Praksisoppholdets verdi for å bygge opp et klinisk resonnement

Jeg venter på dagens første pasient, og møter opp tidlig for å lese det jeg kan av journal og aktuelle temaer. Det er fjerde dag av praksis på tredjeåret, en periode som går over ti uker i spesialisthelsetjenesten. Vi tar imot pasienter via røntgenavdelingen for å kartlegge pasientenes funksjon og restriksjoner, særlig i akuttfasen. Selv om hoveddiagnosene pasienter kommer med ofte er de samme, så er personene forskjellige. Noen er klare for å vende tilbake til sine aktiviteter så snart som mulig, mens andre trenger trøst og trygghet for å komme i gang med beskjedne daglige aktiviteter. Med et slikt blikk på en ellers strukturert avdeling som skadeavdelingen, er dette en liten tankevekker på hvordan må se på pasienter som individer, uansett hvor man befinner seg som fysioterapeut. 

Avvik og feil 

Praksis er etter min mening noe av det mest spennende vi er med på som fysioterapeutstudenter, og noe jeg har gledet meg til å være med på igjen. Det kan allikevel være svært travelt og uoversiktlig for studenter å prøve seg i klinikken. På skolen starter de med mye fokus på fysiologi, anatomi og biomekanikk, der man bygger videre med undersøkelse. Jeg kan tørre å påstå at de fleste av oss fysiostudenter i første del av studiet ender opp med å ha mye fokus på å finne avvik og feil på kropp og struktur, og dette på tross av at det ofte feiler våre medstudenter veldig lite når vi øver. Med begrenset praksiserfaring er det vanskelig å bygge videre på funn man lærer seg i en bestemt struktur. Vi trenger alle å prøve oss i praksis for å modnes i yrket vårt. 

Fra teori til praksis 

I forelesninger, gruppearbeid og ferdighetstrening lærer vi på kort tid mye teori om kropp og helse og får et stort repertoar av undersøkelsesverktøy og tiltak. Å sette det man lærer ut i praksis har nok vært det mest spennende jeg har gjort i studiet, men det er ikke lett. Da jeg skulle ut i praksis for første og andre gang som førsteårsstudent, følte jeg at klinisk resonnement var det vanskeligst tenkelige i yrket. For ikke å snakke om kontakten med personer som var kognitivt svekket, enten ved sykdom, funksjonshemming eller medikamentpåvirkning. Vi hadde kun observert et par pasienter på egenhånd på pasientdag. Når jeg igjen tenker på disse pasientdagene, gliser jeg godt i dag ved å se hvor langt vi har utviklet oss seden dette. I første klasse skrev vi blant annet opp faste strukturer på undersøkelse, på grunnlag av diagnoseinformasjon, alder og kjønn som vi hadde fått opplyst før pasientmøtet. Vi fulgte arbeidsheftet fra lærerne til punkt og prikke. Dette ender fort med at anamnesen blir stiv og unaturlig, i tillegg til at undersøkelsene fort bærer preg av forhåndsbestemte strukturer og valg. Målet til å begynne med er å samle alt det man lærer uten å ta for mange steg på en gang. Det er først når vi dukker opp i praksis at vi virkelig får utfordret vårt kliniske resonnement. 

Utfordringer, engasjement og innsats 

Gode mål er helt sentralt for å oppnå et best mulig praksisopphold. Jeg har merket at det er umulig å bli en god kliniker uten å utfordre seg selv. Målene må dermed være så utfordrende som mulig innenfor din interesse, men fortsatt realistiske. Det skal mye til for at pasienter og kollegaer blir "sinte" om du prøver deg på noe du ikke er komfortabel med. Engasjementet og innsatsen viser seg igjen for folk rundt, og det er lov å feile litt så sant det er innenfor forsvarlige rammer og gjerne godt kontrollert av veileder. 

Praksis kan også være en stor følelsesmessig påkjenning. Jeg har blitt en mye sterkere person av studiet og praksisen, og dette er noe andre også hevder å ha merket. Jeg kjenner meg allikevel fortsatt full av følelser. Noen takler å se lidende pasienter bedre enn andre, og slik eksponering gjør oss bedre rustet til å gjøre vår jobb på en god måte. Det som er fint med å jobbe med helse er at uansett om pasienten har uttalte lidelser eller ikke, er vedkommende gjerne svært takknemlig for å ha blitt hjulpet frem mot sine framskritt. Jeg opplever det som en god følelse å kunne hjelpe pasienter med å ha det bedre enn de hadde hatt det uten vår hjelp.  

Ta initiativ 

Ansvaret øker fortløpende når man er i praksis. Jo lenger tid vi får i praksis, jo mer forventes det å kunne. Dette dreier seg om vurdering av pasienter, journalskrivning og dokumentasjon av det som gjøres, og å sette seg inn i nye datasystemer. Kontaktlæreren min i praksis ga meg et godt tips på andreåret i kommunepraksis; «Lær deg å bli selvstendig, ved å ha pasienter du tar deg av helt selv, uten medstudent eller veileder så langt det går». Dette var et veldig smart tips, ettersom praksissteder ofte tar inn to eller flere studenter på samme avdeling. Med medelever er det fristende å samarbeide om pasientene. Det er likevel fort gjort å bli avhengig av veileder om man står alene som student. Det er viktig da å fortsatt være selvstendig, ved å si ja til alle muligheter til å ta ansvar for enkeltpasienter og grupper. Starte med små oppgaver som å ta alle standard knetester på en med vondt kne, ta opp en anamnese og jobb videre. Etterhvert klarer du å styre hele timer. 

Jøran Waldeland