Vi dro til Kenya for å få svar på to spørsmål: Hvorfor er kenyanerne verdens beste løpere, særlig på de lange distansene? Og hvilken rolle spiller fysioterapi i dette bildet? Hvordan skulle vi få svar? Jo, ved å løpe sammen med dem og snakke med dem.
Ndakaini halvmaraton
En tidlig lørdag morgen sto jeg med startnummer 2408 på brystet i den lille landsbyen Thika, en by 2100 meter over havet og en times biltur nordøst for hovedstaden Nairobi. Formiddagens agenda var 21 kilometers løping – Ndakaini halvmaraton, run for water, run for life. 4000 sto og trippet sammen med oss, nesten samtlige var kenyanere. Et kvarter etter skjema smalt startskuddet. Og de fleste så vi ikke mer til før etter målpassering. Løpet var en sann svir. Det gikk i kontinuerlig berg-og-dal-bane. Pulsen kom fort opp i nærheten av maks. Og ble der. Kroppen verket og var nær smertegrensen. It was real running, running for life.
The home of champions
Men vi skulle videre, vi skulle til Iten – the home of champions. En landsby som ligger enda høyere over havet, om lag 2400 meter. Her bor det 4000 mennesker, en fjerdedel av dem er løpere. I dette landskapet trener Wilson Kipsang, tidligere verdensrekordholder på helmaraton. Vi skulle bo på Lorna Kiplagats High Altitude Traning Centre (HATC), Kenyas toppidrettssenter.
På veien til Iten leser jeg dagsavisa The Standard, artikkelen «Ten over ten for Iten». Hvis høyden over havet er nøkkelen, hvorfor er det ingen løpere i verdenseliten fra Bolivia? Hvis fattigdom er drivkraften, hvorfor er det ingen løpere i verdenseliten fra et land som India? Og hvis biologi og geografi er så viktig, hvorfor er ikke Ugandas løpere like gode som kenyanerne siden de også bor rundt Rift Valley? Avisartikkelen stiller spørsmålene, men svarer ikke. Vi må finne svarene sjøl.
Løpe, spise og sove
Timo Limo er 27 år, han løper 800 meter fortere enn de fleste. Han har løpt på 1.45, ikke mange nordmenn har gjort det samme. Han står og skuer utover Rift Valley, det er vakkert og vi spør:
– Hvorfor er dere så gode løpere?
Limo smiler.
– Hvor du er født og hva du spiser, det er noe av hemmeligheten.
Han trener som de andre kenyanerne seks dager i uka. Men ikke bare løping, da ville han fort pådratt seg skader. Han gjør en del øvelser der han tøyer ut muskler og driver med styrketrening.
– Hvis europeerne vil bli gode løpere, kan de komme hit ned og trene med oss. Og se hva vi gjør. Men det handler ikke bare om å løpe. Søvn og hvile er også viktig, kropp og muskler må hente seg inn igjen, sier han.
Limo sover gjerne 13 timer i døgnet. Med verdens beste samvittighet.
– Løpe, spise og sove. Og så drikker jeg ikke alkohol, sier han.
Limo er ingen moralist, men legger ikke skjul på at han mener det er en forskjell i livsstilen til kenyanske og europeiske løpere.
– Europeiske løpere fester mer, mens vi sover, sier han.
Intervall i verdensklasse
Vi er på den ekstremt spartanske treningsbanen Kamariny Stadium, en ti minutters joggetur fra HATC. Wilfred Kimeli Kimitei, en sterk 5000-meterløper og kompis av Limo kommer løpende sammen med tre unge gutter. I Iten trener løperne sammen, men de har sjølsagt en del individuelle treningsopplegg. Ikke alle løper samme distanse. De tre ungguttene skal løpe fem intervaller à 2000 meter – de er alle maratonløpere.
Kimitei er syltynn, leggene er av en annen verden. Han har vunnet Commonwealth-mesterskapet på 5000 meter, han er langt fra noen hobbyløper. I dag skal også han trene intervall, han skal løpe 300 meter 25 ganger. I et tempo som de fleste jeg kjenner aldri er i nærheten av. Det er nesten ikke til å tro. Han speeder opp fra den ene langsiden, rundt svingen og den neste langsiden. Så går han relativt rolig rundt den siste svingen. Og starter igjen. 25 ganger.
Enkleste er det beste
Maraton er kanskje den mest prestisjetunge løpedistansen i Kenya. Gilbert Kirwa, en god kompis av Wilson Kipsang, er rangert som nummer fire i Kenya på denne distansen. Han er i dag 29 år, men begynte ikke å løpe og trene for alvor før som 21-åring. I 2009 deltok han i Wien Maraton. Og vant. Han har to ganger løpt helmaraton på 2.06, halvmaraton på en time.
– Du må trene riktig, og du må trene hardt. Ellers er det ingen hemmelighet, sier han.
Kirwa hadde en skade han trodde var i beinet, men det viste seg etter undersøkelser å være i ryggen. Lege og fysioterapeut ga ham to muligheter: Operasjon eller hvile. Han valgte det siste, ble skadefri og begynte å løpe igjen. I oktober er planen å løpe maraton i Seoul i Sør-Korea. Ambisjonen er klar. Han skal vinne.
– Hvorfor er dere kenyanere så gode langdistanseløpere?
– Fordi vi gjør det enkelt. Og fordi det ofte er det beste. Du må være fokusert. For mye sitter i hodet. Du må ville bli best, forteller Kirwa. Også han setter søvn og restitusjon høyt, han kan sove 14 timer i døgnet.
16 mil i uka
Da vi møter Kirwa, har han allerede vært ute på tirsdagens første løpeøkt. Nå er det tid for litt mat. Heller ikke han er småspist.
– Hvorfor løper du?
– Fordi jeg finner meg sjøl i løpingen. Og jeg blir en bedre løper når jeg er glad og fornøyd med livet. Målet er å løpe maraton på 2.03 eller 2.04.
Også Kirwa løper seks dager i uka, og hviler på søndag. Det blir om lag 16 mil løping hver uke. Mandag starter han treningen med en times løping klokka 06.00. Ettermiddag eller kveld gjennomfører han en tikilometer på 50 minutter. Tirsdag er det jogging og baneløping om morgenen, og igjen en tikilometer på 50 minutter om kvelden.
Onsdag løper han bare en gang – en time og 20 minutter. Torsdag er dagen for intervall, 25 ganger ett minutt i raskt tempo. Fredag løper han flere 600 metere på forskjellige tider, og lørdag er dagen for langtur i relativt rolig tempo.
Nike og egen fysioterapeut
Kirwa sponses av Nike dette året og har sin egen fysioterapeut som gir ham massasje hver eneste dag. Fysioterapeuten forebygger også skader.
– Uten fysioterapeuten hadde jeg aldri klart å løpe maraton på 2.06, sier han.
– Kirwa er en smart fyr, jeg tror han kan nå sitt mål om en dag å bli Kenyas beste på maraton, sier Timo Limo, kompis og treningskamerat.
Klokka er 17.00, vi er på treningsrommet i HATC – toppidrettssenteret. Ti deltakere, to nordmenn, to franskmenn og resten kenyanere, er klare for treningsøvelser. De fleste av kroppens muskler strekkes. De mykeste av deltakerne får øvelsene best til, men alle har stort utbytte av dem.
Pusten går høyt, og hørbart hos samtlige. Limo er en myndig instruktør og trener. Hver eneste mandag, onsdag og fredag kjører han denne treningen. En time hver gang og for alle som ønsker å delta.
– Øvelsene er lagt spesielt opp for løpere, sier Timo Limo.
Fysioterapeut for the first lady
I Nairobi, en halvtime med bil fra sentrum, holder den 43 år gamle fysioterapeuten Japheth Kiriakim til. Han er fysioterapeut for det kenyanske idrettslandslaget, også løperne. Jeg møter ham rett etter en massasjetime med fru Kenyatta, Kenyas førstedame og presidentens kone. Han var også med i teamet da hun nylig debuterte som helmaratonløper i London Maraton. Kiriakim har vært fysioterapeut i 20 år, og kontoret og behandlingsrommet hans er kanskje det beste eksemplet på at det enkleste er det beste.
– Kenyanerne er best i verden på de lengste distansene på grunn av klimaet, det kuperte landskapet og treningen i høyden. De utvikler de langsomme musklene som er så viktig for langdistanseløping, sier han.
– Hva bidrar du med som fysioterapeut for å gjøre dem enda bedre?
– Tre ting. Jeg lærer dem om forebygging, slik at de blir flinke til å varme opp og strekke ut, jeg gir dem behandling og jeg gir gode råd om restituering. Men viktigst av alt er at de må lære å kjenne kroppen og psyken sin, styrker og svakheter. For eksempel hvilket tempo du kan starte i uten å gå på en skikkelig helsprekk seinere i løpet. Jeg prøver å gi dem smarte råd sånn at de på stevner med mange kvalifiseringsløp ikke sliter seg ut unødvendig i forsøksheatene. Målet er jo å få dem til finalen. Da må de ta hensyn til både temperatur og luftfuktighet.
Teamarbeid
Kiriakim driver mest med massasje som skadeforebygging. Blir utøverne skadet, og det hender jo, så gir han behandling. De vanligste løpeskadene er akillesskader, fotskader, skader og slitasje i leggene, hofta og ryggen.
– Hovedsakelig kommer løpeskadene av overanstrengelse. Vi bruker både varme og is, sier Kiriakim.
Moderne apparatur glimrer med sitt fravær. Fysioterapeuten bekrefter betydningen av riktig kosthold. De drikker melk, og tar med seg nasjonal frukt og grønnsaker når de konkurrerer utenlands. Kiriakim er med på reisene, han har vært med på flere verdensmesterskap og olympiader. Han blir betalt av regjeringen og er sjøl lidenskapelig interessert i sport. På reisene er de et medisinsk team hvor alle de andre helseprofesjonene også er representert. Fysioterapeuten lærer hele tida noe nytt faglig, også av løperne.
Løper to ganger daglig
Kiriakim smiler av bekymringen for løpernes skinnmagerhet. For fra et medisinsk synspunkt mener han nemlig dette er helt OK.
– Hvor mye bør en maratonløper som vil bli verdens beste trene?
– 150-180 kilometer i uka, i snitt 30 kilometer daglig. To ganger løping om dagen, raskt om morgenen, sakte om ettermiddagen. En dag må vies til langløping. Strekke ut etter trening er viktig, men det er kjedelig – og derfor noe mange ikke liker. De beste skjønner imidlertid betydningen av dette og gjør som vi sier, om enn litt motvillig. Samtidig er det viktig for oss både som fysioterapeuter og mennesker å få positive tilbakemeldinger fra løperne. Da skjønner vi at vi gjør de riktige tingene. Og vi gleder oss sjølsagt med dem når de vinner, forteller han.
Riktige sko
Samtidig er de konkurransemennesker i verdenseliten. Så sjøl om mange er gode venner, hender det også at det oppstår konflikter. Alle vil vinne, men bare én av dem kan. En av helseteamets oppgaver er å forsøke å forebygge denne typen konflikter. Ofte faller jobben på psykologene, men fysioterapeutene deltar også.
– Hvor viktig er utstyret til løperne?
– Sko er viktig, det oppstår ofte skader i leggmuskulaturen om gale sko brukes. Det skal være en type sko for trening, en for konkurranse og en for fritidsbruk. Dessuten er shorts og t-skjorter veldig viktige. De må være tilpasset temperaturen, og luftige slik at armene ikke hindres i å bevege seg, sier Japheth Kiriakim.
Home of champions
Da vi drar fra Iten er klokka 05.35. Det er svart som koks ute. Vi møter en gjeng på om lag ti kenyanske løpere langs veien. De har fått på seg refleksvester, og vi kan se de hvite smilene. Lysende som elfenben. En ny treningsdag har startet i Iten, the home of champions.
