Det kan umulig være klokt å kutte i fysioterapitilbud?

Høsten 2020 og starten av 2021 har vært hard og brutal for mange fysioterapeuter. Jeg tenker spesielt på dem som er ansatt i kommunene og de med driftsavtaler.

Den ene meldingen har avløst den andre. Forslag om nedskjæringer av tjenester, reduksjon av driftstilskudd og nå – i januar – Oslo kommunes nye driftsavtale for fysioterapeuter. En avtale som kom uten forvarsel og som inneholder krav om nulltoleranse for binæring, krav om å flytte klinikken på kort varsel og krav om å søke tillatelse for fravær.

Innholdet og prosessen bak behandlingen var av en slik karakter at avtalefysioterapeut og spesialist i nevrologisk fysioterapi, Morten Hagenes, sammenlignet det med å «leve i et diktatur» og Norsk Fysioterapeutforbund, med forbundslederen i spissen, krevde møte med kommunen, og fikk det.

Men

Hvordan og hvorfor har det blitt slik? Hvorfor rasler rådmenn og andre med sparekniver og ostehøvler over fysioterapitjenester? Hva er grunnen til at rådmenn og andre byråkrater ser til fysioterapien når innsparinger må gjøres?

Ser de for eksempel ikke at min mor – på 80 – blir dårligere (hennes utsagn) av det hun selv mener er altfor lite fysioterapi etter at hun ble avspist med tre timer etter en omfattende runde på sykehus?

Hva er det de ikke ser?

Ser de heller ikke at barn – for eksempel dem som har sjeldne diagnoser og som vi skriver om i denne utgaven – har behov for tett oppfølging av fysioterapeut og at fysioterapeuten har behov for omfattende samhandling med blant andre fysioterapeuter ved kompetansesentre, lærere og foreldre i tillegg til barnet? En oppgave som krever langt mer arbeid enn de 45-60 minuttene fysioterapeuten har med barnet 1-2 ganger i uken.

Evner de – altså byråkratene og eventuelt politikerne – heller ikke å se at vi er helt i startfasen av eldrebølgen, og at fysioterapeuter er nøkkelpersoner for at gamle, friske som syke, kan bo hjemme lenger? Og at eldre på sykehjem trenger en fysioterapeut, eller helst flere, for å leve livet nå?

Og hva er det med ledelsen i Helse Møre og Romsdal som setter sykehusfysioterapeuter bak i vaksinekøen, selv om de står fremst i behandling av covid-19-pasienter?

Snille piker?

Skyldes det at fysioterapeuter er «snille piker» som verken roper høyt eller krever sin rett? Skyldes det at politikere og byråkrater ikke aner hva fysioterapi er og hvem som har nytte av det? Skyldes det at fysioterapeuter er for dårlige til å dokumentere effekt? Eller er fysioterapeuter elendige på markedsføring av egen kompetanse og fag? Kanskje er det en kombinasjon, eller mangler vi overordnet aktiv behandling på en av de viktigste diagnosene?

Fysioterapeut og varaordfører Øystein Bjørnes mener det kan skyldes at dere (les fysioterapeuter) er for dårlige til å heie på hverandre og fremsnakke kolleger. Han frykter det gjør at profesjonen seiler akterut.

Seksjonsleder for fysioterapi og sosialmedisin ved Oslo universitetssykehus, Steinar Krey Voll mener at saklige, offentlige diskusjoner om hva NFF som organisasjon skal være, eller fysioterapifaget skal inneholde ikke er «den største utfordringen for fysioterapifaget».

Han frykter mer måten saklig kritikk møtes på og mener vi blir sterke av å vise at vi tør å diskutere. «Kun gjennom saklig diskusjon kommer utvikling», skriver han på Fysioterapeutens Facebookside.

Så hva er da resepten? Hvordan skal vi løfte fysioterapeuter og fysioterapi dit det hører hjemme som en tjeneste kommuner, helseforetak og helsemyndigheter satser på? Er det ja, takk begge deler: Både heie på hverandre der det er naturlig og ta diskusjoner når det er påkrevet? Eller skal vi sitte stille i båten og håpe andre taler vår sak?