Relativ risiko i RCT-studier
Randomiserte studier gir den beste dokumentasjonen på relativ effekt av behandling. Beregninger for å finne den absolutte effekten er et forsømt og oversett område, ifølge norsk forsker.
Mens randomiserte kontrollerte studier (RCT) regnes som gullstandard i medisinsk forskning, har denne typen studier også svakheter. Det er primært den relative effekten som måles, og pasientene er ofte svært selektert, noe som i de fleste tilfellene fører til en overvurdering av den absolutte effekten.
Førsteamanuensis Per Olav Vandvik, forsker ved Kunnskapssenteret og overlege ved Sykehuset Innlandet, er en av medforfatterne til en studie som er publisert i British Medical Journal (Spencer et al). Artikkelforfatterne ønsker at det skal stilles like strenge metodiske krav til å beregne absolutt risiko som relativ risiko.
- For å finne den absolutte risikoen, må vi kjenne utgangsrisikoen. Den bør vi ikke lete etter i de randomiserte studiene, men i kohort- og registerstudier. Det er den absolutte, og ikke den relative, effekten som er viktig i klinisk praksis. Dette er noe vi må ta stilling til når vi ser på fordeler og ulemper av en gitt behandling for pasientene våre, sier Vandvik til Dagens Medisin.
Ett mål på absolutt risiko er number needed to treat (NNT) - hvor mange som må behandles for å unngå en hendelse.
Vandvik mener problemet har vært et oversett område. I BMJ-studien illustrerer artikkelforfatterne hvordan absolutt slagrisikoreduksjon ved antikoagulasjon hos atrieflimmerpasienter avhenger av utgangsrisiko.
Les mer: Dagens Medisin
Hele artikkelen i BMJ
