Bekymringstanker fra en psykomotorisk fysioterapeuts hverdag

Assisterende direktør i Helsedirektoratet, Espen Rostrup Nakstad, ber oss ytterligere en gang om at vi må være tålmodige og ta oss sammen, samt etterfølge de siste nye strenge smittevernstiltakene.

12. mars inntok koronapandemien landet vårt. Smittevernsrestriksjonene ble innført og medførte svært reduserte muligheter for oppfølging av pasienter slik helsepersonell i kommuner og på sykehus tradisjonelt sett er vant til å gjøre.

En ny runde gjør at jeg er spesielt bekymret for de mest sårbare pasientene. De som lenge har prøvd å ta seg sammen og etterleve smittevernstiltakene siden 12 mars. Hva skjer med dem nå?

Livs-belastninger, stress og traumatiske opplevelser virker inn på vår kropp og kropps-opplevelse. Psykomotorisk fysioterapi har som mål å være hjelp til selvhjelp. Følelsene leves i kroppen ... vi holder pusten, biter tennene sammen og svelger klumpen i halsen, mens hjertet dunker i brystet.

Psykiske plager har økt betraktelig siden korona-pandemien inntraff.

Aldri har det vært mer behov for en kroppslig tilnærming i de ulike behandlingstilbudene.

Situasjonen som vi befinner oss i oppleves for mange pasienter som svært uforutsigbar og sårbar. Jeg møter mange pasienter med høyt stressnivå, de er fryktaktivert og trenger ofte kroppslige aktiviteter for å mestre og redusere sin opplevelse av å bli overveldet og fragmentert.

Dette er særs viktig i arbeidet med barn og unge. Det å oppleve noen øyeblikk med god kroppsfølelse i en slik sårbar og fastlåst situasjon kan gi håp om at det finnes lindring og litt mer ro i kroppen.

Min kliniske hverdag handler mye om å avvise fortvilte pasienter som ringer og ber om hjelp/behandling.

Smittebølge nummer to i koronapandemien tar på. Ventelistene har økt betraktelig etter 12 mars. Pasientene gir uttrykk for at de savner den vanlige kontakten i hverdagen som innebærer en klem, øyekontakt og bli sett og hørt. Det er ikke alt en kan fortelle over telefon, Skype eller Zoom.

Noen av pasientene orker ikke lenger å stå opp. Dagene har blitt meningsløse. De har allerede lenge nok prøvd å stå i den utfordrende hverdagen med strenge helsetiltak. Viljen er sterk, men kroppen orker ikke mer.

Utbrenthet, spenninger, spiseforstyrrelse, trøtthetssyndrom, stress, muskelsmerter depresjoner og økte selvmordstanker er de første symptomene som melder seg når vi har undertrykket kroppens stemme for lenge.

Behov for flere lavterskeltilbud for å forebygge sene konsekvenser av korona pandemien

Det mest kritikkverdige i forhold til myndighetene, er at det ikke har blitt brukt mer penger til forebygging, behandling og tilrettelegging for å hjelpe den mest sårbare pasientgruppen i korona tiden.

Det er ikke alle som har en god familie eller venner i nærheten. Alle trenger å ha noen rundt seg . Isolasjon forverrer ensomhetsfølelsen. Vi er takknemlige for at Helse- og omsorgsdepartementet innførte videotakster i korona tiden for på den måten å møte de pasientene som ikke kan eller klarer å komme til fysisk møte på våre institutter. Men hva med de med som ikke får et behandlingstilbud?

Som psykomotorisk fysioterapeut føler jeg meg maktesløs og oppgitt over de eksisterende helsetilbudene som ikke er tilstrekkelige til å få unna økende ventelister til psykomotorisk behandling. De mest sårbare gruppene kan risikere å falle ut av skole, arbeid og i verste fall risikerer at de kan bli en ny Nav klient.

Aldri har det vært mer viktig å bruke ressurser på å få etablert en mer meningsfull hverdag ved å lytte til kroppens stemme for ikke å bli revet med av stress og negativitet.

Psykisk helse i alt forebyggende og helsefremmende arbeid

Fysisk aktivitet er viktig. I denne sammenheng viktig å lære puste- og avspenningsteknikker, stressmestringsøvelser, som gjør pasienten i bedre i stand til å tåle stress. Det å hjelpe unge og eldre med å øke sin kroppsbevissthet, stressmestring og kroppslige handlingsrom er med å hjelpe dem til å gjenvinne tilliten til kroppen, fremme bevegelsesglede og utvide det sosiale handlingsrom.

Hverdagen fremover blir utfordrende. Gjennom en psykomotorisk tilnærming kan de som strever med psykomotoriske lidelser bli klar over sine automatiske spenningsmønster, som ofte kan forsterke angsten og frarøver dem både livskvalitet og bevegelsesglede.

Tidlig intervensjon, åpen dør og lavterskeltilbud er ord som brukes i debatten i helsevesenet. Det sees etter måter å redusere lidelse på og å spare helsekroner.

Helsetjenesten i kommunene må styrkes- Et virkemiddel kan være at det ansettes flere fysioterapeuter med psykomotorisk kompetanse. Et annet kan være at disse fysioterapeutene får utvidet sin rolle. Rett til å henvise til andre behandlere som psykologer, psykiater, spesialisthelsetjenesten og annet autorisert helsepersonell er nødvendig for at fysioterapeuter med psykomotorisk kompetanse skal kunne gi «rett hjelp til rett tid».

Akkurat nå er det svært mange som blir ytterligere isolert og frarøvet for kontakt. De overlates til sine negative tanker og følelser. Terskelen er for høy for dem til å ta kontakt med fastlegen for å dele sin sårbarhet over zoom eller telefon. Mange av dem foretrekker helle å lide i stillhet. Faren for selvmord er høy i de nærmeste ukene.

Oppfordrer alt helsepersonell som møter på pasienter i de nærmeste ukene til å være oppmerksom på faresignalene.

Psykomotoriske fysioterapeuter og andre aktuelle helseaktører må ha nødvendig kompetanse, de må gjenkjenne faresignalene. Fysioterapeuter møter i kommunehelsetjenesten, både pasienter med alvorlige og kroniske skader og lidelser og pasienter med mer diffuse og sammensatte plager.

Vi erfarer at pasienter har tanker om døden, selvmord og noen har selvmordsforsøk bak seg. Noen ganger er det nettopp fysioterapeuten som kommer tettest på disse pasientene, da det å oppsøke terapeut som følge av kroppslige plager ikke er forbundet med samme stigma, som det for mange fortsatt kan være å søke hjelp for psykiske problemer.

Og når fysioterapeuter, eller annet helsepersonell oppdager faresignaler, er det viktig å ha kjente prosedyrer for hva som skal gjøres. For fysioterapeuter kan oppleve at det er uklart hvem som skal kontaktes når. Det må være tydelig hvem som har ansvar, og hvem som skal kontaktes i og utenfor «kontortid»? Hver kommune må ha slike planer for strukturert oppfølging.

Coronakrisen har medført at flere kommuner må kutte i sine budsjetter. Ikke la dette gå på bekostning av den sårbare gruppen hvor det kuttes i helsetjenestene.

Det er ingen tvil om at korona tiltakene har kostet for hele Norge. Dugnadsånden har vært på topp i kampen mot koronapandemien. Smitten har vært ganske lav i Norge i forhold til andre land.

Når kommunene skal lage et nytt budsjett for 2021, håper jeg at det ikke kuttes i de viktige helsetjenestene og tilbudene for de mest sårbare gruppene.

Mange pasienter har opplevd et funksjonsfall etter at alle landets klinikker var stengt i mars og april. Smitteverntiltakene har ført til en tredobling av angst-, og depresjonssymptomer og selvmordsfaren har økt i takt med nedstengningen.

Konsekvensene av covid-19- tiltakene kommer vi til å merke i lang tid fremover og blir en ekstra belastning på allerede belastede helsetjenester. Vi trenger flere lavterskeltilbud for pasienter som strever med ensomhet, psykisk plager og sammensatte lidelser i tiden fremover. Det er mange nå som har mistet alt av tilbud som arbeid, aktivitet og ulike møteplasser. De fortjener i det minste å bli prioritert i helsetjenestene fremover.