Fysiostudenter: – Skulle ønske vi hadde egen klinikk

– Den første praksisen min var observasjonspraksis ved Haukeland universitetssjukehus. Jeg hadde lite kunnskap om hvordan fysioterapeuter jobbet på sykehus, så dette var veldig verdifullt for meg. Det var en intro til hva fysioterapi var, sier Elise Eimind Børslien (25). Hun er sisteårsstudent ved Fysioterapiutdanningen ved Høgskulen på Vestlandet i Bergen.

Sammen med medstudent Martin Thorborg Johansen (24) og resten av kullet holder de nå på med siste innspurt på bacheloroppgaven. Før de har kommet så langt har de vært ute i én observasjonspraksis, to lengre praksisperioder og flere dager med besøk av pasienter på skolen.

Store forskjeller?

Bakgrunnen for at vi tar opp praksislengde ved utdanningene i Fysioterapeuten nr. 5/2019 er et innlegg på studentbloggen på fysioterapeuten.no i april. Andreårsstudent Kamilla Skallerud fra FYSIO Oslo skrev der at hun mener det er for store forskjeller i total praksislengde ved de norske fysioterapiutdanningene:

– Om litt over ett år har jeg en bachelorgrad i fysioterapi, og skal ut i turnus. Det jeg har hatt av praksis til nå er; 12 timer observasjon av en fysioterapeut i 1. klasse, sju timer undersøkelse og behandling av én pasient (sammen med en medstudent) i praksisklinikken på skolen og sju timer som treningskontakt hvor jeg har vært med en psykiatrisk pasient på trening. I mai har jeg 10 dager praksis på et sykehus, og det er det. Til sammenligning har studentene i Tromsø og Trondheim 14 uker praksis bare i løpet av 2. klasse, mens Bergen har 11 uker. Nå skal jeg ikke legge skjul på at vi i Oslo har flere uker praksis det siste året enn de andre skolene, men totalt sett er det fem-seks uker som skiller skolen med mest og minst praksis, om tallene jeg har fått oppgitt stemmer. Det er veldig mye, med tanke på alt jeg lærte og fortsatt snakker om etter de 12 timene med observasjon i fjor, skrev bloggforfatteren fra fysioterapiutdanningen ved OsloMet.

Lenger ned i saken kan du se hvordan praksis er organisert ved utdanningene i Tromsø, Trondheim og Oslo.

Populære pasientdager

– Pasientdagene har vært kjempeviktige for oss. Alt er veldig svart-hvitt når du ser det på papiret, men når du møter pasientene forstår du at det er mye mer nyansert. Pasientdagene har vært viktige å ha for å forberede oss på å gå ut i praksis. Jeg synes vi gjerne kunne hatt enda flere slike dager, sier Børslien.

Studentene i Bergen har 11 uker praksis i kommunehelsetjenesten rett etter nyttår i andreklasse og ti ukers praksis i spesialisthelsetjenesten på samme tidspunkt i tredjeklasse.

– Det var praksisen i kommunehelse-tjenesten som påvirket meg mest. Jeg var i praksis på et sted som var en blanding av sykehjem og et institutt. Det var veldig variert og jeg fikk sett mye forskjellig. Å være ute i praksis bidro til å gjøre læringsprosessen lettere. Det er enklere å se sammenhenger når du har vært ute i praksis, sier Johansen.

Å bli kastet uti det

Når det gjelder omfanget av praksisen, synes de to studentene at det har vært et bra opplegg ved utdanningen i Bergen.

– Vi startet med en introduksjon med observasjonspraksis tidlig i førsteklasse. Det andre året ble vi kastet uti det og fikk egne pasienter, samtidig som vi ble fulgt tett av veileder. Det var trygge rammer hele tiden, sier Johansen.

De to mener det er viktig å ha første praksis så fort som mulig etter at man starter på studiet.

– Da får man fort se hvordan fysioterapeuter jobber, i stedet for å bare anta hvordan det er. Jeg synes det er viktig at vi erfarer det selv og se hvordan man jobber på klinikken, sier Johansen.

Drømmer om fortiden

Børslien skulle ønske man kunne gå litt tilbake i tid.

– Veilederne våre har pratet om gode gamle dager da det var klinikk på skolen. Jeg skulle ønske vi hadde egen klinikk. Det hadde vært en drøm for oss studenter.

Studentene i Bergen har i dag to lange praksisperioder i tredje og femte semester; henholdsvis 11 uker i kommunehelsetjenesten og 10 uker i spesialisthelsetjenesten. I tillegg kommer kortere praksisperioder i første og andre semester samt noe praksis knyttet til ulike prosjekter.

– Vi hadde en periode hvor det var kortere praksis; fem-seks uker på samme sted for så å bytte. Det erfarte vi at var for kort tid til å bli kjent med arbeidsstedet og å komme inn i rutinene. Vi mener det er bra å ha perioder som strekker seg utover åtte uker på hver praksisplass, sier fagseksjonsleder Steinar Hummelsund ved bachelorutdanningen ved Fysioterapiutdanningen ved Høgskulen på Vestlandet (HVL).

Mer vekt på kommunhelsetjenesten

Når praksisen nå skal utvides til 30 uker autentisk praksis, som følge av de nye retningslinjene for fysioterapeututdanningene i Norge, ønsker HVL å utvide praksistiden i kommunehelsetjenesten.

– Liggetiden på sykehuset er redusert, og som en følge av samhandlingsreformen foregår behandlingen nå i større grad i kommunen pasienten bor i, sier Hummelsund.

Allerede tidlig i første semester har studentene en tre dagers introduksjonspraksis der de observerer fysioterapeuters arbeidshverdag.

I løpet av det første studieåret er det to pasientdager. Pasientene er personer med muskel- og skjelettplager. 24 pasienter, rekruttert fra fysikalske institutt, kommer inn på utdanningen. Studentene deles inn i grupper og undersøker en pasient. Det blir gitt veiledning i forkant og etterkant av undersøkelsen. Studentene skriver journal på sine pasienter.

– Dette er ikke en autentisk praksis, men det er en svært god forberedelse på det de møter i praksis, sier Hummelsund.

I andre studieår er det pasientdager innenfor tema muskel og skjelett og nevrologi. Studentene undersøker, skriver journal og foreslår et behandlingsopplegg. 

Forebyggende helse

Fysioterapeututdanningen samarbeider med noen barnehager i bergensområdet i barnebolken på andre studieår. Studentene planlegger og gjennomfører et aktivitetsopplegg for en utvalgt gruppe barnehagebarn. Som en del av emnet Health Promotion and Preventative Work (internasjonalt emne) har studentene en forebyggende og helsefremmende praksis i bergensområdet. Her inngår to prosjekter – ett prosjekt der de gjennomfører en arbeidsplassvurdering og ett hovedprosjektet der de skal utforme en helsefremmende kampanje basert på praksisstedet sine ønsker og behov.

På hjemmebesøk

Nytt dette studieåret er at tredjeårssstudentene dro hjem til personer med MS, Parkinson eller slag. Her var formålet å få et innblikk i hvordan hverdagen kan være påvirket av å være rammet av disse sykdommene.

– Det ble en meget verdifull erfaring å ha med seg ved innledningen til nevrologibolken, sier Hummelsund.

Store variasjoner ved utdanningene

Praksisukene organiseres ganske ulikt. Her er en oversikt for Tromsø, Trondheim og Oslo.

Tromsø

– Veksling og sammenheng mellom undervisning og praksis står sentralt for at studentene skal utvikle fysioterapifaglig kompetanse, sier Morten Nikolaisen, studieleder ved bachelorprogrammet i fysioterapi ved UiT Norges arktiske universitet. 

Ved UiT har fysioterapeututdanningen en oppbygning der studentene starter med kortere opphold i praksis, og så øker lengden på praksisperiodene etter hvert.

– All praksis hos oss er «eksterne praksisstudier», det vil si at de gjennomføres i autentiske yrkessituasjoner hos eksterne praksistilbydere, sier Nikolaisen.

I Tromsø er det en uke praksis første semester og tre uker andre semester. Andre studieår er det sju uker praksis på høsten og sju uker praksis på våren. Tredje skoleår er det to uker på høsten og ti uker på våren.

Trondheim

Ved NTNU har studentene seks ukers praksis det første studieåret, inkludert for- og etterarbeid. Det er to dagers observasjonspraksis ved oppstarten av studiet. Studentene leder bevegelsesgrupper gjennom hele første studieår. Her ligger fokus på kommunikasjon, samhandling og instruksjon i gruppe for personer i ulike aldre. Studentene får også erfaring i helsefremmende arbeid. I tillegg har studentene «punktpraksis». Det er observasjonspraksis en dag i uken over fire uker i andre semester i første skoleår. Det er også to ukers observasjonspraksis i barnehage. 

Andre studieår har studentene to praksisperioder, én i hvert av de to semestrene, begge periodene er på sju uker. I tillegg til de sju ukene er for- og etterarbeid tilsvarende en uke for hver av de to praksisperiodene obligatorisk for studentene, og vil bli vurdert som en del av praksisstudiene. Praksisen foregår både i første- og andrelinjetjenesten.

Tredje studieår har studentene én praksisperiode på åtte uker.  Denne er plassert i 6. semester. Erfaring fra selvstendig arbeid som fysioterapeut og tverrfaglighet står i fokus. Praksisen foregår både i første- og andrelinjetjenesten. Siste skoleår har studentene også praksis i bedriftshelsetjenesten i forbindelse med en modul i folkehelse.

 – Oppbyggingen av dagens praksisperioder er begrunnet med at man skal nå læringsutbytter for de ulike studieemnene/-årene. Praksisperiodene skal vise en progresjon og skal samlet bidra til å nå sluttkompetansen som er beskrevet i dagens rammeplan. Endring av praksis og utprøving av nye praksismodeller diskuteres og kan komme i forbindelse med utarbeiding av ny studieplan, sier Siri Merete Brændvik, studieprogramleder for fysioterapi ved NTNU.

Oslo

Fysioterapiutdanningen ved OsloMet – storbyuniversitetet har to ulike studieretninger, fysioterapi og mensendieck, hvor praksis er lagt opp noe forskjellig. Første studieår er det stort sett observasjonspraksis for begge studieretninger. Andre året har begge studieretninger praksis ved høyskolens praksisavdelinger. Studieretning mensendieck har i tillegg praksis knyttet til gruppetreninger, som går gjennom et helt semester. Studieretning fysioterapi har en fireukers praksis knyttet til et rehabiliteringsemne, i tillegg til praksis ved høyskolens praksisavdeling.

 – Det er generelt vanskelig å skaffe praksisplasser. De praksisplassene vi har er gode og vi har et meget godt samarbeid med dem. Våre veiledere i praksisfeltet gjør en kjempejobb. Noe vi er meget takknemlig for. Spesialisthelsetjenesten har som lovpålagt oppgave å ta imot studenter. Tilsvarende lovverk og finansiering finnes ikke for kommunehelsetjenesten, noe som gjør det vanskeligere å skaffe praksisplasser i kommunene, opplyser instituttleder Hege Bentzen.

 På lengre sikt ønsker OsloMet flere praksisplasser i den kommunale helsetjenesten.

– Praksis er viktig for å utdanne gode fysioterapeuter, og erfaring fra både spesialisthelsetjenester og den kommunale helsetjenesten er viktig, sier Bentzen.