Sammendrag

Illustrasjonsfoto
Illustrasjonsfoto

Prognostiske faktorer for knefunksjon og aktivitetsnivå 2 til 10 år etter ruptur av fremre korsbånd – en systematisk oversiktsartikkel

Sammendrag

Marie Pedersen, ph.d-student/MSc. Institutt for idrettsmedisinske fag, Norges Idrettshøgskole. [email protected].

Forfattere i original publikasjon: Marie Pedersen, Jessica L. Johnson, Hege Grindem, Karin Magnusson, Lynn Snyder-Mackler, May Arna Risberg.

Sammendrag av artikkelen «Meniscus or cartilage injury at the time of ACL tear are associated with worse prognosis for patient-reported outcome 2 to 10 years after ACL injury – a systematic review”. Publisert i Journal of Orthopaedic & Sports Physical Therapy (2020). doi: 10.2519/jospt.2020.9451. Studien er et samarbeid mellom Norges Idrettshøgskole, Oslo Universitetssykehus, Nimi og Universitetet i Delaware, og finansieres av National Institutes of Health, USA (R37HD37985). For referanseliste henvises til originalpublikasjon.

Bakgrunn

På kort sikt er målet til personer med fremre korsbåndskade ofte å returnere til idrett. Samtidig er det viktig å forbygge problemer som oppstår flere år etter skaden: redusert knefunksjon, fysisk inaktivitet, redusert livskvalitet og kneartrose. Økt kunnskap om hvilke tidlige faktorer som har sammenheng med resultatet på lengre sikt (prognostiske faktorer) kan hjelpe klinikere til å tilby bedre informasjon og behandling til sine pasienter. Tidligere systematiske oversiktsartikler om faktorer som har sammenheng med selvrapportert knefunksjon og fysisk aktivitetsnivå er preget av lav metodisk kvalitet, og det er uvisst om de samme faktorene gjelder for pasienter som behandles kirurgisk (med korsbåndrekonstruksjon) og de som behandles med rehabilitering alene.

Formålet med denne systematiske oversikten var derfor (1) å undersøke faktorer som har sammenheng med selvrapportert knefunksjon og fysisk aktivitetsnivå 2-10 år etter fremre korsbåndskade eller korsbåndrekonstruksjon, samt (2) å undersøke om det er forskjeller i disse faktorene mellom pasienter som er behandlet med korsbåndrekonstruksjon og med rehabilitering alene.

Metode

Vi søkte systematisk i PubMed, Web of Science and SPORTDiscus. I tillegg søkte vi i Google Scholar og referanselister til relevante artikler. Vi inkluderte prospektive kohortstudier og randomiserte studier på voksne/ungdommer som hadde gjennomgått enten korsbåndrekonstruksjon eller rehabilitering alene. Studiene måtte undersøke sammenhenger mellom selvrapportert knefunksjon eller fysisk aktivitetsnivå og enten 1) pasientkarakteristika, 2) skadens omfang eller 3) symptomer/knefunksjon i det første året etter inklusjon i studien. Studiene måtte bruke spørreskjemaene International Knee Documentation Committee Subjective Knee Form (IKDC-SKF), Knee injury and Osteoarthritis Outcome Score (KOOS) og Knee Outcome Survey Activities of Daily Living Scale (KOS-ADLS) som mål på selvrapportert knefunksjon. Disse spørreskjemaene har gode måleegenskaper og er hyppig brukt på lang sikt etter fremre korsbåndskade. Vi inkluderte studier som målte fysisk aktivitetsnivå med objektive mål, spørreskjema eller deltakelse i idrett.

Vi evaluerte risiko for bias ved hjelp av et verktøy som heter QUIPS. Hver artikkel ble klassifisert til å ha lav, moderat eller høy risiko for bias. Lav risiko for bias indikerer at vi i stor grad kan stole på resultatene til en studie.

For å oppnå robuste konklusjoner oppsummerte vi kun resultater fra studier med lav eller moderat risiko for bias. Det var ikke mulig å gjøre en metaanalyse på grunn av stor variasjon i utfallsmål og oppfølgingstid i studiene. Vi bedømte evidensen for hver faktor som høy, moderat, lav eller svært lav ved hjelp av Grading of Recommendations Assessment, Development and Evaluation (GRADE).

Resultater

Litteratursøkene ga 997 treff og 20 studier møtte inklusjonskriteriene. Vi inkluderte syv studier med lav eller moderat risiko for bias. De resterende studiene (60%) hadde høy risiko for bias. De følgende faktorene var undersøkt i de syv studiene: kjønn, alder, kroppsmasseindeks, laksitet i kneet, etnisitet, type idrett, tilleggsskader på LCL/MCL/menisk/brusk, røyking, ekstensjonsdeficit, selvrapportert knefunksjon og aktivitetsnivå ved baseline.

Det var moderat evidens for at tilleggsskader på menisk og brusk har sammenheng med dårligere selvrapportert knefunksjon 2-10 år etter korsbåndrekonstruksjon. Det var svært lav evidens for at kroppsmasseindeks, røyking og selvrapportert knefunksjon ved inklusjon har sammenheng med selvrapportert knefunksjon 2-10 år etter korsbåndrekonstruksjon. Betydningen av å ha tilleggsskade på menisk ble vurdert som klinisk relevant.

Ingen av studiene undersøkte faktorer som har sammenheng med generelt fysisk aktivitetsnivå, men spørreskjemaet Marx Activity Rating Scale har blitt benyttet som utfallsmål. Marx måler hvor ofte en person deltar i aktiviteter som innebærer løping, vridning, retningsforandringer og start/stopp. Det var svært lav evidens for sammenheng mellom å være kvinne og å ha lav Marx score ved inklusjon og å ha en lav Marx score 2-10 år etter korsbåndrekonstruksjon.

Ingen andre undersøkte faktorer hadde sammenheng med utfallsmålene i de inkluderte studiene.

Ingen av studiene undersøkte kun pasienter som var behandlet med rehabilitering alene. Én studie undersøkte forskjeller i prognostiske faktorer mellom pasienter som var behandlet med rehabilitering alene og med korsbåndrekonstruksjon. Denne studien viste at pasienter med tilleggsskader på menisk og brusk, samt med lav KOOS score i akuttfasen kan ha størst fordel av å velge behandling med rehabilitering alene fremfor korsbåndrekonstruksjon, men videre forskning på området er nødvendig for å kunne konkludere.

Konklusjon og klinisk betydning

Tilleggsskader på menisk og brusk har sammenheng med dårligere selvrapportert knefunksjon 2-10 år etter korsbåndrekonstruksjon. Evidensen for andre faktorer var svært lav.

Resultatene i denne studien er nyttige for å kunne informere pasienter bedre om prognose etter fremre korsbåndskade. Den sikre sammenhengen mellom flere skader i kneet og dårligere funksjon på lengre sikt understreker viktigheten av å forebygge nye kneskader hos pasienter med fremre korsbåndskade. Studien avdekket også (1) begrenset kvalitet på en stor andel av studiene på dette forskningsområdet og (2) mangel på studier på pasienter som er behandlet med rehabilitering alene.