Mensendieck: Enden på en æra?
Fremdrift og utvikling preger fysioterapiutdanningen. Vi er et fagfelt som stadig fornyer seg selv, og i den sammenheng brenner jeg inne med noen tanker rundt nedleggelsen av mensendieck-retningen i Oslo.
Vi mensendieckere er en minoritet innenfor fysioterapipraksisen. Frem til nå har det blitt utdannet omtrent 40 nye mensendieckere ved det som nå kalles OsloMet Universitet. Det har blitt kjent for oss at fra 2020 skal det iverksettes en ny programplan for fysioterapiutdanningen i Oslo, der mensendieck ikke lenger er en selvstendig studieretning. Denne kunngjøringen ble mottatt med forvirring og fortvilelse hos mange studenter og andre med tilknytning til studieretningen. Jeg skal selv innrømme at jeg har vært en av de som var bekymret for at en terapeutisk tilnærming skulle gå tapt, og kjenner på at mensendieck står mitt hjerte nært.
Forskjeller
Men her vil jeg trekke en tråd fra Kamilla Skalleruds studentinnlegg forrige måned. Hun stiller spørsmål ved at selv om vi alle får samme diplom så er det store forskjeller mellom bachelor-utdanningene på de ulike skolene i Norge. Kanskje er disse forskjellene en konsekvens av at "driven" for å videreutvikle utdanningen er stor, men samtidig vanskelig å samordne på tvers av instituttene? Og kanskje er denne driven også årsaken til at studieretningen min avvikles, slik at Oslo kan forenes over en felles og fremtidsrettet fysioterapiutdanning? Årsaken kan ikke jeg si for sikkert, men det jeg kan si er at dersom fremdrift og utvikling er årsaken til nye og ulike programplaner, så skal i alle fall jeg kunne leve med det. Selv om det skulle medføre at studenter fra kull 2020 ikke lenger kan kalle seg mensendieckere. Om mensendieck som studieretning skal avvikles, ser det ut til at dens styrker lever videre gjennom den nye fysioterapiutdanningen som kommer til OsloMet neste år.
Sett og hørt
Jeg er så heldig at jeg har fått bli studentrepresentant i gruppen som bidrar til arbeidet med den nye programplanen for fysioterapistudiet i Oslo. Studenter har fått en plass ved voksen-bordet, og etter min erfaring blir vi sett, spurt og hørt. Selv om jeg synes nedleggelsen av min studieretning er vemodig, er jeg takknemlig for å kunne ha innvirkning på den nye studieretningens fremtid, på vegne av studentene. Jeg skal innrømme at jeg kom inn i arbeidet forberedt på å måtte jobbe mot strømmen for å beholde det jeg synes er viktige elementer fra vår studieretning. Jeg innså fort at dette ikke var en dragkamp mellom retningene, men heller et giftermål som bygger på kompromiss og gjensidig forståelse. Arbeidet synes å være preget av å sile ut svakhetene og forsegle styrkene, fra begge studieretningene sin side.
En ny æra?
Jeg vil avslutte med å gi en hyllest til de som jobber for å utforme en programplan som skal sørge for at de fremtidige fysioterapistudente på en æra for mensendieck, er det kanskje også starten på en ny æra for fysioterapiutdanningen i Oslo.
Marit Skjelbred, Fysio Mensendieck, Oslo
