Trening – en offentlig helsetjeneste?

Hvor går grensen for når det forventes at man skal betale selv for trening hos fysioterapeut, medlemskap på treningssenter, tilhørighet til en idrettsforening, betale for personlig trening og de som får et gratis tilbud om trening av fysioterapeuter ansatt i det offentlige eller som har en avtalehjemmel med kommunen? Er det slik at når man får påvist en kronisk lidelse så bør man få gratis trening? Er det slik alle over en viss alder bør få gratis trening? Er det slik at dersom man har betalt skatt i mange nok år, så har man gjort seg «fortjent» til å få gratis trening?

Livsstilsendring er en prosess

Jeg forstår godt at man ikke kan sette kronikere i en kategori og jeg forstår godt at livsstilsendring kan være vanskelig og krevende prosesser. Jeg har allikevel et inntrykk av at relativt spreke mennesker opptar mange plasser på fysikalske institutter og trener på relativt vanlige treningsmetoder med ganske så normal intensitet over mange år. Det er liten tvil om lange ventelister til fysioterapibehandling i det offentlige. En årsak kan selvsagt være et misforhold mellom ressurs og etterspørsel, men hvilke vurderinger er gjort i forhold til hva ressursene som eksisterer faktisk blir brukt på, hvor mye plass opptar disse «treningspasientene» på instituttene? Jeg har utfordret private fysioterapeutene på dette, og svaret jeg får er som regel at dersom pasienten ikke får et treningstilbud av det offentlige, blir de pasifisert og det vil bli langt dyrere for det offentlige på lengre sikt. Jeg lurer da på hvilke metoder og tiltak fysioterapeuten har gjort for å jobbe med pasienten til faktisk å ta dette ansvaret selv? Flere kommuner har etablert Frisklivssentraler som et tiltak for å fremme livsstilsendring. Fysioterapeuters kompetanse er viktig på Frisklivssentraler, og jeg mener dette er veien å gå. Her bruker man metoder som motiverende intervju, det benyttes konkrete målinger og tester, flere tilbyr Kurs i Depresjonsmestring (KiD), Røykesluttkurs og Bramat kurs. Dette er bra, her har man etablert et tilbud i det offentlige, men hele poenget er at dette er en prosessveiledning. Hele hensikten er at deltakeren motiveres til å fortsette et aktivt liv, etter at dette offentlige tilbudet avsluttes.

Fysioterapi vs. Treningsbransjen

Fysioterapeuter har mye kompetanse innen riktig trening og dosering, men jeg tror heller ikke vi skal undergrave andre profesjoners kompetanse. Man kan nå ta bachelor og master i trening som fagfelt og det finnes flere videreutdanninger i forhold til å knytte dette mot helserelaterte plager. Jeg tror vi som fysioterapeuter har mye å lære om trening, dosering og ikke minst motivatorrollen. Jeg opplever at man snakker om Personlige trenere og treningsbransjen som konkurrenter. Det kan godt være at de er konkurrenter for en helprivat fysioterapeut som er avhengig av kunder, men bør vi snakke om «konkurrenter» i det offentlige helsevesen? Selvstendig næringsdrivende fysioterapeuter med avtalehjemmel behandler vel egentlig ikke «kunder» i avtaletiden? De behandler pasienter som er der fordi de har et behov for behandling og fordi de har en rettighet på at slik behandling skal ytes av det offentlige. Kunden er i så fall kommune og stat som kjøper tjenesten.  Jeg ser på treningsbransjen som våre beste venner! De jobber aktivt med å få befolkningen opp av sofaen og de har gode sosiale møteplasser.

Forventningsavklaring

En konsekvens av et ensidig fokus på viktigheten av fysioterapi som treningstiltak, uten fokus på brukers egeninnsats eller at dette faktisk er noe man må velge å investere i selv, er den utfordringen man opplever som fysioterapeut i det offentlige med forventningsavklaring i forhold til hva fysioterapi faktisk er. Pasienter har ofte en forventning om at man skal motta fysioterapi for en lang periode og at fysioterapeuten nærmest skal fungere som en personlig trener som kommer hjem til deg. Dette gjør det svært vanskelig for fysioterapeuter, som skal gjøre selvstendige faglige vurderinger i forhold til behov for oppfølging. Det oppleves et press fra brukere, pårørende, media, politikere og av og til kollegaer i helsevesenet, om at man skal ha fysioterapi med en viss intensitet over en viss periode. «Jeg har krav på fysioterapi og jeg har rett på at dette skal være gratis!» Dette møter man ofte i dialog med brukere og det er ofte en ulik forventning fra brukeren om hva fysioterapi er og det vi tenker den enkelte har behov for. Dersom man ønsker en fysioterapeut som kommer hjem og trener med deg kan det være at det er noe den enkelte må velge å investere i selv. Det er ikke slik at jeg tenker det ikke har effekt med slik trening, jeg tror vi alle hadde hatt godt av et besøk et par ganger i uka av en motiverende personlig trener som kunne dratt oss ut av sofaen eller over dørterskelen.

Offentlig eller privat?

Hovedpoenget mitt er at det i større grad må skilles mellom den fysioterapien som frontes som en lovpålagt tjeneste i det offentlige og de områder der fysioterapeuter kan bidra i et privat marked. Når det publiseres nye artikler om viktigheten av trening, er det sjeldent et tema om et slikt tilbud bør etableres i det offentlige eller om fysioterapeuter som jobber helprivat er viktige aktører. Dersom det er et tema, handler det stort sett om at dette er noe det offentlige bør prioritere. Forskere som ensporet har forsket innen ett fagområde i mange år, tar sjelden stilling til en prioritering i praksis av det ene fagområdet fremfor det andre.

Jeg opplever at man fra forbund og fagmiljøer er uklare på om den fysioterapien som omtales er fysioterapi i de offentlige helsetjenester eller om man omtaler fysioterapi som profesjon. Er det slik at all fysioterapi skal være et offentlig ansvar? Jeg mener at svaret er «nei» og at vi bør være tydeligere rundt dette når vi omtaler fysioterapi som tjeneste. Jeg mener det er viktig at fysioterapeuter markedsfører sin kompetanse mot et stadig økende privat marked for trening og aktivitet, her ligger det mange muligheter for at fysioterapeuter igjen blir synlig utenfor de offentlige korridorer. Det er viktig at forbund, offentlig forvaltning og politikere er tydeligere på hvilket ansvar den enkelte har for egen helse, og at dette faktisk kan koste mer enn bare svette og tårer.

Ole M. Stamland