Praksis i England – nært men fjernt

Som fysioterapistudenter er vi så heldige som får muligheten til å reise på utveksling i deler av studiet. UIT Norges arktiske universitet lar deg ta den siste ti-ukerspraksisen i et annet land, heriblant England som en mulighet. I fjor kunne vi lese et blogginnlegg fra studenter i Zambia som satte lys på kulturforskjellene de opplevde mens de praktiserte fysioterapi i Afrika. Men hva er egentlig de store forskjellene til England? Er det noen forskjeller?

Publisert Sist oppdatert

Fysioterapistudenter i England
Vi befinner oss i Bristol, Englands sjette største by, lokalisert sørvest i landet. Det er en såkalt «grønn» og frodig by med mange studenter, og ikke minst et sentralt knutepunkt for å komme seg til andre steder av landet. Her har studentene fem uker praksis hvert semester og de blir fulgt opp på en litt annen måte enn hva vi er vant til i Norge. Studentene blir gradert mellom 0 og 100 på flere ulike områder basert på hvor bra de gjør det i praksis. De må ha minst 40 poeng for å bestå. Resultatet etter deres siste praksis på tredjeåret er avgjørende for deres «final grade» når de fullfører fysioterapistudiet. I motsetning til Norge har de ikke turnustjeneste, derfor blir den siste praksisen veldig viktig for å trene på kliniske ferdigheter samt få en god sluttkarakter som de tar med seg som grunnlag for søk av jobb etter studiet. Veilederne legger til rette for at du skal ha mulighet til å imponere og å utvikle deg så godt det lar seg gjøre ut fra dine forutsetninger. Som norsk student puttet inn i en engelsk fysioterapihverdag, har jeg erfart både likheter og forskjeller til den norske fysioterapipraksisen, på godt og vondt.

Andre arbeidsoppgaver
Sykehuset jeg jobbet på de første fem ukene heter Southmead Hospital. Det er et regionalt senter med spesialiteter og ekspertise på traumeskader, ortopedi, plastikkirurgi, brannskader og nevrovitenskap. Jeg var på en avdeling kalt Burns and plastics, her var det 32 pasientrom, hvorav sju senger til akutte brannskader og resterende senger til pasienter som ventet på eller hadde fått gjennomført kirurgi. Det kunne være komplekse underekstremitetstraumer, handkirurgi, brystrekonstruksjoner etter kreft, hudtransplantasjon eller andre korrigeringer etter traumer og skader. Med andre ord, et kompetanseområde jeg ikke hadde mye øvelse i fra før av, men potensiale for å lære en hel del om. Vi arbeidet både etter fastbestemte protokoller, men også etter egne funksjonsvurderinger av pasientene. Postoperativt var fokuset å få pasienten selvstendig og mobil, undersøke hvilke ganghjelpemidler som var hensiktsmessige, vurdere bevegelsesutslag og styrke i muskulatur – og sende dem fortest mulig hjem. Fysioterapeuten er en del av et team med leger, sykepleiere, ergoterapeuter, psykologer og traumekoordinatorer. Arbeidsoppgavene er stort sett like som i Norge, men inkluderer også en god del medisinske vurderinger, deriblant hvilke medisiner pasienten trenger. Etter samtaler med de ulike fysioterapeutene viser det seg at de lærer mye mer om farmakologi under studiet enn hva vi gjør i Norge. De har ekstremt mye kompetanse om patofysiologi, både i dybden og i bredden. Det er også helt vanlig at fysioterapeuten gjør blodtrykksmålinger og regelmessige lungekonsultasjoner. For å si det sånn: Det var mer uvanlig å se en fysioterapeut uten stetoskop rundt halsen, enn med.

Travel hverdag
Sykehuset var et moderne sykehus, men noe som overrasket meg var at deres journalsystem ikke er digitalisert. Medisinsk informasjon om pasientene var samlet i en mappe som lå i en tralle. Dette medførte at om noen andre kikket i papirene, så var de borte fra tralla og du fikk ikke gjort jobben din før notatene var tilbake. Dette ergret meg omtrent hver dag, da det stoppet den gode arbeidsflyten. På den andre siden skal det sies at det generelle tempoet på arbeidsplassen var mye høyere enn jeg noen gang har opplevd før. Alt av journalføring, henvisninger og annet papirarbeid foregikk ved arbeidsbenker midt i et stort rom ved inngangen til avdelingen. Her var det alt fra 5-30 personer som jobbet samtidig med ulike oppgaver. Det var bare å bli vant til høylytt prating, pipelyder fra pasientrommene, telefoner som ringte, transport av pasienter inn og ut, kollegaer som diskuterte pasienter, sykepleiere som leitet etter utstyr i skap og skuffer og regelmessig noen som ropte «Hvem har journalmappen til seng 24, jeg kan ikke finne den i tralla». Jeg liker å tro at det var som tatt ut av serien «Scrubs».

Pasient-fysioterapeut relasjoner
De travle dagene på sykehuset førte naturligvis til at vi fikk veldig mye gjort – det ble mye mengdetrening, akkurat slik jeg håpet på. Etter en stund spurte jeg meg selv om de faktisk arbeidet mer effektivt her enn i Norge. Etter mine første pasientmøter alene, ble jeg takket for at jeg tok meg tid til å se pasienten, da alle andre «stresset rundt». Det fikk meg til å tenke på hvilke verdier og holdninger vi blir lært opp til å ha i Norge. Observasjoner av fysioterapeuter i Bristol ga meg følelsen av at pasientmøtene var preget av en «sjekkliste», hvor det var lite rom for å bli kjent med pasienten. Jeg reagerte også på det tilsynelatende asymmetriske forholdet, hvor fysioterapeuten fremstår mer autoritær ovenfor pasienten. Pasienten føyde seg etter fysioterapeutens plan og mål for behandling, og jeg hørte ofte spørsmål som for eksempel «hvor langt har DU bestemt at JEG skal gå i dag?». For meg var et så enkelt spørsmål vanskelig å svare på, da jeg er vant til et dynamisk samarbeid mellom pasienten og å se an behandlingen etter pasientens reaksjoner og kapasitet. Som student i dette miljøet prøvde jeg å øve på det jeg har blitt lært opp til, og tok meg den tiden jeg trengte.

Annen type veiledning og forventninger
Mange av forskjellene jeg opplevde var små og ubetydelige, men likevel nok til at jeg reflekterte rundt dem. Den engelske fysioterapeuten er faglig oppdatert, dyktig og gjør en god jobb med studenter. Veilederne er vant til å vurdere studentene på en annen måte enn norske studenter, noe jeg kunne dra nytte av. Jeg fikk ofte tilbakemeldinger på det jeg gjorde, og jeg ble stadig kastet ut i nye utfordringer etter filosofien «learning by doing». Å være student i dette miljøet krevde at jeg måtte gå utenfor komfortsonen min, godta at det var OK å ikke være «godt nok» forberedt, og tørre å innrømme egne svakheter og kunnskapshull. Det kan høres skummelt ut, men jeg opplevde at det var nettopp dette som gjorde at jeg utviklet meg.

Oppsummert – søk utveksling i England!
Etter fem uker i England har jeg fått erfaringer jeg aldri ville vært foruten. Det er bare ved å utfordre seg selv at man vokser. Fysioterapeutene har en litt annen væremåte, men det gjør at man blir mer oppmerksom på hvordan man selv vil fremstå. Det skal også sies at å leve i et annet land, med et annet språk og kultur er en opplevelse i seg selv. Om du liker å drive med sport, gå på teater, shopping, dra på Premier League kamper eller bare sitte på en pub og drikke øl, så har du alle mulighetene i dette landet – og mer til. Jeg ser frem til de neste fem ukene i praksis på et rehabiliteringssenter, og gleder meg til alt jeg skal lære der. 

Amalie Hempel, 3. klassestudent i Tromsø, nestleder FYSIO Norge.