Praksis: Vil jeg prestere opp til forventningene?

Rundt oss ser vi flinke studenter. Kjempeflinke studenter. Studenter som er sosiale, byr på seg selv, er faglig dyktige og inkluderende overfor medstudenter. Skal vi sette alle studenter i en bås, er fysiostudenter kremen. Trening, jobb, lesing, frivillighetsarbeid og sosial deltagelse går hånd i hanske - ingenting er et problem. Er det mulig å utmerke seg i en slik gruppe? 

Vi skal nå snart ut i 3. semesterpraksis, den første lengre praksisperioden på sju uker. Noen skal være i kommuner, andre på sykehus og på klinikker. Noen studenter må være helt alene på et praksissted. Dette kan være skummelt nok i seg selv. Det vil oppstå situasjoner hvor det er behov for å «debriefe». I tillegg vet vi at halvparten av studiepoengene oppnås gjennom diskusjon og argumentasjon med medstudenter, og disse studentene vil ikke ha like god mulighet til dette. Vil vi leve opp til alt det praksisstedet forventer? Er det en sjanse for at vi ikke vil få praksisen godkjent? 

Økonomi og bosted 

Andre utfordringer rundt praksis er flytting og økonomi, siden mange av oss får tildelt praksissted milevis unna studiestedet. Selve flytteprosessen er noe for seg selv. Man får ikke lange tiden på seg til å finne et nytt sted å bo, og det er ikke alltid man har bekjentskaper på det nye stedet. Heldigvis er flere av praksisplassene behjelpelige til å bistå i denne prosessen. Det økonomiske aspektet ved flytting byr på hodebry. I denne perioden må de fleste av oss betale to husleier og mister mulighet for inntekt ved eventuell deltidsjobb. Selv om universitetet tilbyr økonomisk stønad, blir det et trangere budsjett. Dette er jo ikke første gang det er lagt opp til at praksisperioder fører til flytting, så vi vet at det gjennomførbart. Allikevel er dette bekymringer som har ligget og kvernet bakerst i skallegropen en god stund. 

Prestasjoner - på godt og vondt 

Vi har fått høre at det å gi et godt bilde av deg selv i 3. semesterpraksis kan være nøkkelen i en jobbsøknad. Etter en lang sommerferie og artig fadderuke, skal mye nytt pensum inn og gammelt pensum friskes opp. For å bestå praksis, må grunnkunnskapene være på plass. Vi føler en form for prestasjonsangst med tanke på at vi vil vise oss fra vår beste side. Vi blir redde for å feile. Det er mange tanker som surrer rundt angående denne perioden, også med tanke på eksamener og veileder. Får vi tid til å lese, eller vil vi være helt utkjørt etter en dag på jobb i nytt miljø? Vil veilederen gi oss mulighet til å la oss prøve og feile, og følge oss opp på en god måte, eller ikke? For dette vil være avgjørende for hvor godt læringsmiljøet blir, og hele opplevelsen av praksisoppholdet. 

Vi tror likevel dette er tiden vi skal anvende den kunnskapen vi har i oss, samtidig lære, ta til oss, reflektere, kritisere og omfavne all lærdom som presenterer seg. Kanskje man knytter noen bekjentskaper til en fremtidig arbeidsplass? Alt i alt gleder vi oss - hvilke utfordringer vil jeg møte? Så får vi bare håpe på at vi er gode nok akkurat sånn som vi er, og med den kunnskapen og personligheten vi besitter. 

Harald Eiker Berg og Marthe Korsvoll, FYSIO Trondheim