Bevarer funksjon med fysioterapi

Ståle Normann (47) fra Bodø fikk sine første symptomer på MS tidlig på åttitallet, uten at han den gang skjønte at den voldsomme skjelvingen skyldtes en kronisk, nevrologisk sykdom.

– I ettertid har jeg sett i journalen min at legen faktisk mistenkte MS, men det var det ingen som sa til meg, sier han.

Ti år for seint

Diagnosen kom i 1994, da han en dag våknet med nummenhet fra nakken og ned.

– Heldigvis har jeg en «snill» variant, som ikke utvikler seg så raskt. Jeg hadde også trent mye før jeg ble syk, og har hatt nytte av det. Jeg trener fremdeles flere ganger i uka, og brenner for rehabilitering med tilpasset fysisk aktivitet. Da snakker jeg ikke om at alle skal bli idrettsstjerner, men et individuelt ansvar for å holde seg aktive. Hver enkelt er nødt til å yte for å ta vare på kroppslig funksjon, sier han.

Ståle Normann har gått til fysioterapibehandling de siste tre årene.

– Jeg tenker vel at jeg startet ti år «for seint». Som helsearbeider burde jeg forstått hvor viktig dette er. Når man får en sykdom som MS prøver man å holde det hele på avstand til man bare må forholde seg til at sykdommen setter begrensninger. Da jeg fikk diagnosen tenkte jeg umiddelbart invaliditet, rullestol og tidlig død. Men slik trenger det jo ikke bli, understreker han.

Verdighet og mestring

Ståle Normann var intensivsykepleier. Etter hvert som MS-symptomene ble verre, utdannet han seg til psykiatrisk sykepleier, og arbeider nå på Salten distriktspsykiatriske senter. I tillegg underviser han sykepleierstudenter om folkehelse. Han er også leder av Norges Handikapforbunds lokallag i Bodø.

Tilpasset fysisk aktivitet er svært viktig, mener Normann.

– Det er viktig for verdighet og mestring. Gjennom rehabilitering oppnår man høyere funksjon, som igjen styrker selvfølelsen. Det er et signal til både en selv og omgivelsene: Jeg får til! Jeg mestrer! Og dette bidrar fysioterapi til, sier han.

De siste fem årene har Ståle Normann brukt rullestol.

– Fysioterapi er enda viktigere for den som bruker stol. Jeg har valgt å gå til private behandlere med spisskompetanse på nevrologi og MS, og som fokuserer på kjernemuskulatur, stabilitet i sidene og muskulaturen i beina, sier han.

Optimisme

– Hvor hadde du vært uten fysioterapi?

– Jeg ville nok vært verre, men vet ikke hvor mye verre. Fysioterapeuten oppnår ting med meg og min funksjon som jeg ikke klarte uten behandling. Jeg har fremdeles dager hvor jeg går uten hjelpemiddel. Det hadde jeg neppe hatt uten den oppfølgingen jeg får, sier han.

Han er glad for at rehabilitering settes på dagsorden både i stortingsmelding om primærhelsetjeneste og i kommende opptrappingsplan for rehabilitering.

– Fysikalsk oppfølging som helsefremmer har til nå ikke vært tilstrekkelig tatt på alvor. At man tenker helhet og ønsker teamorganisering gir grunn til optimisme. Mange har sammensatte behov. Men det er viktig at kompetansen er på plass – ikke bare hos de som utøver tjenestene, men også hos de som koordinerer. I staben til de som leder bør det finnes folk med direkte erfaring og kompetanse fra rehabilitering, sier han.

Grunn til uro

– Mange uroer seg over at mer ansvar overføres til kommunene. Er det grunn til det?

– Ja, sier han uten betenkningstid, og utdyper:

– Det er en vegring i Norge mot å øremerke midler. De siste 15 årene har kommunene fått stadig flere lovpålagte oppgaver, uten at det følges opp av øremerkede midler. Når kommunene skal finne penger selv, risikerer man at rehabilitering varierer etter kommunens økonomi. Når oppgaver blir lovpålagte må det følge penger med, sier Normann.

Han understreker at han ikke bekymrer seg for sin egen del.

– Det er ikke verst for meg. Jeg er aktiv, relativt ung og funksjonell. Jeg er også så «heldig» å ha en diagnose som gir meg refusjonsrett, slik at jeg kan velge den behandlingen som er best for meg. Men det er mange ulike grupper som er avhengige av fysioterapi og rehabilitering for å bevare funksjon. Dette er viktig, både for enkeltmennesket og samfunnet! sier Ståle Normann.