Hvor bør jeg studere fysioterapi?

Da jeg bestemte meg for å bli fysioterapeut, var det ingen tvil om at jeg skulle studere i Oslo. Når man ikke kjenner noen på utdannelsen er det vanskelig å vite noe om hvordan studieløpet er lagt opp på de forskjellige skolene. Fagplanene er ganske uforståelige for en ufaglært, så det slo meg aldri at fysioterapiutdannelsen i Oslo kom til å være noe annerledes enn i Bergen, Trondheim eller Tromsø. Å komme inn i Oslo betød at jeg kunne bli boende på samme sted, ha vennene mine i nærheten og fortsette i samme jobb. Valget var enkelt. 

Etter snart to år på studiet er det mange ting som har gått opp for meg i denne sammenhengen, og den mest stressende tanken er hvor lite praksis vi i Oslo har hatt til nå. Vi har mange dyktige lærere som jobber hardt for å tilrettelegge studiet best mulig. Vi, studentene, evaluerer alle fag og emner, så ting vi var misfornøyd med, er forhåpentligvis endret til neste kull. Ved å se på hvordan eksamenene til årets 1. klasse er lagt opp i år, kan jeg fort bekrefte at mye av det vi var misfornøyd med i fjor, har blitt endret til det bedre i år. Det er mye bra ved skolen og studiet, men jeg savner mer praksis! 

Store forskjeller 

Om litt over ett år har jeg en bachelorgrad i fysioterapi, og skal ut i turnus. Det jeg har hatt av praksis til nå er; 12 timer observasjon av en fysioterapeut i 1. klasse, 7 timer undersøkelse og behandling av én pasient (sammen med en medstudent) i praksisklinikken på skolen og 7 timer som treningskontakt hvor jeg har vært med en psykiatrisk pasient på trening. I mai har jeg 10 dager praksis på et sykehus, og det er det. Til sammenligning har studentene i Tromsø og Trondheim 14 uker praksis bare i løpet av 2. klasse, mens Bergen har 11 uker. Nå skal jeg ikke legge skjul på at vi i Oslo har flere uker praksis det siste året enn de andre skolene, men totalt sett er det 5-6 uker som skiller skolen med mest og minst praksis, om tallene jeg har fått oppgitt stemmer. Det er veldig mye, med tanke på alt jeg lærte og fortsatt snakker om etter de 12 timene med observasjon i fjor! 

Som de mange standardiserte testene vi lærer om, burde også fysioterapistudiet være mer standardisert. Vi utdanner oss til samme utøvende yrke, så både fagene og mengden praksis burde vært det samme, spesielt med tanke på at dette er et profesjonsstudium, hvor man følger et satt løp og ikke har noen valgmuligheter underveis. Hvorfor har man f.eks nærmere 3 måneder med biomekanikk i Bergen, og bare 3 forelesninger i Oslo? Og hva er det da vi i Oslo har, som de ikke har i Bergen? 

Forskerutdanning i Oslo?

En fysioterapeut jeg kjenner, sa «det virker som de bare utdanner forskere i Oslo». Jeg har tenkt en del på det, og det ligger noe i det. Vi får en smakebit på en haug av temaer. Vi lærer litt om alt og blir oppfordret til å fordype oss i det vi liker best etter endt bachelor. Dette semesteret har vi til nå bare hatt teori, og skal innen eksamen i juni ha skrevet 11(!) fagnotater. Eksamen henger over oss som en mørk sky fra første skoledag, og lærerne er veldig flinke til å minne oss på hva som er viktig til nettopp eksamen. Vi pugger kun for å få bra karakterer, men er ikke dette kunnskap vi egentlig lærer for å bruke i vårt kommende yrke? Jeg kan garantere at det ikke bare gjelder hos oss. Det er generelt et høyt press blant studenter på å gjøre det bra på eksamen, og det er lett å glemme hvorfor man egentlig startet på et studium. Jeg startet ikke på skolen for å gjøre det best på eksamen, jeg startet å studere for å bli en god fysioterapeut! Jeg har allerede strøket på en eksamen og fått A på en annen, men ingen av eksamenene jeg har hatt til nå sier noe om hvordan jeg er i interaksjon med andre mennesker, hvordan jeg finner løsninger på problemer, hvordan jeg bruker kreativiteten til å lage motiverende øvelser eller hvem jeg er som person og terapeut. Av tidligere erfaring med andre yrker er ikke arbeidsgiveren interessert i karakterer, de vil vite hvem du er og hva du kan bidra med. Dette skulle jeg ønske det var mer fokus på i studietiden.

Privilegert, tross alt

Før jeg startet på studiet var redd jeg skulle gå fort lei, men på tross av mange forelesninger og lite praksis, syns jeg fortsatt det er kjempespennende. Jeg føler meg privilegert som får forelesninger med så mange gode fagpersoner og forskere, men jeg savner det å kunne sette teori ut i praksis. Jeg gleder meg til de 10 dagene praksis som venter over påske, men er samtidig ganske stresset. Praksis på et sykehus er noe helt annet enn å sitte på en privat klinikk og observere en fysioterapeut som trener opp en sprek dame med røket korsbånd, men det er noe av det som er så spennende med dette yrket også. Det er uendelig mange muligheter og veien blir helt klart til mens man går! Selv om studiet er ganske annerledes enn jeg forestilte meg, har jeg aldri angret et sekund på at jeg valgte nettopp fysioterapi, og gleder meg til den dagen jeg kan kalle meg fysioterapeut.

Kamilla Skallerud, FYSIO Oslo