Idrettsskader hos barn og unge

Grunnet de fysiske endringene i en voksende kropp, har barn og unge et helt annet risikobilde enn voksne. Selv med lik skademekanisme kan skadene som oppstår være ulik. I dette innlegget presenteres den yngre utøver i relasjon til idrettsskader. 

En kropp i vekst

I barneårene vokser kroppen ikke-lineært, det vil si at kroppens ulike segmenter vokser og utvikler seg i ulik hastighet. For eksempel er hode og kropp proporsjonelt større enn armer og ben hos et barn, sammenlignet med en voksen person. Dette betyr at i løp av barne- og ungdomsårene skal de ulike delene av kroppen vokse slik at de blir proporsjonelt tilpasset til hverandre.  

For at skjelettet i armer og ben skal kunne strekke seg består de av vekstplater, eller epifyseplater. Epifyseplatene finnes i knokler mellom epifysen (knokkelenden) og metafysen/diafysen (midtstykket) av en knokkel. Epifyseplatene består av brusk og tillater knoklene å vokse i lengderetning. Etter hvert som skjelettet ferdigutvikles erstattes brusken i epifyseplatene med hardt beinvev, når dette skjer kan ikke knoklene lenger vokse i lengderetning. Epifyseskivene lukkes vanlig vis i alderen mellom 16-20 år. Så lenge epifyseskivene er åpne vil de være det svakere leddet i muskel- og skjelettsystemet, hvilket gir økt risiko for skade i dette området. Skaderisikoen er størst i puberteten og i såkalte vokseperioder der veksttempoet øker og knoklene vokser i raskere tempo. Selv om epifyseplatene lukkes og knoklene ikke lenger kan vokse i lengderetning, kan knoklene gjennom hele livet bli bredere og sterkere som følge av belastning.

Den delen av knoklene som et festet til en muskel/sene kalles apofyseskiver. Apofyseskivene tillater skjelettstukturer å vokse uten at senefestet til en muskel påvirkes av det. I likhet med epifyseplatene lukker apofyseskivene seg når skjelettet er ferdig utviklet. Risikoen for apofyseskader er størst i ungdomsårene og i vekstperioder.

Skademekanismer og skadetyper

Den skaden som oppstår hos barn og unge er ofte annerledes enn hos en voksen person, på tross av lik skademekanisme. For eksempel vil en strekkskade i muskulaturen hos en voksen, ofte fremkomme som en skade i apofyseskiven hos en ungdom i vekstalder.

Skadene inndeles i akutte skader og belastningsskader. De akutte skadene skjer plutselig og har en klar og tydelig debut. Skademekanismen har som regel høy energi ved akutt skadedebut. Belastningsskader utvikler seg over tid når vevets toleransegrense for belastning overstiges gjentatte ganger. 

Epifyseplatene og apofyseskivene er begge, som tidligere nevnt, et svakere ledd hos barn og unge, både når det gjelder akutte- og belastningsrelaterte skader. De akutte skadene kommer ofte i form av alminnelige benbrudd, Salter-Harris frakturer (epifyseplate-frakturer) og avulsjonsfrakturer (apofyseskiveskader).

Osteochondrose er en betegnelse som brukes når det oppstår skader eller overbelastningsproblematikker i vekstskiver/plater til et umodent skjelett. Eksempler på vanlige osteochondroser som ses i forbindelse med idrett er Osgood-Schlatters, Sinding-Larsen-Johansson og Severs hæl. Det finnes flere typer osteochondroser som ofte oppdages i forbindelse med idrett, men det er ikke en klar sammenheng mellom idrettsutøvelse og årsak til osteochondrosen. Behandling av tilstandene er varierende og avhenger av anatomisk lokalisasjon og når tilstanden oppdagers. Osgood-schlatters, Sinding-Larsen-Johanssen og Severs tilheler oftest uproblematisk, og de færreste får plager i senere i livet. Andre typer osteochondroser, som Morbus Scheuermann (rygg), Blounts sykdom (kneledd) og Perthe´s sykdom(hofteledd) kan gi vedvarende og alvorlige plager om de ikke behandles.

Behandling av idrettsskader hos barn og unge

Barn og unge har unike tilhelingsegenskaper, og man ser at vevene deres ofte tilheler fortere enn hos voksne. En viktig del av behandling av idrettsrelaterte skader hos barn og unge er belastningsstyring. Det kan ofte være utfordrende å belastningsstyre et aktivt barn eller en aktiv ungdom, derfor må man i mange tilfeller ta utøveren ut av idretten i rehabiliteringsperioden. Barn kan som regel være fysisk aktiv med lek og på andre måter under rehabiliteringsperioden, uten at den aktuelle problematikken provoseres. I tillegg er fokus på riktig skotøy viktig. Hos ungdommer kreves det ofte mer veiledning og oppfølging med tanke på alternative treningsmetoder under rehabiliteringsperioden.

Ut over det som er nevnt over finnes det mange flere skader og problematikker som rammer barn og unge, både i og utenfor idrett. Uansett hvilken type skade og problematikk det er snakk om, kan man derfor konkludere med at det er vesentlig å håndtere disse på riktig måte for et godt resultat. Derfor anbefales det alltid å oppsøke kyndig personell for å få en god og utfyllende undersøkelse, sikker diagnose og oppfølgende behandling. En fysioterapeut eller lege med kompetanse innenfor området er alltid et godt sted å starte.

Regine Bjarnoll, fysioterapeut