Idrettsfysioterapeutens rolle

Bokkapittel i Fysioterapeuten 9/2019. 

Thomas T. Ødegaard, fysioterapeut. Spesialist i manuellterapi og idrettsfysioterapi (MNFF), NIMI, Strømsgodset og fotballandslaget. [email protected]

Denne artikkelen er et revidert utdrag fra den kommende bokutgivelsen Idrettsfysioterapeuten: Breddeidrett. Toppidrett. Aktivitetsmedisin (Cappelen Damm Akademisk), som er planlagt utgitt i mars 2020. Utdraget publiseres etter avtale med forlag og forfatter.  

FOTO: Terje Skeie

En idrettsfysioterapeut kan ha ulike tilnærminger til sin rolle. Noen har en mer akademisk tilnærming, mens andre baserer sin praksis mer på erfaring. Min praksis baserer seg på en kombinasjon av disse tilnærmingene. Etter å ha vært i denne bransjen i godt over 20 år, har jeg fått endel erfaring som jeg ønsker å dele. Det betyr at mine personlige meninger og oppfatninger også vil komme til uttrykk her.

Det å være idrettsfysioterapeut er ikke en oppgave som egner seg bare for de få utvalgte. Idretten trenger ulike personligheter og ulike tilnærminger.  Idrettsmedisin har et mangfold av oppgaver, posisjoner og krav som må fylles og som etterspørres. Med andre ord er det plass til alle i en eller annen funksjon. Samtidig er jeg ganske sikker på at de som vil eller skal jobbe i toppidretten vil møte oppgaver og krav som mest trolig ikke passer like godt for alle. Jeg vil utdype dette nærmere.

Idrettsfysioterapeutens rolle på klinikken

Fysioterapeuter er viktige bidragsytere i alle deler av helsevesenet, og det er få som jobber utelukkende med idrett og idrettsskader. De aller fleste idrettsfysioterapeuter har idretten som bigeskjeft, mens hovedarbeid (og inntekt) kommer fra en jobb i helsevesenet hvor man også møter andre typer pasienter og arbeider med andre problemstillinger og fagfelt. Det er nok likevel riktig å si at overvekten av de som praktiserer som idrettsfysioterapeuter jobber i den private helsesektoren.

Idrettsfysioterapeutens rolle inne på klinikken er i prinsippet ikke veldig annerledes enn annen praksis. Derimot er praksisen ute på idrettsbanen forbundet med mange andre og ofte nye oppgaver. Derfor vil jeg skille litt på disse to arenaene. Jeg har jobbet en del i breddeidretten, men mest i toppidretten. Derfor vil de fleste eksempler og erfaringer jeg kommer med stamme fra utøvere og idrett på høyt nivå. Prinsippene for vår rolle er likevel den samme, og kan overføres uansett om fokus er rettet mot landslag eller en 5. divisjonsklubb. Vi skal uansett gjøre vår jobb uavhengig av nivå, men i breddeidretten er kravene ofte noe nedskalert med hensyn til ressurser, media, færre folk og muligens noe mindre press? Samtidig vet vi at det er svært få idrettsfysioterapeuter som jobber utelukkende med toppidrett. De fleste av oss vil møte utøvere på ulike nivå inne på klinikken. Å møte utøvere som pasienter er lærerikt og ofte noe mer krevende enn «vanlige pasienter», da de i stor grad har høye forventninger til oss. Det skal de ha, og det er en rolle vi fortjener og takler bra.

De ulike klinikkene fysioterapeuter arbeider på kan ha stor variasjon i profil, størrelse og tilgjengelighet på fasiliteter. Dette setter rammer for praksisen de ulike terapeutene bedriver. Vi har imidlertid alle et felles utgangspunkt – vi er helsearbeidere som først og fremst er menneskebehandlere. Vi skal daglig møte mennesker med ulik bakgrunn, som kommer til oss med forventninger om at vi skal hjelpe dem med det eller de problemene de presenterer. Det er vår primære oppgave. Det er klare lover og regler vi må forholde oss til og arbeide innenfor, men dette er rammer som gir den enkelte terapeut et stort og vidt handlingsrom til å forme sin egen praksis.

Idrettsfysioterapeutens rolle på klinikken er i all hovedsak å forebygge, diagnostisere og behandle mennesker med plager som reduserer deres funksjon. Dette er plager som hovedsakelig omhandler muskel-skjelettplager, og som gir våre pasienter ulike symptomer og ulik grad av redusert livskvalitet. Dette er felles for alle pasientene vi ser. Den store forskjellen mellom normalpasienten og idrettspasienten er at sistnevnte oftest har et høyere krav til funksjon, og ikke minst at tidsperspektivet er veldig viktig for den enkelte utøver. 

Akutten

På klinikken er det for de fleste terapeuter ikke vanlig å se helt «blodakutte» skader og tilstander. Det vanlige er at det har gått en del tid fra oppstått skade til vi møter pasienten. Enhver terapeut kan under gitte rammer i stor grad påvirke sin arbeidshverdag og timeliste. Det betyr at vi inne på klinikken ofte har relativt god tid til den nye pasienten. Slik er det ikke alltid ute i «felten», altså på de ulike idrettsarenaer. På klinikken har vi som regel tid til å gjennomføre en grundig anamnese og klinisk undersøkelse som vil lede oss til en tentativ diagnose. Dette er avgjørende for å kunne informere og trygge pasienten, og deretter starte rett behandling. Jevnlig oppfølging av pasienten vil være viktig for å sikre at pasienten får den behandlingen vi mener er best for den enkelte, og at rehabiliteringen gjennomføres på en god måte med riktig progresjon. Ved et normalt godt forløp vil pasienten rehabiliteres, og etter hvert bli klar for return to train/play (RTT/P). Dette kan være ganske utfordrende for mange terapeuter, og ikke minst pasienten.  

Tidlig skade og ny skade

Vi vet fra forskningen at tidligere skade er en av de hyppigste årsaker til ny skade. Med andre ord settes det store krav til oss som idrettsfysioterapeuter. Om man ikke får rehabilitert/trent og testet utøveren på det han eller hun skal tilbake til, ja da har terapeuten ikke gjort en god nok jobb. I verste fall slipper vi en pasient/utøver tilbake i sin aktivitet før vi egentlig vet om hun eller han er klar. Personlig mener jeg at vi som gruppe besitter meget god kunnskap, men dette er ikke alltid tilstrekkelig. For å kunne rehabilitere utøvere på alle nivåer tilbake igjen til idretten trengs det mer enn kunnskap. Det trengs fasiliteter innenfor adekvate plassforhold, treningsutstyr, testmateriell og folk som kan bruke disse. Mange klinikker har imidlertid ikke tilstrekkelige fasiliteter til fullt ut å kunne rehabilitere ulike utøvere tilbake til deres spesifikke idrett. Institutter og terapeuter som av ulike årsaker ikke har dette, bør etter min mening inngå samarbeidsavtaler med andre kollegaer som har fasilitetene og (spesialist)kompetansen. Jeg vet at dette blir mer og mer vanlig, og at dette er samarbeid som er meget fruktbart for oss alle, ikke minst for den viktigste – nemlig pasienten. I klinikker hvor det ikke finnes gode nok fasiliteter og det ikke finnes samarbeidsordninger, så vil dette ramme utøver/pasient. Ekstragevinsten, i tillegg til optimal oppfølging for pasient/utøver, er selvsagt vår egen læring. Utveksling av kunnskap og faglig oppdatering gjør oss alle bedre. I tillegg vil slik læring kunne hjelpe den enkelte terapeut med å kjenne sin egen begrensing og sitt eget ansvar. Derfor tenker jeg at vi som faggruppe kan stille enda større krav til klinikker og terapeuter som eksempelvis skal rehabilitere ACL-skader. I spesielt siste fase av en slik rehabilitering er adekvate testfasiliteter og samarbeid med spesialister essensielt. Dette er et moment jeg mener vi er i gang med, men som vi kan bli flinkere på som faggruppe, og som fortjener større fokus i fremtiden. 

Kommunikasjon

De fleste idrettsfysioterapeuter arbeider i praksis sammen med andre, gjerne tverrfaglig med andre yrkesgrupper. Dette er en stor styrke, og gir store muligheter, men kan også by på utfordringer. Daglig må vi kommunisere med kollegaer, pasienter, pårørende og trenere; alle med ulike synspunkter, innfallsvinkler og motiver for den enkelte utøver. Dette stiller krav til fysioterapeutens samhandlings- og kommunikasjonsferdigheter.

Innen det idrettsmedisinske miljøet i Norge har samarbeid, og ikke minst tverrfaglig samarbeid, alltid vært vektlagt. Inne på en klinikk kan en liten prat i gangen, under lunsjen eller i et egnet fagmøte, være arenaer som benyttes til å drøfte ulike pasienter og utfordringer vi står overfor. Det er likevel essensielt at man i tillegg har et mer formalisert tverrfaglig samarbeid når man står overfor utfordrende oppgaver med pasienter. Å gjøre en felles vurdering sammen med en kollega for å kunne diskutere funn, tentative diagnoser og plan for behandling og oppfølging anser jeg som svært verdifull kvalitetssikring og god praksis. Dette er i alle fall svært verdifullt for meg i situasjoner der jeg står fast, og et opplegg jeg oppfordrer alle som har muligheten til å benytte seg av. Jeg vet at det finnes mange mindre institutter eller solopraksiser hvor det kanskje bare er deg som er idrettsfysioterapeut med den interessen? Det er ikke alltid noen å diskutere med. I slike situasjoner er hospitering eller besøk hos kollegaer noe som kan anbefales, og som mange benytter seg av – inkludert meg selv. Det å søke ut av egen stue for å observere og møte andre miljøer med mer og annerledes kompetanse når det trengs, er meget verdifullt. Det er lærerikt, utvider kontaktnettet, inspirerer og engasjerer de fleste av oss. Min erfaring er at vi i det idrettsmedisinske miljøet er oppdratt til både å spørre om råd og å dele kunnskap, og at vi har en lav terskel for dette. Det er alltid rom for å komme på besøk. 

Idrettsfysioterapeutens rolle på idrettsbanen 

Innenfor idrettsmedisin er det et stort spenn av arbeidsoppgaver og ulike roller som skal fylles. Når vi kommer til toppidretten derimot, mener jeg at dette er en sannhet med modifikasjoner. I toppidretten er fokus rettet utelukkende mot prestasjon, og denne skal dyrkes fullt ut. I rendyrkede toppidrettsmiljøer stilles det store krav til alt og alle. Da er det viktig at teamet, også det medisinske apparatet, består av de rette menneskene og har den rette sammensetningen. Skal man fungere som fysioterapeut i en slik setting, er det aller viktigste at man er «den rette personen». Med dette mener jeg at erfaring og fagkunnskap er viktig, det må ligge i bunn som en forutsetning. Men den sosiale kompetansen, og hvorvidt du som type passer inn i kulturen, spiller også en særs viktig rolle. Du må ha evnen til å arbeide i team under press, til varierende tider, med krav om å levere, under varierende rammevilkår. Samtidig skal du være en god menneskebehandler og bidragsyter for utøverne, som også har ulike oppfatninger, krav og kulturell tilhørighet. I løpet av mine snart 25 år i bransjen har jeg opplevd at kollegaer har måttet forlate sin posisjon. Ikke nødvendigvis fordi de ikke er faglig sterke nok, eller fordi de ikke er positive og omsorgsfulle mennesker, men fordi de ikke har funnet sin plass i miljøet, har klart å tilpasse seg sosialt i gruppen eller fordi de ikke har hatt en god kjemi med ledere og trenere. God kjemi i et team som jobber tett er helt avgjørende og det er naturlig at ikke alle mennesker passer sammen.

Som idrettsfysioterapeut på idrettsbanen inngår man alltid i et team. Dette teamet kan bestå av få eller ganske mange personer, og man er automatisk en del av ledergruppen. Veldig ofte er idrettsfysioterapeuten den eneste i ledelsen som har helsekompetanse. Selv i toppidretten er det ofte ikke lege til stede.  Vår viktigste rolle da blir å ha et «forlenget overordnet» ansvar for utøvernes helse. I mange sammenhenger er det en rolle som kan være utfordrende. Vi er ikke leger. Vi er først og fremst lært opp i og har en spisskompetanse innen muskelskjelettplager. Et totalt helsebilde er så mye mer. Jeg har selv, i likhet med mange kollegaer, vært i situasjoner jeg ikke har hatt kompetanse til å håndtere alene. I slike situasjoner er det alltid veldig lurt å ha et nettverk hjemme. Det å ha en lege å ringe til som kan konsulteres over telefon er avgjørende. Veldig ofte er dette i toppidretten organisert med en klubblege eller en forbundslege som er medisinsk ansvarlig, men som av ulike årsaker ikke er tilstede. I breddeidretten er nok dette veldig varierende, men jeg kjenner til at det blir flere og flere idrettslag og klubber som har en lege man kan ringe til. Om ikke, er den lokale legevakten et selvsagt valg. Olympiatoppen har ellers et fint tilbud med en vakthavende lege man kan ringe til, og de svarer på alle spørsmål og er til stor nytte – mest for utøvere på høyt nivå.

Når det er snakk om lidelser vi ikke er kvalifisert til å behandle, eller situasjoner som totalt sett går utover det vi som fysioterapeuter er autorisert til å gå inn i, kan det oppstå svært krevende situasjoner. I slike tilfeller er det viktig at vi tydelig definerer vårt eget ansvarsområde, og påpeker overfor ledelsen i klubben eller idrettslaget at vi hverken kan eller skal ha det fullstendige ansvar for den totale helsen for utøvere.  Det er ledelsen i de ulike lag/forbund som har ansvar for å skaffe denne type kompetanse til veie. Idrettsmedisinen er spennende, lærerik, utfordrende, levende og vi idrettsfysioterapeuter spiller en viktig og stor rolle, men leger er vi ikke.

Taushetsplikten vi har som fysioterapeuter gjelder selvsagt også i idretten. Ledere og trenere i klubber og lag er imidlertid ofte ikke godt nok kjent med en slik lov og med hva den innebærer. Her har vi en viktig rolle og plikt i å informere og lage en tydelig struktur overfor de utøvere og ledere vi jobber sammen med og for. Min erfaring er at dette stort sett ikke er problematisk. Selvsagt oppstår det skader og sykdom gjennom en sesong, og treneren vil naturlig nok ha informasjon. Diagnose og «overskrifter» på hva skaden innebærer, samt et tidsperspektiv på hvor lenge utøveren er ute, er informasjon treneren bør få. Oppstår det situasjoner der utøveren mener det ikke skal gis denne type informasjon til treneren, så må utøveren selv kommunisere det til meg og til helseteamet. På den måten er utøver hele tiden ivaretatt og medansvarlig for den informasjon som gis. I enkelte situasjoner gjøres dette skriftlig for å kunne vise til dokumentasjon ved behov, men som oftest skjer det muntlig og er en uproblematisk prosess. Det er også viktig å være tydelig på at treneren ikke uten tillatelse fra utøver kan dele informasjonen med de andre i ledelsen eller støtteapparatet. Det finnes eksempler på at helseteam har sluttet på bakgrunn av at trener ikke har akseptert taushetsplikten vi er underlagt og ønske fra utøver om at man ikke skal informere andre enn helseteamet om årsak til fravær. Taushetsplikten er imidlertid helt grunnleggende for oss som jobber innenfor helse, også idrettsmedisin. Slike episoder burde ikke være nødvendig. 

Krystallklare avtaler

Kommunikasjon er som kjent svært viktig, men kan også være utfordrende. Når en skade er rehabilitert og utøver er på vei tilbake, eller det er andre tilstander som tilsier at utøver ikke er 100% kamp- eller konkurranseklar, settes ofte kommunikasjonen på prøve. Etter litt tid i bransjen lærte jeg meg raskt at man må inngå krystallklare avtaler før kamp eller konkurranse. Som eksempel kan vi bruke en utøver som har vært ute i seks uker med hamstringsskade. Vedkommende er frisk, men mangler noe på den totale trenings- og kampbelastningen. Utøver er medisinsk og treningsmessig klarert for 60 minutter fotballspill. Skal han da starte, eller skal han byttes inn? Slike spørsmål og svar bør og skal avklares med utøver, trenere og medisinsk apparat før kampstart.  Dette er viktig for å sikre at alle er samstemte og at avtalene blir inngått under rolige, kontrollerte omgivelser. På den måten skaper man trygghet og forutsigbare rammer for alle, ikke minst for den viktigste aktøren, nemlig utøveren. Jeg har selv opplevd at disse avtalene ikke har vært godt nok forankret og at treneren og utøveren under konkurranse ønsker å fravike det vi var enige om på forhånd. Under konkurranse blir vi alle drevet av ulike mer eller mindre rasjonelle grunner, og lysten til å vinne er stor. Da er det lett for alle å bli revet med. Det er da vi i helseteamet, og ofte idrettsfysioterapeuten, må sikre at avtaler er klare, entydige og blir gjennomført. Trenere er ulike og kan ha svært ulike fremgangsmåter. Etter et tap i en kamp der jeg var fysioterapeut, fikk jeg kjeft og kritikk av treneren. Han sa at det var min skyld at vi tapte kampen fordi jeg hadde tatt ut vår beste spiller. Jeg forholdt meg til avtalen vi hadde gjort med hensyn til spilleren og helsesituasjonen, men fikk skylda for tapet. Det skjer ikke ofte, men slike opplevelser må vi være forberedt på å møte.

I alle de ulike idrettene og teamene jeg har vært en del av, blir vi idrettsfysioterapeuter og andre i helseteamet sammen med trenere og utøvere definert som prestasjonsgruppa. Det er helt rett, etter min oppfatning. Vi jobber tverrfaglig tett med trenere og utøvere for å optimalisere og utvikle utøvernes og lagets prestasjoner. Dette er spennende, men kan av og til være krevende, for eksempel når det av ulike årsaker byttes hovedtrener, og treneren som kommer inn har en helt annen stil, personlighet, rutine og struktur på sitt opplegg. Dette kan sette det tverrfaglige samarbeidet på prøve. Da er det opp til oss å være tydelige på hvordan vi vil ha det med hensyn til utøvernes helse. Dette er viktige avklaringer vi må gjøre overfor ledelse, klubb, trenere og utøvere. På den måten vil vi skape en tydelig ramme og samstemme ulike forventninger. Gjennom vår faglige kunnskap og sosiale kompetanse kan vi bidra til å skape rutiner til det beste for hele gruppa. Det er vår oppgave å definere hvordan vi vil ha det, og det må vi kommunisere. Jeg vet om kollegaer som ikke har kunnet godta kulturen eller metodikken som noen trenere har hatt, og dermed har valgt å slutte i den aktuelle jobben. Det er trist, men slik er det av og til. Det vil alltid være noen som oppleves å ha en mer krevende stil, personlighet og arbeidsmetodikk, og som dermed setter både samarbeid og situasjoner som omhandler helse på prøve. Skulle man oppleve dette vil jeg råde den enkelte til å ta dette opp linjevei, diskutere med kollegaer, eventuelt kontakte faggruppen, for etter hvert å bestemme seg for om dette er noe man vil arbeide videre med eller ikke. Til syvende og sist er det vi som har ansvar for den jobben vi gjør!