Nye grep i fedmefeltet

Gro Rugseth, førsteamanuensis Norges Idrettshøgskole. gro.rugseth@nih.no.

Karen Synne Groven, post.doc. Institutt for Helse og Samfunn, Universitetet i Oslo.

Gunn Engelsrud, professor Norges Idrettshøgskole.

Denne fagkronikken ble akseptert 31.10.2014. Fagkronikker vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt.

Fedmekirurgiens skyggesider

Magne Nylenna og Camilla Stoltenberg, begge i svært sentrale posisjoner i folkehelsearbeid, stilte i Dagens Næringsliv 11. oktober spørsmålet «skal kirurgi slanke de overvektige?» De bygget sitt spørsmål på at Nasjonalt Kunnskapssenter for Helsetjenesten har innhentet «all tilgjengelig forskning om langtidseffekter av fedmekirurgi». Kunnskapsgjennomgangen viser at til tross for positive effekter av fedmekirurgi, så kommer nå også de negative virkningene av denne behandlingen til syne, i form av alvorlige komplikasjoner og bivirkninger (1). Fra egen forskning vet vi at personer som har gjennomgått fedmekirurgi har fått redusert sin livskvalitet betydelig og sin daglige fungering betraktelig. Livet etter inngrepet oppleves for flere som forverret og tungt (2-4).

Det burde strengt tatt ikke forundre noen at fedmekirurgi, der mage/tarmsystemet endres radikalt, kan resultere i omfattende bivirkninger, sammenliknet med for eksempel hoftekirurgi. Nylenna og Stoltenberg er selv inne på en annen svært betenkelig side ved inngrepet; fedmekirurgi innebærer amputasjon av friske organer (1). De er, på bakgrunn av kunnskapsgjennomgangen, bekymret for den sterke og ensidige satsningen på slik behandling, og antyder at ensidigheten kan ha bidratt til å svekke helsetjenestens øvrige, systematiske utbygging av ikke-kirurgiske tiltak. Samtidig innrømmer de at individuell vektkontroll i slike tiltak også har fungert dårlig (1). Forfatterne uttrykker deretter ambisjoner på vegne av Norge og vil at vi skal bli et foregangsland når det gjelder å bremse det de omtaler som «fedmeepidemien». Til tross for skepsis og berettigede etiske betenkninger med kirurgi på friske organer, er Nylenna og Stoltenberg påfallende lite konkrete om hvilke «andre tiltak» de ser for seg, og tilsvarende uklare på hva det innebærer «å forebygge at nye generasjoner lider av fedme.» 

Individuell vektkontroll har fungert dårlig

Vi har i årenes løp fulgt etablerte behandlingstilbud, samt debattene og forskningen i dette feltet og merket oss at det gjentatte, individualiserte budskapet «spis mindre – tren mer» fremdeles har en utvetydig forrang når det gjelder tiltak. Den sterke troen på at fedmeproblemet kan og skal løses på individplan kontrasteres av nedslående behandlingsresultater, men det ser ikke ut til å trenge tilstrekkelig igjennom. Mens kirurgien viser seg å ha alvorlige bivirkninger, burde det per i dag være bred enighet om at tradisjonelle livsstilsendringsprogram i overveiende grad gir deltakerne en kortvarig vektreduksjon før ny vektoppgang. Jo-jo slanking er et kjent fenomen blant overvektige og fete personer og forskere diskuterer om slike stadige vektsvingninger kan initiere og forsterke deres helseproblemer (5-9). Dersom slike sammenhenger er reelle, risikerer behandlingsopplegg i helsevesenets regi som retter seg mot individuell vektreduksjon, å bidra til redusert fremfor bedret helse. 

Savner tiltak på samfunnsnivå

Gode vilkår for privat næringsliv i et fritt marked for omsetning av varer og produkter er en tilsiktet samfunnsutvikling og dagens unge sosialiseres inn i en overflods-kultur. Økt vekst, mer kjøpekraft og større forskjeller i samfunnet bidrar til at fokuset på individets valgmuligheter er større enn noen gang før.  Mange har skrevet om at presset mot kroppens utseende og helse i en slik kultur er formidabelt. Normen for hva som anses som «det normale», er betydelig innsnevret, og stigmatisering av overvektige og fete er et av resultatene (5,6). Gjennom blogger og andre medier leser vi om unge mennesker som hater seg selv og synes de er fem kilo for tykke, selv om de spiser sunt og magert og trener regelmessig. Dette er bekymringsfullt av mange grunner. Inn mot vektproblematikk bygger bekymringen på forskning som viser at voksne kvinner med KMI over 30 har startet med slanking tidligere i livet, og slanket seg hyppigere, enn kvinner på samme alder, med en lavere KMI (13). Paradoksalt nok kan altså utprøving av slanking og dietter blant unge bidra til at de utvikler overvekt og fedme. Behovet for en motkultur som bygger på andre verdier enn utseende, vekt og midjemål er formidabelt. At nye generasjoner av unge strever med å forstå seg selv og å finne ut av hvem de er og om de er gode nok, er ikke noe nytt fenomen. Men når et slikt allment, eksistensielt strev i vår tid, møtes med råd og formaninger om å følge dietter, kurer og treningsregimer, kan det gå riktig galt. Altfor mange mister seg selv på veien når vektkurver, fettprosent og kroppslige overflater renset for menneskelighet, fremstilles som både mål og middel. Det å bli opptatt av seg selv, som en som hele tiden skal endres, skaper et selvobjektiverende blikk der den enkelte aldri blir bra nok.

Opp mot slike utfordringer blir vi opptatt av hvem Nylenna og Stoltenberg stiler sin etterlysning av «systematisk satsning» til. Mens det i Norge har vært satset på livsstilsendring gjennom kirurgi, kostholdsråd og treningsveiledning, så har så godt som ingen tiltak vært implementert på samfunnsnivå. Det uttrykkes riktignok fra helsepolitisk hold et ønske om å tilrettelegge for at alle skal kunne ta «sunne og helsefremmende» valg, men igjen er det den enkelte forbruker som skal bære tyngden av de dilemmaene som følger i kjølvannet av dette. Matvarebransjen, kommersielle helsetilbud og tilbydere av diverse dietter og livsstilsprogram har fortsatt fritt spillerom. Vi merker oss at seksjonsleder ved Senter for Sykelig Overvekt, Helse Sør Øst, Jøran Hjelmeseth er raskt på banen i avisen DN (11). I sin replikk påpeker han at satsingen som etterlyses har vært der lenge, ja helt siden helseforetakene utviklet skriftlige, interregionale retningslinjer for behandling av sykelig fedme. I forlengelsen av dette understreker han også at Sykehuset i Vestfold, der han selv er ansatt, siden 2004 har behandlet nærmere 5.000 sykelig overvektige voksne, unge og barn. Færre enn halvparten av disse har gjennomgått kirurgisk behandling, de resterende har gjennomgått annen type livsstilbehandling. Fete personer har med andre ord lite annet i vente fra den kanten, enn fortsatte krav om å endre livstil, «trene mer og spise mindre». Skal vi tro våre observasjonsdata og alle informanter vi har møtt og snakket med, så har ikke helsetjenesten fantasi utover slike råd.

Påfallende taushet og taus kunnskap

Fysioterapeuter, med spisskompetanse på kropp, bevegelse og aktivitet, har vært påfallende tause i fedmedebatten. Vi vet derfor lite om fysioterapeuters erfaringer med å prøve alternative tiltak som går utover – eller utfordrer den tradisjonelle livsstilstilnærmingen – i kombinasjon med eller uten kirurgisk behandling. Vi skulle så gjerne hørt om fysioterapeuters erfaringer med å ta i bruk nye og mer utforskende måter å tilnærme seg kroppsmisnøyen og fedmeproblematikken på, tiltak på individ- og strukturnivå. Mye er antakelig uprøvd – samtidig som det kanskje også foregår alternative tilnærminger som ikke omtales. I stedet for å gjøre mer av det samme, mener vi det nå er dags for å ta nye grep. Vi inviterer derfor til debatt om betydningen av å trekke inn tilnærminger som henter inspirasjon fra yoga, pilates, dans, kampsport, Mensendieck, utforskende bevegelsespraksis, psykomotorisk fysioterapi og lignende. Videre at oppmerksomheten rettes mot omgivelsene som skapes rundt overvektige og fete personer. Hva er det mulig for dem å engasjere seg i av bevegelsespraksiser og andre aktiviteter der de ikke hele tiden påminnes om de negative aspektene ved sin tykkhet? Vi vil hevde at det å være engasjert i aktiviteter der en kan glemme seg selv, fremfor å oppfordres til å følge med på egen vekt og vaner, kan være langt mer meningsfylt og helsebringende på sikt enn å holde på med livsstilsendringer.

I tillegg til nytenking blant behandlere og erfaringsbaserte innspill fra de som har gått nye veier og prøvd alternative tilnærminger, spør vi oss om man ikke også må sette inn andre tiltak for å fremme helse i befolkningen. Skal Norge vise vei og bli et foregangsland både når det gjelder forebygging og behandling av overvekt og fedme så må det tas konkrete grep på struktur og samfunnsnivå. Noen må utfordre sukkerprodusenter, matvarebransjen, useriøse slanke- og livsstilsopplegg, sprikende kostholdsråd og byplanleggere. Er ikke nettopp Nylenna og Stoltenberg, sentralt plassert som forskere og direktører i henholdsvis Nasjonalt Kunnskapssenter for Helsetjenesten og ved Folkehelseinstituttet, i posisjon til å ta et slikt ansvar, foreslå nye (uprøvde) tiltak, vise hvor de vil med sin kunnskap og hvordan Norge kan være nettopp et foregangsland? 

Lederen i Landsforening for Overvektige, Jørgen Foss, har gang på gang etterlyst slike konkrete tiltak på samfunns- og strukturnivå. Etter selv å ha prøvd forgjeves å gå ned i vekt gjennom konservativ behandling, bestemte han seg for å velge kirurgi. Nå er Foss opptatt av at færre skal oppleve det han har vært igjennom. Hans bekymring retter seg ikke bare mot de som allerede har utviklet et fedmeproblem, men også de barna og ungdommene som står i fare for å gjøre det (12). Vi deler hans og Nylenna og Stoltenbergs bekymring for at behandlingstilbudene er for dårlig utbygget, men har liten tro på at det er mer konservativ behandling som skal til, dersom innholdet ikke endres.

Referanser:

1. Nylenna M. og Stoltenberg C. (2014). Skal kirurgi slanke de overvektige? http://www.dn.no/meninger/debatt/2014/10/22/2159/Helse/mer-av-det-samme.

2. Groven, K. S., Råheim M. & Engelsrud G. (2010). 1My quality of life is worse compared to previouslyM. International Journal of Qualitative studies on health and well being. DOI: 10.3402/qhw.v5i4.5553.

3. Engelsrud G. Rugseth G. & Groven Karen Synne (2014) Mer av det samme? http://www.dn.no/meninger/debatt/2014/10/10/0000/Helse/skal-kirurgi-slanke-de-overvektige.

4. Rugseth G. (2011).  Overvekt som livserfaring. Et empirisk-teoretisk kunnskapsbidrag. Avhandling: Oslo, Universitetet i Oslo.

5. Murray S. (2008). The fat female body. London: Palgrave Macmillan.

6. Harjunen, H. (2009). Women and fat. Approaches to the social study of fatness. Dissertation. Finland: University of Jyväskylä.

7. LeBesco, K. 2009. Weight management, good health and the will to normality. In Critical feminist approaches to eating disorders, ed. H. Malson, and M. Burns, 185–195. New York: Routledge.

8. LeBesco, K. 2011. Neoliberalism, public health and the moral perils of fatness. Critical Public Health. 21(2): 153–164.

9. Throsby, K. 2009. There’s something in my brain that doesn’t work properly. Weight loss surgery and the medicalisation of obesity. In Critical feminist approaches to eating disorders, ed. H. Malson, and M. Burns, 85–195. New York: Routledge.

10. Skårderud, F. (2013). Kroppen er den nye sjelen. http://www.aftenposten.no/meninger/Kroppen-er-den-nye-sjelen-7418582.html.

11. Hjelmesæth J. (2014). Skal kirurgi slanke de overvektige? http://www.dn.no/meninger/debatt/2014/10/14/2153/Helse/skal-kirurgi-slanke-de-overvektige.

12. Foss, J. (2014) Holdningene til overvektige er så stygge http://www.dn.no/nyheter/politikkSamfunn/2014/10/21/0609/Samfunn/-holdningene-til-overvektige-er-s-stygge (artikkel i DN 21 oktober).

13. Ikeda, J.P., Lyons, P., Schwartzmann, F., Mitchell, R.A. (2004). Self-reported dieting experiences of women with body mass indexes over 30 or more. Journal of the American Dietetic assiciation Vol 104 (6) s. 972-974.