Prosjekt Oslo

Det har også vært betydelige kutt i fysioterapitjenesten i Oslo over flere år. Et stort antall avtalehjemler er inndratt, uten at de er erstattet av like mange fast ansatte fysioterapeuter. Enkelte hevder at fysioterapeuter, og til dels også Norsk Fysioterapeutforbund (NFF), har et omdømmeproblem i Oslo kommune.

Styret i NFF Region Osloområdet har nå bestemt seg for å ta grep. Forholdet mellom Oslo kommune og fysioterapeutene er gjort til et eget satsingsområde: Prosjekt Oslo.

«Vanskelig og spesielt»

–Hvorfor er det nødvendig å gjøre Oslo til et eget satsingsområde, regionleder Karianne Bruun Haugen?

– Ja, det kan du lure på! Dette problemet går langt tilbake i tid og er ganske sammensatt. Etter at jeg ble regionleder, ble jeg raskt møtt med at alt var så vanskelig og spesielt i Oslo. Flere fagmiljøer ønsket at vi skulle gjøre noe. Det er mye mistro mellom kommunens administrasjon og politikere på den ene siden, og fysioterapeutene og NFF på den andre siden. Mitt inntrykk er at dette går begge veier. Vi har bestemt oss for å prøve å få til en positiv endring, sier hun.

Ifølge Bruun Haugen kan trolig en del av problemet forklares med at Oslo er et eget tariffområde. I tillegg har ikke NFF hatt en sentral avtale med Oslo kommune på flere år. Det har lenge vært et ønske fra forbundet om en avtale som kan regulere selvstendig næringsdrift, slik ASA 4313 fungerer for KS-området.

– Hva er målet, foruten et generelt bedre samarbeidsklima?

– Målet vårt i det fjerne er en avtale mellom Oslo kommune og NFF, og at vi klarer å få stoppet de enorme kuttene innen tjenesten i Oslo. Det ville ha vært en stor seier for forbundet.

Sterk nedgang

Slik Karianne Bruun Haugen ser det, er situasjonen for fysioterapitjenesten i Oslo ganske dyster. Hun viser til at det i 2008 var 9,4 årsverk fysioterapi per 10.000 innbyggere. I 2013 hadde det sunket til 8,4. Landsgjennomsnittet ligger på 8,9 årsverk per kommune.

– Den mest dramatiske utviklingen i Oslo er imidlertid nedgangen i antall driftshjemler. I 2008 var det 358,4 avtaler totalt i Oslo, mens det i 2013 er 309,1. Nesten 50 årsverk er kuttet eller inndratt de siste sju årene. For spesialistavtaler med psykomotorisk fysioterapi som omfatter hele byen, er antall årsverk halvert de siste ti år. Ventelistene er lange. Dette er en utvikling vi er svært bekymret over, sier regionlederen.

Jobbe systematisk

Hun forteller at Prosjekt Oslo vil pågå i hele hennes periode som regionleder, som går ut 2016.

– I tillegg til meg som frikjøpt regionleder, er det mange som har engasjert seg i prosjektet; fagmiljøer, tillitsvalgte og kontaktpersoner rundt om i Oslo. Vi ønsker alle i bunn og grunn det samme, nemlig å synliggjøre fysioterapi, vår kompetanse og hva vi kan bidra med for pasienter, bydeler og befolkningen generelt.

– Hvordan har dere lagt opp arbeidet?

– Første etappe var å samle alle fysioterapiledere i bydelene for å gi dem en grundig opplæring i de forskjellige avtalene som i dag eksisterer i Oslo. Det var et svært nyttig møte, både for lederne og for oss. Det er stor forskjell på hvordan bydelene organiserer fysioterapitjenesten. Neste post på programmet er å besøke alle medlemmene ute i bydelene, i tett samarbeid med tillitsvalgte og kontaktpersoner. Vi har allerede bedt om et møte med byråden, og skal også be om et møte med helse- og sosialkomiteen i Oslo kommune.

Regionlederen opplyser med stort engasjement, at hun etter hvert ønsker å ta med politikere og byråkrater i kommunen ut i praksisfeltet.

– Det er svært viktig å fortelle hva fysioterapeuter kan, hvilken kompetanse de har og at de leverer tjenester av høy kvalitet som befolkningen og samfunnet har bruk for. Det kan bli aktuelt med besøk på sykehjem, helsestasjoner, i hjemmet til folk, hverdagsrehabilitering og på byens utallige institutter. Vi er en faggruppe med mye kompetanse, og dette må vi synliggjøre.

Bekjempe fordommer

– Mener du at kommunen ikke har nok kunnskap om sin egen fysioterapitjeneste?

– Ja, det er mitt inntrykk. Det er ikke alltid uvilje som får politikere og byråkrater til å handle som de gjør. Det kan like gjerne være mangel på kunnskap. I tillegg opplever vi at det er en del fordommer mot fysioterapeuter, også ganske langt oppe i systemet. En del tror fortsatt at fysioterapeuter jobber for seg selv bak et forheng, der vi legger på varmepakninger og masserer vonde nakker. Og at vi aldri gir slipp på pasientene – at behandlingen pågår for lenge. Dette må vi snu. Slike forestillinger må bekjempes.  Samtidig må vi prøve å få fram at ikke alle pasienter blir bra etter noen få behandlinger, og at lang ventetid gjør folk sykere, sier Karianne Bruun Haugen, og understreker:

– Vi kommer ingen vei med å sutre og klage over hvor forferdelig kommunen er. Vi må legge fortida bak oss og vise at vi ønsker en bedre dialog!