– Oppfordring om dokumentasjon

Anne-Lise Tamber, fysioterapeut, ph.d., Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo (UiO), og Høgskolen i Oslo og Akershus.

Fadnes og Leira stiller seg innledningsvis spørrende til deler av et populærvitenskapelig oppslag om svimmelhet, hvor jeg ble brukt som én av fire kilder (Gaarder, Dagbladet, 15.03.2014). At et slikt oppslag kan bli upresist, unyansert, og feil for noen personer med svimmelhet var dessverre en risiko. Forfatternes kommunikasjonsform velger jeg å ikke kommentere. Jeg velger å løfte fram enkelte tema i kronikken som kan ha interesse for lesere relatert til fysioterapi ved svimmelhet.

Forfatterne har tilknytning til psykiatriske poliklinikker, og har basert sitt utviklingsarbeid på samarbeid med «mange ulike pasienter som sliter med grader av vedvarende svimmelhet». Studier de siste 10 årene som inkluderer pasienter med svimmelhet av ulik opprinnelse viser at mellom ca. 25-70 prosent kan ha varierende grad av svimmelhet ved oppfølging etter ett år eller mer. Redsel for å bevege seg, fobier, angst og depresjon antas å spille en rolle ved langvarig svimmelhet, og er identifisert som noen av flere risikofaktorer for utvikling av vedvarende svimmelhet. I tråd med dette ansees pasientgruppen i kronikken å være relevant for fysioterapi.

Svimmelhet er imidlertid ikke et entydig symptom. Innsikt i sannsynlig opprinnelse og medvirkende faktorer til svimmelhet, og tilhørende symptomer og funksjonsproblemer, ansees som et viktig grunnlag for valg av behandlingstilnærming. De fleste pasienter med svimmelhet utvikler ikke angst og vedvarende svimmelhet. Om pasientene i kronikken er relevante for leserens kliniske praksis, er vanskelig å vurdere fordi vi mangler nærmere beskrivelse av pasientgruppen.

Vestibular patologi er funnet å utgjøre den hyppigste årsaken til svimmelhet og ustøhet, hvor perifere vestibulare forstyrrelser utgjør hovedandelen, også som sannsynlig opprinnelig årsak til vedvarende svimmelhet. Disse pasientene er tilsynelatende ikke omtalt i kronikken. I min praksis med pasienter opplever jeg nødvendigheten av å kunne gjenkjenne og differensialdiagnostisere tilstander ved svimmelhet som et spesifikt eller uspesifikt symptom, og av vestibular vs. ikke vestibular opprinnelse. Dette er avgjørende for å identifisere eller å kunne ekskludere disse i videre undersøkelser og behandling. Uansett varighet av svimmelheten er en grundig anamnese og funksjonsundersøkelse avgjørende for valg av tilnærming.

Fadnes og Leira framhever at forståelse av «hjernens nettverkssamarbeid» og samarbeidet med Brodal har hatt betydning for deres arbeid med pasienter med svimmelhet. Dette betviles ikke. Flere forklaringsmodeller på mekanismer som kan bidra til forstyrrelser i hjernens nettverkssamarbeid, og som kan føre til svimmelhet, er «sensorisk konflikt» og «sensorisk mismatch»; emosjoner og kognitive prosesser relatert til balanse. Dette er delvis sammenfallende nettverk for kroppsbilde, postural kontroll, smerte, motivasjon og affekt og ulike biologiske prosesser, i tillegg til «signal-filtrering», en modell som kan forklare somatisering.

Flere forståelsesmodeller kan begrunne tilnærminger som også adresserer sub-systemer som kan bidra til svimmelhet, som for eksempel vestibular rehabilitering. Elementer i vestibular rehabilitering, et sekkebegrep for ulike tilnærminger utviklet for pasienter med svimmelhet av vestibular opprinnelse, indikerer god effekt for flere tilfeller av svimmelhet av vestibular opprinnelse. Forfatternes insinuasjoner til «fysioterapeuter som behandler svimmelhet på denne måten» framstår derfor som uklare og utilstrekkelige. Vestibular rehabilitering er forskningsbasert, og bedring kan skyldes hjernens plastisitet, sentral kompensering, mobilisering av restfunksjon og reservekapasitet, læring og relæring. Ingen påstår at enkeltelementer i vestibular rehabilitering er virkningsfull for alle pasienter.

Forfatterne av kronikken oppfordres til å dokumentere hvilke pasienter som kan ha nytte av «læringsorientert fysioterapi» og om effekten er bedre enn andre tilnærminger i arbeid med pasienter med svimmelhet.  

Kilder

– Bisdorff, A., et al., Classification of vestibular symptoms: Towards an international classification of vestibular disorders. Journal of Vestibular Research: Equilibrium & Orientation, 2009(19): p. 1-13.

– Goplen, F.K. Svimmelhet - Diagnostikk og behandling. 2009  2009 September 1]; Available from: http://balanselaboratoriet.no/en_vei_ut_av_svimmelheten/index.html.

– Grill, E., et al., International Classification of Functioning, Disability and Health (ICF) Core Set for patients with vertigo, dizziness and balance disorders. Journal of Vestibular Research: Equilibrium & Orientation, 2012. 22(5-6): p. 261-271.

– Guidetti, G. The role of cognitive processes in vestibular disorders. Hearing, Balance and Communication, 2013. 11, 3-35 DOI: 10.3109/21695717.2013.765085.

– Herdman, S.J., Vestibular Rehabilitation 3ed. 2007, Philadelphia: F. A. Davis Company.10.

– Shumway-Cook, A. and F.B. Horak, Rehabilitation strategies for patients with vestibular deficits. Neurol Clinics, 1990. 8(2): p. 441-457.

– Hillier, S.L. and M. McDonnel. Vestibular rehabilitation for unilateral peripheral vestibular dysfunction (Review). The Cochrane Library, 2011, Issue 2 2011  2011 June 22]; Available from: www.thecochranelibrary.com

– Hilton, M.P. and D.K. Pinder The Epley (canalith repositioning) manoeuvre for benign paroxysmal positional vertigo. Cochrane Database of Systematic Reviews 2004. Art No.:CD003162 DOI: 10.1002/14651858.CD003162.pub2.