hva er viktig for deg?» Hans svar var at han ikke ønsket individuell behandling av fysioterapeut, han ønsket å komme seg ut i sosialt lag. Han ville være aktiv, men først og fremst for å treffe andre. Han opplevde ikke stor grad av plager av alle diagnosene sine. Han følte seg sprek som bare det, men han var ensom, og denne ensomheten og pasifiseringen var en stor helsebelastning for han. Det å trene sammen med andre er en super arena for å skape helse der helseaspektet favner så mye bredere enn bare det fysiologiske.

Personlig trenere blomstrer opp og det skrives bøker og lages apper. Forleden så jeg et stykke i lokalavisa om hvor enkelt du nå kunne trene når du tok deg en tur på hytta, alt du trengte var en I-pad og en treningsbok! All honnør til de som lager dette og bidrar til økt fokus på trening og aktivitet, men i min verden må det være mye bedre å ta med seg en god venn i stedet for I-paden, og heller gå en tur i skogen når man er på hytta kombinert med hyggelig selskap. Tenk hvis du glemmer I-paden, da blir du sittende foran peisen og stirre tomt inn i flammene hele helgen da!? Har vi gjort trening for komplisert? Jeg kommer fra Skien, en fantastisk fin by i Norges flotteste fylke, men i Skien er vi usedvanlig glad i å kjøre bil. Det er bilbutikker overalt og det bobler over av sinte ytringer fordi bilkjøring nå blir litt dyrere og politikerne velger å bruke penger på å bedre sykkelveier. «Jeg kan ikke sykle fordi jeg har lang vei til jobben!», eller «Jeg skal levere barn i barnehagen!» osv. Jeg må si jeg humret litt når jeg leste om han som ville kjøre lang omvei for å slippe bompenger, håper han har finregnet på det. Jeg er selvsagt klar over at ikke alle kan sykle eller gå til jobben, men mange av oss (meg inkludert) har trolig et potensiale til å bruke bilen mindre. Det er jo litt flaut, med tanke på etterkommerne våre, hvis vi bokstavelig talt kjører denne kloden i grøfta fordi vi ikke orker eller gidder å sykle til jobben, med argumenter som at da bruker jeg litt lenger tid eller at det er kaldt og guffent! Det er fascinerende å se hvordan vi kjører bil bort til treningssenteret, mens den selvgående gressklipperen slår gresset hjemme. Det er overhode ikke noe feil med treningssenter, men vi glemmer av og til at all aktivitet er fin trening.

Noe av grunnen til at jeg trener er nettopp for å gjøre meg bedre rustet til å takle en hverdag der jeg blant annet må la bilen stå. Det å sykle til jobben er lettere om man er litt bedre trent. Trening gjør deg lykkelig, du blir rusa på endorfiner. Man blir altså glad av fysisk fostring men jeg tror også at et fysiologisk overskudd gjør deg bedre rustet til å takle utfordringer. Det å trene gir økt energi og selvtillit, som igjen gir deg troen på at du kan gjøre det du ønsker. En annen viktig grunn for meg til å trene er nettopp det sosiale felleskapet jeg tilhører i en treningsgruppe. Treningen er jo slitsom, men den lille praten før og etter treningen gjør at slitet blir overkommelig. Vi har et hyggelig felleskap.

Hva er det jeg egentlig fabler om? Det at jeg bruker stor del av lønna mi på utstyr er bare jåleri, det handler ikke om helse i det hele tatt, men det er jo litt gøy da. Budskapet mitt er enkelt; trening er bra for helsa og trening trenger ikke være komplisert, men husk at helse er så mye mer enn fysisk form. Sosial tilhørighet og et rausere samfunn er et helsefremmende samfunn. Livet er for kort til å gå rundt og surmule og henge seg opp i trivielle uenigheter.

Med ønske om en god og aktiv uke og helg, med eller uten I-pad, og for all del, ta en sjokolade eller et glass vin, hvis det er viktig for deg! Lev livet og ha det gøy!

Ole M. Stamland