Hypermobilitet, fysisk aktivitet og trening

Hvordan skal vi tilnærme oss pasienter med overbevegelighet i ledd? Fysioterapeut Regine Bjarnoll reflekterer rundt temaet i dette blogginnlegget.

Publisert

Hypermobilitet, overbevegelighet i ledd, er en tilstand hvor leddene i kroppen kan beveges ut over normale fysiske bevegelsesakser (1). Om lag 10-20 prosent av befolkningen i Norden har generell hypermobilitet, de aller fleste har ingen plager forbundet med dette. I enkelte idretter som dans og turn kan generell hypermobilitet være en fordel. En til to prosent av befolkningen har plager i forbindelse med generell hypermobilitet. Plagene beskrives ofte som diffuse leddsmerter, følelse av at ledd glipper og går ut av stilling, eller faktiske episoder med subluksasjoner og luksasjoner. Hyppige overtråkk og økt forekomst av skader ses også hos personer med generell hypermobilitet. 

Diagnostikken ved hypermobilitet er klinisk, og stilles på bakgrunn av hypermobilitet forbundet med langvarige smerter og funskjonstap i minst tre leddregioner, Beighton score 5 eller høyere, og ved å utelukke andre årsaker til smerter og plager (differensialdiagnostikk) (1). Ved Beighton score 4 kan tilleggsspørsmål (5PQ) benyttes og sannsynliggjøre generalisert hypermobilitet ved å gi ett ekstra poeng. Barn vurderes hos barnelege, og Beighton score er satt til 6 for diagnostikk hos barn. 

Differensialdiagnostikk gjøres for å utelukke andre årsaker til plager og smerter i forbindelse med hypermobilitet. Det bør tas hensyn til om det foreligger inflammatoriske revmatiske tilstander, traumeanamnese, tidligere skadehistorikk og eventuelle nevrologiske tilstander (1). Nøye og riktig diagnostikk er viktig for videre behandling og habilitering. 

En rekke medfødte arvelige bindevevssykdommer kan medføre blant annet overbevegelighet i ledd, disse tilstandene er mafran syndrom, osteogenesis imperfecta og Ehler-danlos syndrom (EDS) (1). Videre i dette innlegget tar jeg for meg hypermobil EDS og trening ved generalisert hypermobilitet som medfører plager som leddsmerter og subluksasjoner. 

Hypermobil Ehler-danlos sydrom (hEDS)

Hypermobil EDS er en av 13 undertyper av EDS, og har hypermobilitet og smerte som hovedsymptom (2). I tillegg til hypermobilitet kan det forekomme andre symptomer som brede og atrofiske arr og andre hudsymptomer, lett forekomst av blåmerker, tynne karvegger og brokk. Hvert enkelt tilfelle av hEDS kan ha ulikt symptombilde og grad av hypermobilitet. Det er derfor viktig å individualisere utredelse og behandling for best mulig effekt i hvert enkelt tilfelle, og tverrfaglig behandling er ofte nødvendig (2). I mange tilfeller er det tilstrekkelig med regelmessig fysisk aktivitet og tilpassing av aktiviteter og belastning. Mange med hEDS får innvilget en rekke hjelpemidler for å redusere instabilitet i ledd og forekomst av subluksasjoner og luksasjoner. Trening kan i tilfeller redusere smerter, plager og forekomst av subluksasjoner og luksasjoner, og behovet for hjelpemidler. Dette kan føre til bedre hverdagslig funksjon og økt livskvalitet. 

Trening ved hEDS

Å være fysisk aktiv har mange helsefordeler, dette gjelder også for dem med hEDS og hypermobilitet. Spesielt er det viktig å styrke muskulatur rundt leddene, ettersom at bindevevet i leddbånd og sener er løsere hos denne gruppen. I tillegg til å styrke muskulatur generelt i kroppen, kan det være gunstig å fokusere på balanse, stabilitet og propriosepsjon (leddstillingssans). 

Balanse er evnen til å vite hvor kroppen er i forhold til omgivelsene, og til å opprettholde likevekt i en bestemt posisjon eller under bevegelse, uten å falle. 

Stabilitet handler om evnen til å skape kraft rundt ett ledd eller flere ledd i en leddkjede. Å trene opp denne evnen er viktig for å skape kontroll rundt de hypermobile ledd som ankel, kne, hofte, skulder, albuer og håndledd. Stabilitet kan også trenes i leddkjeder som ankel-kne-hofte, håndledd-albue-skulder, og rygg. 

Balanse og stabilitet går hånd i hanske, og god leddstabilitet vil påvirke evnen til å holde balanse. Å trene opp balanse og stabilitet kan bidra til redusert forekomst av subluksasjoner og luksasjoner, samt økt fornemmelse av egen kropp og leddstillinger. Et resultat av dette vil være bedre fysisk funksjon og dermed økt livskvalitet. Denne form for trening omtales som nevromuskulær trening. 

Det finnes få studier som tar for seg nevromuskulær trening og effekt på hypermobilitetssynderomer og hEDS. En studie publisert av Robbins et al. i 2019 assosierer EDS med forsinket vastus medialis og lateralis aktivering, økt aktiviering av rectus femoris og tensor fascie latae, samt forlenget gluteus medius aktivering og lavere gastrocnemius aktivering (3). Resultatene indikerer at funnene kan påvirke balanse og stabilitet, og at dette bør prioriteres i habilitering og opptrening. Et annet studie av Coussens et al., nylig publisert i 2020, tar for seg økning i muskelstyrke hos personer med hEDS og hypermobilitetssyndrom under åtte års oppfølging (4). Studien konkluderer med at endring i maksimal muskelstyrke og muskulær utholdenhet er lavere hos gruppen med hEDS og hypermobilitet, sammenlignet med kontrollgruppen. Maksimal muskelstyrke og muskulær utholdenhet er lavere hos hEDS og hypermobilitetsgruppen, både ved baseline og retests etter åtte års oppfølging. Studien konkluderer med at det er behov for mer forskning på området. 

Inntil det finnes mer og god forskning på området er fysiologi og praksiserfaring gode kilder for å utarbeide et godt habiliterings og treningsopplegg for denne gruppen. Selv har jeg benyttet prinsipper om stabilitet og balansetrening med formål om å styrke nevromuskulær funksjon, noe som har resultert i bedret daglig funksjon og kroppsfornemmelse, redusert smerte og økt livskvalitet. Det er vesentlig å påpeke at nevromuskulær trening har foregått ved siden av generell styrke- og kondisjonstrening. Den nevromuskulære treningen har foregått ved bruk av balansepute, bosuball, slynger, treningsstrikk og BasisBall. Felles for redskapene er at de er ustabile og kan benyttes for å utfordre bilateral og unilateral stabilitet og balanse i hele kroppen. Slik trening krever mye fokus og tilstedeværelse, og enkelte økter omhandler kun dette. 

Denne type trening må vedlikeholdes og utfordres, og det er vesentlig at personen med hEDS/hypermobilitet vedlikeholder slik trening også etter et eventuelt rehabiliteringsopphold er avsluttet for å ivareta effektene. Det krever innsats og ressurser både fra behandlende instans og fra personen som habiliteres og trenes opp. Hypermobilitetssyndromer er tilstander som ikke kan kureres, men funksjon og livskvalitet kan ivaretas med riktige og individualiserte tiltak over tid. 

Regine Bjarnoll

Kilder

  1. Hypermobilitetssyndrom – hypermobil Ehler-Danlos syndrom [Internett]. Helsebiblioteket.no. Hentet 08.05.20. Tilgjengelig fra https://www.helsebiblioteket.no/retningslinjer/fysikalsk-medisin/muskel-og-skjelettplager/ledd-brusk-og-artrose/hypermobilitetssyndrom
  2. EDS: Hypermobil Ehler-Danlos´ syndrom [Internett]. Sunnaas sykehus. Hentet 08.05.20. Tilgjengelig fra https://www.sunnaas.no/fag-og-forskning/kompetansesentre-og-tjenester/trs-kompetansesenter-for-sjeldne-diagnoser/sjeldne-diagnoser/ehlers-danlos-syndromene/eds-hypermobil-ehlers-danlos-syndrom-
  3. Neuromuscular activation differenser during gait in patients with Ehler-Danlos syndrome and healthy adults. Robbins et al., 2019
  4. Does muscle strength change over time in patients with hypermobile Ehlers-Danlos syndrome/ Hypermobility Spectrum Disorder? An 8-year follow-up study. Coussens et al., 2020