Illustrasjonsfoto
Illustrasjonsfoto

Den nye hverdagen: En studietid uten optimal læring og sosial kontakt

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens mening.

Publisert

Hjemmeundervisning og hjemmeeksamen. Smak litt på ordene. Det hørtes kanskje eksotisk ut i mars. Men for mange studenter har disse faktorene – med flere – ført til demotivasjon og en følelse av å lære mindre. Men fysioterapeutstudent Kristoffer Østborg er evig optimist.

Jeg og mine medstudenter er nå midt i tredje semester av en bachelor i fysioterapi ved NTNU. Det siste året har vært veldig underlig, og fylt med mange omstillinger for de fleste av oss. Det har vært en spesiell tid med mye nytt og en stadig endret situasjon. Hjemmeundervisning, hjemmeeksamen, sosial distansering, smittevern og sporing. Som student har kontrasten vært stor mellom hvordan hverdagen var høsten 2019 og høsten 2020.

Hjemmeundervisning og (de)motivasjon

Fra og med mars 2019 begynte vi med hjemmeundervisning. Det har bydd på mange nye utfordringer. Den største for meg har vært motivasjon. Jeg synes at digital nettundervisning er et veldig fint og lurt alternativ til vanlig fysisk undervisning når situasjonen er som den er. Men selv om digital undervisning er et smittevernsvennlig tiltak, så kjenner jeg at det er langt ifra det samme som å fysisk møte opp på skolen. Undervisningen har for meg blitt mindre engasjerende og derav mindre lærerik.

Stua som eksamenslokale

Hjemmeeksamen har vært en omstilling. Enkelte foretrekker gjerne hjemmeeksamen fremfor vanlig skoleeksamen på et eksamenslokale, men jeg er ikke en av dem. Det føles underlig og demotiverende å gjøre om stua, som vanligvis brukes til avslapning, til et eksamenslokale.

Sosial distansering har også vært en utfordring. Når situasjonen startet merket jeg ikke så mye til det, siden vi allerede var inne i en eksamensperiode hvor jeg hadde forventninger fra før om at jeg ikke kom til å treffe så mange. Nå etter sommerferien har jeg begynt å kjenne mer på at jeg savner sosial kontakt med medstudentene mine. Det føles rart å vite at jeg fortsatt bor i samme by som de jeg pratet mest med på skolen, men at jeg nå knapt får sett dem.

Vanskeligst for de nye studentene

Jeg anser meg selv som heldig som fikk et normalt år før alle korona-endringene oppsto. Jeg fikk god anledning til å forme et sosialt nettverk og bli godt kjent med folk på studiet før alle reglene og retningslinjene om sosial distansering trådde i kraft. Jeg har nå flyttet sammen med gode venner som jeg har blitt kjent med i løpet av fjoråret. Personlig kjenner jeg at det sosiale behovet mitt nå stort sett fylles av dem jeg bor med. For de som derimot nå går første semester må situasjonen være litt vanskeligere. Det å flytte til ny by og skape et sosialt nettverk i en tid hvor sosial kontakt frarådes og forbys er ingen lett sak.

Vi klarte å gjennomføre en fadderuke, selv med alle restriksjonene som var. Selv om promille og smittevern gjerne ikke går sammen som hånd i hanske, synes jeg at folk var flinke og gjorde sitt beste for å ta ansvar og minske smittefaren. Fadderuka ble nok ikke helt som folk hadde sett for seg, men i slike tider skal man ikke ta det for gitt at det ble noe fadderuke i det hele tatt. Alle smittvernsreglene tatt i betraktning synes jeg at opplegget ble ganske bra, og gamle studenter fikk en ok anledning til å bli kjent med nye.

Gruppetrening

Man må jo akseptere at sosiale hendelser ikke blir helt optimale nå som situasjonen er som den er. Selv sitter jeg i styret for linjeforeningen FYSIO Trondheim. Vi har også fått kjent på utfordringen med å lage planer for sosiale sammenkomster når situasjonen endres dag for dag, og sosiale sammenkomster frarådes og forbys. Det er mange som savner sosiale tiltak og anledninger til å treffe medstudenter. Vi prøver vårt beste for å gi studentene anledninger til å treffes og gjøre noe sammen, men når vi er mange studenter og få som kan treffes blir det litt begrenset. Noe nytt vi startet med i høst er fysio-gruppetrening. Det har vært et veldig populært tilbud hvor vi klarer både å overholde smittevernregler og gi studentene en mulighet til å bli kjent og trene sammen.

Det blir som sagt vanskelig å få lagt til rette for så mye sosialt i disse tider, men vi gjør så godt vi kan med de midlene vi har og sammen gleder vi oss til en tid hvor vi igjen kan gå tilbake til en mer normal studenthverdag. Selv er jeg evig optimist, og krysser fingrene for at vi snart er tilbake til normalen.