Vi er invitert til Arendal for å høre mer om samarbeidet som skal føre til fire nye hjemler for spesialister i fysioterapi. Sørlandsstemningen innfrir ikke helt i sluddbygene vi møter nedover kysten, men i kommunesamarbeidet Østre Agder er varmen tilstede, nesten – det kommer vi tilbake til.
Gjestepasienter
Lange ventelister innen fysioterapi er en kjent sak, og skal man til spesialist vil listen ofte være enda lenger. Det har man søkt å gjøre noe med i Østre Agder.
«Det er svært stor pågang av pasienter til spesialitetene lymfødem, barnefysioterapi, psykomotorisk fysioterapi og manuellterapi», kan man lese av saksfremlegget til bystyret i Arendal kommune.
Trykket økes ytterligere av at det etter Syketransportforskriften gis stønad til reise over kommunegrensene for behandling innen disse fire spesialitetene. Hvordan gjøre noe med kapasiteten i en presset kommuneøkonomi? Ved å opprette interkommunale driftshjemler.
– Et samarbeid gir bedre tilbud til pasientene, og man får samtidig en mer rettferdig fordeling av kostnadene som er knyttet til tjenestene, understreker Atle Svendal (Ap), leder av helse- og omsorgskomiteen i Arendal.
Ifølge Svendal kommer ti prosent gjestepasienter til Arendals fysioterapitjeneste.
– Det koster oss om lag et årsverk. I tillegg til det økonomiske, handler dette selvsagt om å ha rett kompetanse og sørge for gode og robuste fagmiljøer, sier han.
Han mener det er tilnærmet umulig, og på grensen til uetisk, å skulle fakturere pasientenes hjemkommuner for behandlingen. Svendal peker også på at tilskuddet man får fra staten per innbygger er lavere i en stor kommune som Arendal enn i de små kommunene rundt.
Det interkommunale samarbeidet i Østre Agder-sammenslutningen er relativt ungt, ifølge Svendal.
– Det har pågått en ti års tid, og vi er nok faktisk sterkest på helseområdet, forteller han.
Samhandlingsreformen har vært en drivkraft for samarbeidet i Østre Agder.
Trenger tverrfaglighet og kompetanse
Gjestepasientproblematikken er godt kjent blant avtalefysioterapeutene i byen.
– Jeg har pasienter fra elleve forskjellige kommuner på min liste, illustrerer fysioterapeut Ingvild Kvalem Svenningsen, spesialist innen lymfødem.
Hun ser frem til å få det interkommunale samarbeidet på plass.
– Vi trenger både tverrfagligheten og kompetansen dette vil gi, og det vil forhåpentlig innebære at vi får anledning til å utvide, sier Svenningsen.
For å bøte på ventelisteproblematikken tilbys pasienter gruppebehandling i påvente av individuell behandling, eller det settes opp akuttime. Håpet er at samarbeidet om nye spesialisthjemler skal korte ned ventetiden.
– Vi strekker oss langt for pasientene, men opplever at det er annen praksis i andre kommuner. Der lukker man døren for gjestepasienter med begrunnelse om at det er fullt og at terapeutene er overarbeidet. Det fører selvsagt til økt press hos oss. Min policy er at jeg ikke skal si nei, sier hun.
Flere hjemler vil også bidra til en mer robust tjeneste, ifølge Svenningsen.
– Faglig vil det være svært verdifullt å få et større miljø. Når man bare er én sier det seg selv at det blir veldig sårbart, også med tanke på sykdom og ferieavvikling. I tillegg må jeg reise langt for å treffe andre fysioterapeuter innen min spesialitet.
Hun understreker viktigheten av at pasientene kommer raskt i behandling.
– Jeg behandler alle som akutte pasienter, gir noen raske timer, råd og veiledning, og så avtaler vi det videre forløpet. Dette innebærer er god del sjonglering med pasientlistene for å finne den nødvendige plassen. Vi må ha flere folk, smertegrensen er nådd, slår Svenningsen fast.
På instituttet har de tre spesialiteter fordelt på to driftstilskudd á 75 prosent. Det sier seg selv at det blir trangt om tiden.
– I løpet av tiden jeg har drevet her har lymfødempasientene blitt stadig yngre. Dermed er mange av dem i arbeidsfør alder, så å komme tidlig i rett behandling har også et betydelig samfunnsøkonomisk aspekt ved seg, understreker fysioterapeuten.
Fysioterapeutene skal rapportere avvik til kommunen, men dette blir en vanskelig øvelse ettersom de strekker seg langt for å ta imot de som trenger hjelp. Dette er Arendal kommune innforstått med.
Kommunal kompetanse
Det har vært en vei å gå for å få åpnet de lokalpolitiske øynene for spesialistbehovet i Østre Agder. Svendal har ingen problemer med å vedgå dette.
– I 2014 utarbeidet Arendal kommune en plan for fysio- og ergoterapitjenesten frem mot 2030. Her var et av målene å etablere et interkommunalt samarbeid om de fire spesialitetene. Men en plan i seg selv driver oss ikke videre, sier han.
Press fra pårørende og pasientforeninger har ført til at lokalpolitikerne har fått økt forståelse for problematikken. Helga Larsen i Aust-Agder Lymfødemforening har vært en slik drivkraft både i Arendal og øvrige kommuner.
– Innsatsen hun og andre har lagt ned er avgjørende for å synliggjøre problemene i kommunehelsetjenesten, slår fysioterapeut Svenningsen fast.
– Jeg har jobbet i mer enn tre år med dette. I begynnelsen følte jeg at jeg var en liten brikke i et stort spill, men det stoppet meg ikke, sier Larsen selv.
Det har vært en lang og tung prosess, hvor hun har vært i kontakt med både lokalpolitikere og andre i sitt påvirkningsarbeid.
– De har heldigvis blitt mer medgjørlige og forstått mer med tiden. I starten visste de jo ikke hva lymfødem var, sier Larsen om lokalpolitikerne.
– Jeg føler meg stolt og er veldig fornøyd med resultatet, legger hun til.
Svendal er imponert over Larsens innsats.
– En ting er å få Arendal kommune til å være med på dette. Det er noe ganske annet å få sju-åtte andre kommuner til å stille opp. Her har også Larsen gjort en betydelig innsats, sier Svendal.
Vil ikke være med
Påvirkningsarbeid til tross, ikke alle kommunene i Østre Agder har gått helhjertet inn for samarbeidet. Svendal har laget et notat som viser den kommunale saksgangen i de involverte kommunene, og her er det spesielt Åmli som skiller seg ut.
Kommunestyret i Åmli har fattet et enstemmig vedtak om å ikke delta i samarbeidet om spesialisthjemler. I saksfremlegget til kommunestyret kan man få inntrykk av at kommunen er i utakt med seg selv:
«Behovet for et økt behandlingstilbud innenfor fysioterapi er påtrengende i alle kommunene i Østre Agder», kan man lese av dokumentet.
Her slås det også fast at det er svært stor pågang av pasienter til spesialitetene lymfødem, barnefysioterapi, psykomotorisk fysioterapi og manuellterapi.
Samtidig kan man lese av fremlegget at det ikke har vært sendt mange pasienter ut av Åmli, med unntak av noen innen lymfødem og barnefysioterapi. Kanskje enda mer oppsiktsvekkende er det å lese at kommunen ser for seg å ta seg av pasientene innen spesialitetene selv i fremtiden.
«Åmli kommune ser at ved å gi kompetanseheving til kommunens fysioterapeut vil pasientene få et godt tilbud i kommunen».
– Det er skremmende å se at en kommune tror den kan løse alle problemer innen fysioterapitjenesten ved å få litt mer kompetanse på plass. Ville man for eksempel sendt en pasient med skade i øyet til en fastlege? Fastlegen er også spesialist, men ikke på øye, illustrerer regionleder Bas van den Beld i NFFs region Sør-Øst.
Han tror ikke Åmli er klar over omfanget av pasienter fra egen kommune som får behandling andre steder.
– Da vet man heller ikke hva som mangler av kompetanse i kommunen, sier van den Beld.
Dette bekreftes av instituttet vi besøker, som har en hel del pasienter fra Åmli.
I tillegg til motstanden i Åmli, er det noe skepsis å spore i Vegårshei og Gjerstad. I sistnevnte kommune har man vedtatt å slutte seg til tre av fire avtaler, mens formannskapet i Vegårshei innstiller på det samme.
– Ingen av disse kommunenes beslutninger vil påvirke den totale regningen i vesentlig grad. Kostnadene er fordelt på innbyggertall, og summen som skal fordeles ved at for eksempel Åmli ikke er med er 9.000 kroner per hjemmel – altså 36.000 kroner totalt, sier Svendal.
Venter på Risør
Tilbake til dette «nesten» i det interkommunale samarbeidet. Uavhengig av Åmli og Vegårshei vil man gå videre med spleiselaget, og Svendal er utålmodig.
– Vi skal i gang. Jeg snakket med Arendal kommune i dag, og spurte om utlysningene var på plass. Der fikk jeg beskjed om at de venter på Risør. Planen er jo at vi skal få dette ut til 1. juni, sier han.
Svendal har avtale med ordfører Per Kristian Lunden (Ap) i Risør, som også er styreleder i Østre Agder-samarbeidet, om at de skal ta en prat om dette på telefonen. Det ligger altså an til interkommunalt samarbeid «live».
– Slik saken står akkurat nå, er det sjefen i det interkommunale samarbeidet som trenerer saken. Risør har hatt en helt grei behandling i helse- og omsorgskomiteen. Dette skjedde 15. mars i år, men saken har ennå ikke kommet opp i bystyret, påpeker Svendal.
Så ringer telefonen.
– Jeg trodde vi hadde hatt dette oppe i kommunestyret, sier Lunden, som lover å sjekke saken og ringe tilbake umiddelbart.
Etter en runde med kaffepåfyll er Risør-ordføreren igjen på tråden.
– Det stemmer at vi utsatte saken fordi det kom innspill fra Åmli og Vegårshei om at de bare ville være med på deler av avtalen. Her er det bare positive innspill til saken, men vi ville vente på disse kommunene så vi slapp at ta opp saken flere ganger, forteller Lunden.
24. mai gikk et enstemmig bystyre i Risør inn for å slutte seg til spesialistsamarbeidet. Dermed ligger det til rette for fire nye spesialiteter i Østre Agder-samarbeidet, og man ser for seg å lyse ut hjemlene så raskt som mulig.
Regionleder van den Beld beskriver samarbeidet som unikt.
– Jeg vil benytte det for alt det er verdt. En knallbra samarbeidsløsning som garantert vil bli benyttet i påvirkningsarbeidet av NFFs øvrige regionlederne for å sikre at pasientene får best mulig tilbud, sier han.
